Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

[reklame/leseeksemplar]

Jeg har sagt det tidligere, og jeg sier det igen: Å lese bøker av folk man kjenner er alltid nervepirrende. Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen var intet unntak. Forfatteren har bokblogget i flere år, og jeg har truffet henne. Da jeg fikk vite at hun skulle gi ut bok på Samlaget, ble jeg oppriktig glad på hennes vegne. Da boka dumpet ned i postkassa mi som leseeksemplar fra forlaget ble jeg glad, og det tok ikke lang tid før jeg satte meg ned for å lese den.

Sinne handler om 15 år gamle Synne, som går siste året på ungdomsskolen. Foreldrene er skilt, og Synne føler at faren har sviktet dem ved å forlate dem til fordel for en annen. Synnes største utfordring er riktignok ikke at foreldrene er skilt, men at hun har ADHD. Hun sliter med fokus, og ofte bobler og koker det innihenne. Når hun føler at noe går imot henne, mister hun lett besinnelsen, og ofte skjenner hun ut både lærere og de hun går på skolen sammen med. Rett som det er havner hun på rådgiveren sitt kontor, som med støtte fra Synnes mor foreslår at Synne skal starte på medisiner igjen. Synne er skeptisk: Hun har gått på medisiner tidligere, og vil ikke at ting skal bli som da hun gikk på barneskolen. Dessuten er det ingen på skolen som vet at hun har ADHD, bortsett fra bestevenninna Torunn.

Høsten de startet i tiende startet det to nye elever i klassen: Influenseren Kine, som er kjempepopulær på Instagram, og den mystiske og pene Johan. Synne liker Johan, og i høstferien sender de hverandre meldinger på SnapChat til langt etter lenggetid. Egentlig gleder Synne seg til å fortelle Torunn om Johan etter høstferien, men får det ikke helt til, og når det viser seg at også Torunn liker Johan, blir det enda vanskeligere. At Kine har begynt å igle seg innpå Torunn gjør ikke saken noe enklere.

Å lese Sinne har virkelig vært en berg- og dalbane. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen skriver på en måte som virkelig fanger deg som leser, og man dras inn i hele Synnes følelsesregister. Både oppturer og nedturer, og spesielt kjente jeg på frustrasjonen hennes. Synne føler seg ofte utenfor, som de fleste andre ungdommer har hun mest lyst til å være som alle andre. Da jeg lukket boka etter å ha lest den ut, var jeg helt utslitt! Litt grining ble det også overveis.

Dette er ei flott ungdomsbok om forelskelse, vennskap, utenforskap og å leve med ADHD. Jeg kommer definitivt til å anbefale den for elever på 9. og 10. trinn, men den kan fint leses av voksne også.