Hans Petter Laberg: bibliotekar, blogger og, ikke minst, forfatter av barne- og ungdomsbøker. Født på Frankrikes nasjonaldag i 1966, uten at han bærer større preg av dét, i følge ham selv.
La oss starte med begynnelsen: Har det at du ble født mens Vietnamkrigen pågikk på noen måte påvirket deg?
Nei, det hadde overhode ingen påvirkning. Når jeg tenker på det i dag, var jeg faktisk ikke spesielt bevisst på at Vietnamkrigen foregikk i det hele tatt. Det ble sikkert snakket om det på nyhetene, men de fulgte jeg ikke med på. Det var heller ting på det personlige plan som opptok meg. Egentlig var jeg temmelig apolitisk til langt opp i ungdommen. Det nærmeste jeg da kom var at noen forsøkte å få meg med i en studiering for Unge Venstre (som var partiet for nittedalsraddiser på den tida) da jeg gikk på videregående, men jeg klarte alltid å snike meg unna.
Er det noen bøker du husker spesielt godt fra barndommen din?
Jeg hadde en mor som leste for meg og brødrene mine, og det gikk jo selvfølgelig mest i Anne-Cath Vestly. Dessuten oppdaget jeg etter hvert Hardy-guttene og det var vel omtrent da jeg begynte å sluke bøker. Og har fortsatt med det.
Når fant du ut at du ville skrive bøker?
Det var vel på ungdomsskolen, så vidt jeg husker. Jeg skrev i hvert fall alltid ekstremt lange norskstiler (til min lærers fortvilelse, som jo måtte rette stilene, og språket mitt var vel ikke akkurat feilfritt), og fant etter hvert ut at en eller annen gang skulle det komme en bok. Så jeg begynte å skrive dikt på videregående, samlet dem til et manus og sendte dem av gårde til et forlag. Manuset ble refusert, men et av diktene har dukket opp seinere i en av bøkene mine, HoneyBunny, og det lød i sin helhet:
Dette er viktig: / Her spikres bøtene fast til frontrutene
Hvorfor har du valgt å skrive for barn og ungdom?
Det var en rein tilfeldighet. Jeg hadde sendt inn manuskripter til voksenavdelingene på flere forlag i nesten ti år. Det var tre-fire romaner, et par diktsamlinger og noe kortprosa, men det eneste jeg noen gang hadde klart å få på trykk var et par dikt i lokalavisa + en novelle i Vinduet. Så utlyste Cappelen en konkurranse om å skrive beste kjærlighetsroman for ungdom, der førstepremien var 100 000,- & bok i ungdomsbokklubben. Så da satte jeg meg ned og begynte å skrive, og til slutt hadde jeg skrevet en historie om kjærlighet. Jeg hadde ingen forhåpninger om at de ville være interessert i den, men etter noen måneder kom det et brev i posten om at jeg hadde vunnet hele greia.
Jeg tror egentlig at de hadde en mistanke om at Hans Petter Laberg var et pseudonym. Vigdis Hjort (som satt i juryen) fortalte meg i hvert fall at hun hadde sjekket med medlemslista til DnF for å finne ut hvilken lesbisk forfatter som kunne ha skrevet boka.
Jeg er fremdeles ikke sikker på hvorfor jeg skriver for ungdom. Det er vel et eller annet med den tida i livet som appellerer til meg. Det at man ikke liker noe, men ELSKER det, og man misliker ikke noe, man HATER det. Det er en periode av forvirring (som blir litt mindre med årene, men som heldigvis aldri går over) som jeg liker å skrive om. Og så liker jeg det med ungdom at de er direkte. Nesten for direkte noen ganger, men det tåler man.
I 1996 fikk du 1. pris i Cappelens konkurranse om beste kjærlighetsroman for ungdom for din roman Biter av en historie, din første utgitte roman. Har dette vært med på å inspirere deg til videre skriving?
Førstepremien inspirerte meg ikke i det hele tatt. Det den førte med seg var at fikk skrivesperre. Eller det hadde to grunner: jeg bodde i Oslo på den tida og mislikte det. Pendling til og fra jobb, stress og mas det fungerte ikke. Og så merket jeg at jeg hadde lagt lista veldig høyt for meg selv. Jeg hadde skrevet en bok som vant første premie i en konkurranse. Hvordan topper man det? Så det tok en stund før jeg skrev igjen.
Hans Petter Laberg i sin skrivehule. (Foto: Hans Petter Laberg)
I fjor kom du med din siste roman så langt, HoneyBunny. Hva er det som gjør at Steinar faller for ei jente som HoneyBunny, som egentlig er så totalt forskjellig fra ham?
En avis hadde denne overskriften i sin anmeldelse av HoneyBunny: Snille gutter liker slemme jenter.
Det fungerer jo andre veien også. De fleste jenter liker slemme gutter. Ekstremt frustrerende for oss som forsøker å være greie. 😉
Grunnen til at han faller for henne (eller hun bestemmer seg for at han skal falle for henne) er nettopp det du skriver i spørsmålet ditt: hun er så forskjellig fra ham. Og hun er direkte. Dessuten har han et eller annet sted inne i seg et behov for å bli tatt i nakkeskinnet og ristet hardt og lenge. Og hun fungerer jo også som en slags katalysator for ham når det gjelder hva han gjør i boka, med tanke på faren osv osv.
Kan vi vente oss en ny roman snart?
Tror ikke at verden holder pusten mens den venter på en roman fra meg, men jeg jobber på noe som jeg ikke aner hva blir til. Kanskje jeg også blir ferdig med den en gang. Det går i hvert fall framover. Sakte. Men som en god venn av meg har sagt et par ganger: Det SKAL gå sakte.
Tusen takk til Hans Petter Laberg for intervjuet, som har blitt gjort på e-post da han befinner seg på en ganske annen kant av landet enn undertegnede.
