Oslo Science-Fiction-festival: 31. juli – 3. august 2008

Oslo Science-Fiction-estivalOm ei uke braker det igjen løs for Oslo Science-Fiction-festival (OSFF). Festivalen for oss som liker fantasy og science-fiction avholdes i år fra 31. juli til 3. august på Helga Engs Hus, Blindern, Universitetet i Oslo.

Årets hedersgjester er forfatterene Iain M. Banks og Torstein Bugge Høverstad, sistnevnte er kanskje mest kjent som oversetter av Ringenes Herre- og Harry Potter-bøkene. Det kommer dessuten en rekke andre mer eller mindre kjente forfattere: Jon Bing, Ingeborg Arvola, B. Andreas Bull-Hansen, Eirik Newth og Ragnfrid Trohaug, bare for å nevne noen.

Jeg regner med at jeg også i år vil skrive en liten, daglig rapport fra festivalen. Følg med, følg med!

Min takk til en stor skuespiller.

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Teater og litteratur går i mine øyne hånd i hånd. Og i forrige uke fikk vi den triste beskjeden om at nok en av de gamle og gode ikke lenger var blant oss. Og i dag bisettes vår alles kjære Skomaker Andersen.

Under Heiki Kolstads bisettelse i dag leste skuespiller Lise Fjelstad diktet «Døden er ingen avskjed» av Erling Christie, forteller Dagbladet.no. Jeg vil derfor gjengi nettopp dette diktet her, til minne om en stor skuespiller, som også skal ha vært et fantastisk menneske:

Døden er ingen avskjed.

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.

Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
Er de døde bestandig her og nu
I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.

Humor & kanari…

I USA kan man visst tjene penger på det meste. Blant annet bøker skrevet av eller om presidentkandidatene, forteller Dagbladet.no. Av noen kalt «Candidate lit». Morsomt begrep!

I dag setter de fokus på boka 72 things younger than John McCain, en politisk satire skrevet av Joe Quint. At forfatteren ikke akkurat er en stor fan av den republikanste presidentkandidaten er det nok liten tvil om:

«Men boka til Quint er nok skrevet med et litt annet formål. Den hører til den stadig voksende stabelen av bøker som er mer egnet til å framkalle latter enn sympati for den omtalte presidentkandidaten.

(…)

Joe Quint går riktignok mer til angrep på McCain personlig, enn på politikken hans.»

Dagbladet.no

Forøvrig finnes det også en blogg om temaet: Things younger than Republican Presidential candidate (oh, and did I forget to mention war hero?) John McCain. Ganske morsom, den også.

Agurknytt?

Er det bare jeg som er skuffet over Dagsavisens litteratursider på nettet? Jeg synes det er helt greit at artiklene legges ut etter at de har stått i papirutgaven, til og med at de ikke legger ut alle, men nå har det ikke vært en eneste oppdatering der siden 16. juli. Kanskje de har tatt ferie?

Auda!

«To nye bøker om første verdenskrig skjemmes av feil og unøyaktigheter.» kan Morgenbladet fortelle. Bøkene det gjelder er Første verdenskrig : en kort historie av Norman Stones og Den største dagen : freden i 1918 av Nicholas Bests, begge utgitt på Gyldendal.

Den første verdenskrig har i Norge nok kommet i skyggen av andre verdenskrig, men både for franskmennene og britene er det den første som regnes som «den store krigen». Derfor er det selvsagt veldig fint at det oversettes bøker om første verdenskrig, for å fylle på her til lands. Desverre skal bøkene inneholde en rekke feil. Morgenbladet skriver følgende om Stones bok:

«Allerede på omslaget blir boken hetende Første verdens krig i et bukk til Bill Gates og Microsofts nye «ord delings regler», verre er faktafeil, unøyaktigheter og slurv i teksten. For å ta en rask gjennomgang:

– Ble Vilhelm 2. keiser i 1889 (side 23)? Nei, det var 15. juni 1888.

– Borodins Prins Igor (side 47) skal på norsk hete Fyrst Igor.

– Det står henvist til «forspent» betong i teksten (side 48), anakronistisk og forvirrende, siden forspent betong ble patentert først i 1928. Armert betong fantes imidlertid, det ble patentert i 1892.»

Jeg har her kuttet lista, for å se flere feil anbefales å lese Morgenbladets artikkel.

Også i Bests’ verk innes det feil, skriver Morgenbladet. Jeg er enig med artikkelforfatteren at dette i stor grad er forlagsslurv: de burde oppdage før bøkene kommer ut at de inneholder en rekke feil. Det er de som er ansvarlige for språkvask og faktasjekk.

Storyline Online

Ved en tilfeldighet snublet jeg nettopp over hjemmesiden Storyline Online. Denne hjemmesiden er drevet av The Screen Actors Guild Foundation, og her kan man se videoer av kjendiser som leser barnebøker høyt. Vi kan blant annet se Sean Astin, Al Gore, Elijah Wood og en rekke andre lese.

Her er et eksempel på en av videoene på hjemmesiden (hentet fra YouTube), Amanda Bynes leser The Night I Followed A Dog skrevet av Nina Laden:


Link til YouTube-klipp

Et eksempel på ei bookcrossing-boks reise.

ballycumberSom tidligere nevnt er jeg stor entusiast når det kommer til bookcrossing, og jeg vet at mange gir opp bare etter et par slipp. Derfor vil jeg dele denne bookcrossingreisen til ei av bøkene som har vært innom meg, for å vise hvordan ei boks bookcrossingreise kan se ut.

I oktober i fjor slapp murmel1 boka Dubrovnik av Vigdis Hjorth på Kaffe & Krem Vika i Oslo. Dette var før vi hadde fått laget offisiell bookcrossing-sone der. Vi startet med treff i januar 2007, men på et av våre aller første treff på Kaffe & Krem, hvor vi treffes nå, fant jeg boka, og plukket den med meg. Jeg leste boka, og blogget den, før jeg sendte den videre til LESEHEST. Om LESEHEST faktisk leste den vet jeg ikke, men i april i år slapp hun den fri på et kjøpesenter i Trondheim. Der ble den tydligvis funnet, for i går fikk boka en «journal entry» av «anonym finner» om at boka var funnet for flere måneder siden. Nå blir det spennende å se hva som skjer videre.

Det fine er: Dette er ikke et enestående eksempel på ei boks reise. Det finnes utrolig mange spennende bookcrossingreiser, og en del langt mer utrolige enn denne. Det finnes historier om bøker som i flere år har reist rundt uten «journal entries», for så å plutselig bli registrert funnet på andre siden av jordkloden i forhold til hvor de ble sluppet fri!

Og hva er moralen? Ikke gi opp, selv om du ikke får regsitrert treff med én gang på dine første bøker. Fortsett med å slippe bøker fri, og før eller senere vil du få registrert et funn.

Bokhandleren i Kabul = sakprosa?

I serien «Bøkene som endret Norge» har i dag Dagbladet.no kommet til nummer 16 på lista: Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad. Dette er nok definitivt den av hennes bøker som har gjort den største salgssuksessen, og selv i dag skaperer den til tider oppstyr. Nå spør Dagbladet.no «Er suksessboka hennes sakprosa?»

Nettavisa skriver blant annet følgende:

«Boka, som er basert på hennes fire måneder lange opphold som gjest hos en middelklassefamilie i Kabul, innbrakte henne Bokhandlerprisen samme år, og har plassert henne blant Norges mestselgende forfattere gjennom tidene.

(…)

«Bokhandleren i Kabul» er en viktig bok i etterkrigstidas prosahistorie ved sin eventyrlige salgssuksess og gjennom all diskusjonen den har utløst. Den har vært rost for innlevelse og dokumentasjon og blitt hardt kritisert for mangelen på det samme.

(…)

På omslaget av den norske utgaven finnes et fotografi som virker riktig autentisk. Den leseren som ikke hopper over forordet, får ganske klar beskjed om at svaret er «sant»: «Til grunn for det jeg skriver, ligger virkelige historier.»»

Dagbladet.nos største kritikk mot boka er nok Seierstads manglende kildehenvisninger. For skriver man fakta må man kunne henvise til kilder, det vet selv skolebarn, sier avisa.

««Jeg kan ikke få understreket nok at alt i denne boken er sant ut ifra det jeg har sett, og jeg kan stå for hvert eneste avsnitt,» sier [Seierstad] for eksempel til VG 30.8.2003. Rett nok har det lenge vært på moten å relativisere sannhetsbegrepet. Men å hevde at «det som er sant for meg er ikke sant for deg», holder ikke når det er tale om journalistikk og dokumentarlitteratur.»

At hun selv hevder at det hun har skrevet er strengt tatt ikke nok. Hun må kunne bygge opp under sine påstander. Jeg skjønner med andre ord Dagbladet.nos spørsmålstegn.

Monster av Knut Nærum

For en tid tilbake leste jeg boka Monster av Knut Nærum. Jeg har igrunnen alltid hatt sansen for denne mannen (som til og med er tilhenger av biblioteket), og jeg hadde lenge gledet meg til å lese boka.

Jeg kan like gjerne si det med én gang: Monster stod definitivt til forventningene. Den var både morsom og godt skrevet. Mannen vet hvordan man skal skrive en satirisk roman! Jeg synetes kanskje ikke den var spesielt skrekkingytende (med mindre man synes en slik framtidsvisjon er skrekkingytende nok i seg selv), men til tider var den litt ekkel, med blod og gørr. Dog, dette er først og fremst en humoristisk bok i mine øyne, og humor er noe Nærum virkelig kan.

Forlaget skriver følgende om boka:

«Året er 2013. Siv Jensen er statsminister, og den arktiske isen er snart borte. Isbjørnen vandrer sørover, og en utagerende hotellkonge oppretter enorme reservater for å la den leve på det norske fastlandet. Med katastrofale følger.»

På samme tid som forfatteren har klart å skrive en spennende og morsom bok, så kan vi også skimte samfunnskritikk gjemt under overflaten. Det burde ikke være vanskelig å se kritikken som er rettet mot et visst norsk politisk parti, noe jeg ikke stiller meg helt nøytral til. Faktisk har jeg sansen for dette trekket, partiet er tross alt verken kultur- eller biblioteksvennlig.

At VG ikke likte boka kommer vel neppe som en overraskelse. De skriver blant annet følgende i sin anmeldelse:

«Nærum leker seg med referanser til skrekk og splatter-filmer, men selv om kroppsdeler rives av og blodet spruter fra avrevne lemmer, blir dette aldri en skummel bok. Det skyldes antagelig den ironiske distansen og det åpenbare faktum at isbjørner er litt for søte.»

Jeg vet ikke om det er deres anmelder eller jeg som har misforstått, men jeg har aldri tenkt over at boka skulle være skummel. For meg er Nærum som sagt først og fremst en humorist, og som nevnt over har jeg forstått det slik at boka skulle være morsom, ikke først og fremst skummel. (Forøvrig synes jeg det er et dårlig argument at ei bok ikke blir skummel fordi «isbjørner er litt for søte», en dét er en annen sak). Dermed synes jeg VGs terningskast tre heller viser at de kanskje ikke helt takler satire, heller enn å gi et riktig bilde av slik jeg oppfatter boka.

Men terningkast, dét gir ikke jeg…

Hurra for BookCrossing!

Jeg kan være veldig enkel til tider: Det er ikke langt unna at jeg hopper og spretter i glede (i hvert fall inne i meg) når andre oppdager bookcrossing. Denne gangen er det Theme Melck som har funnet bøker, noe han nevner i bloggen sin. Lykke! Nå er jeg veldig spent på hvilke bøker han fant og hvordan veien videre blir for ham.

Jeg har skrevet om hva bookcrossing er i en tidligere post, og de som har fulgt meg en stund vet at dette er en av mine største hobbier som jeg gjerne anbefaler til alle og en hver som liker å lese.