Denne uka var jeg så heldig at jeg fikk lov til å møte og intervjue forfatter Aina Basso, som debuterer med boka Ingen må vite i august. Det var en regnfull dag jeg traff henne på kaféen på Litteraturhuset, og det ble et veldig hyggelig møte.
Ble du lest for som barn?
Ja, jeg ble alltid lest for. Det var stort sett mamma som leste, og det gikk mye i Astrid Lindgren og Anne-Cath. Vestly. Jeg var medlem av bokklubbens barn, du vet, den med marihøne som logo…
Hadde du en favorittbok som tenåring?
Selvfølgelig hadde jeg det. Jeg leste veldig mye. Var først veldig glad i Maria Gripe, hennes bøker var både skumle og poetiske på samme tid. Finnes det noe som skaper mer leselyst? Deretter gikk jeg over til Agatha Christie. Dette er bøker jeg kan lese igjen og igjen, og jeg er fortsatt veldig begeistret for dem. Nå har jeg fått meg en slik bokhyllevegg, så nå håper jeg at jeg kan hente bøker jeg har hos foreldrene mine. Jeg gleder meg til å fylle hyllene med mine gamle favoritter!
Hva med i dag, har du en favorittbok nå?
Da må jeg nevne To the lighthouse av Virginia Woolf. Den var ganske krevende å lese, men definitivt verdt strevet! Det har blitt ei bok jeg kan lese flere ganger. Og så må jeg trekke fram Morgon og kveld av Jon Fosse, det er også en favoritt.
Hva leser du akkurat nå?
Nå leser jeg Mord er ingen sak av Agatha Christie, Americana av Don deLillo og Skugga-Baldur av Sjón. Den siste er ei lesesirkelbok. Egentlig synes jeg det er litt feil at den er oversatt på bokmål. Islandsk litteratur burde egentlig bli oversatt til nynorsk, det er mer riktig.
Hva inspirerer deg til å skrive?
Ganske mye rart. Det kan være alt fra andre bøker, filmer, ofte av kunstutstillinger og spserturer. Egentelig generelt å være på reise. Å sitte på tog eller fly og kikke ut får virkelig tankene til å vandre!
Hva fikk deg til å skrive Ingen må vite?
Da jeg holdt på med min mastergrad i historie skrev jeg om blodskam på 1730-tallet. Jeg måtte gå gjennom en rekke sakspapirer fra blodskamsaker. Mange av disse var veldig sterke og gripende, men når man skriver en historisk oppgave må man analysere og være saklig, man kan ikke fantasere videre om dem. Jeg følte at dette var noe jeg måtte skrive ei historie om. Jeg ville skrive og fantasere rundt det som faktisk har skjedd.
Hadde du en spesiell drivkraft?
Jeg hadde kanskje ikke noen spesiell drivkraft utover ønsket om å skrive og å bli forfatter. Samtidig syntes jeg dette var både ei spennende og viktig historie, som jeg ønsker at flere skal få kjennskap til.
Noe annet du gjerne vil fortelle til Av en annen verdens lesere?
Det er mange som ikke skjønner hvor mye jobb og hardt arbeide som ligger bak det å bli antatt av et forlag. Selv store forfattere med kjente navn opplever å bli refusert. Hvis man ønsker å få utgitt noe av det man skriver må man jobbe hardt, dra på kurs og prøve seg fram.
