De som ikke finnes av Simon Stranger

I april samleste vi De som ikke finnes av Simon Stranger, og jeg tok med meg boka på ferie til England første del av måneden. Det er med andre ord over en måned siden jeg leste den, men jeg har ikke fått somlet meg til å blogge om den før nå. Og selv om jeg kunne ha skrevet et langt og utfyllende blogginnlegg, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Blogging kommer ganske langt nede på prioriteringslista for tiden, men jeg synes liksom jeg bør si noe om den, siden den tross alt er nominert til Bokbloggerpriden 2014.


Boka ble lånt på biblioteket.
Boka ble lånt på biblioteket.

Jeg innrømmer at jeg ikke visste noe om boka på forhånd, dermed var jeg heller ikke forberedt på det som ventet meg. Det var egentlig tøff lesing, og jeg tror boka er viktig. Den sier noe om hvor vanskelig det er å få opphold og hvordan det kan oppleves å være papirløs.

Denne boka er flott å brukes som diskusjonsgrunnlag i ungdomsskolen eller den videregående skole. Perfekt for norsk- eller samfunnsfagslærere. Dette sitatet fra boka er vel i seg selv ganske talende:

«Det var ingen mulighet for at han skulle få lovlig opphold. Han hadde ingen av kvalifikasjonene som Nederland trengte, og historien hans var ikke tragisk nok. Han var ikke torturert. Han hadde ikke flyktet fra krig. Han hadde bare blitt voldtatt.»

Går man inn i boka er det med andre ord mye man kan bruke og diskutere rundt, fra EU og Schengen-avtalen, migrering, asyl og flyktninspolitikk. At jeg selv ligger godt på venstresiden i politikken er ingen hemmelighet (jeg er førstekandidat for Rødt i Rogaland og Sandnes til valget denne høsten), så det er ingen tvil om at boka rørte meg. Jeg satt igjen med følelsen av at dette er ei bok flere bør lese. Tema er interessant og viktig, og jeg likte hvordan den var skrevet med to synsvinkler.

Som sagt, jeg kunne ha skrevet om boka i det vide og det brede, men jeg avslutter her, og så får vi se om jeg klarer å blogge om neste bok før mai er forbi…

Det er mandag, hva leser du?

image
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Det er egentlig tilfeldig at jeg lånte Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen på biblioteket. Jeg har kommet omtrent halvveis i boka, og liker den godt så langt. Konseptet er annerledes, og jeg kjenner jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre.

Hva leser du for tiden?

Dikt på en fredag

Dagens dikt er skrevet av dikteren Dylan Thomas. Dylan Thomas ble født i Swansea i Wales i 1914, men døde i New York, bare 39 år gammel. Han er regnet som en av de fremste av 1900-tallets engelskspråklige dikterne, og han har en muntlig form, som skal ha hatt stor innvirkning på sanglyrikken.

Twenty Four Years

Twenty-four years remind the tears of my eyes.
(Bury the dead for fear that they walk to the grave in labour.)
In the groin of the natural doorway I crouched like a tailor
Sewing a shroud for a journey
By the light of the meat-eating sun.
Dressed to die, the sensual strut begun,
With my red veins full of money,
In the final direction of the elementary town
I advance as long as forever is.

Forlaget Bokvennen kom i forbindelse med poetens hundreårsdag i 2014 ut med en utgave av Dikt på min gebursdag, hvor diktene er gjendiktet av Åsmund Bjørnstad.

Tjuefire år

Tjuefire år minner mine augos tårer.
(Gravlegg dei døde før dei går til grava med vear.)
I ei naturleg dørs røyr låg eg krøkt som ein skreddar
syande sveipet for ferda
i lyset frå ei kjøtetande sol.
Kledd til å døy, den den sanselege strutten kveikt,
med raude årer fulle av pengar,
med den elementære byen som endeleg lei,
skrid eg fram så lenge for alltid varer.

Skyggefødt av Jan Tore Noreng

Jeg leste en del norsk fantasy i fjor høst. Fantasy har alltid vært en av mine favorittgenre, og er glad for at det har kommet mer på norsk. Spesielt når forfatteren velger å bruke norsk folklore. Derfor ble det helt naturlig for meg å plukke med meg Skyggefødt av Jan Tore Noreng da jeg var på Gjøvik bibliotek i ferien jeg hadde i slutten av oktober i fjor, ei bok jeg egentlig ikke visste så mye om. Siden jeg ikke visste så mye om den, hadde jeg heller ingen forventninger, verken den ene eller den andre veien.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Skyggefødt handler om Jon, Pia, Kalle og Andreas som er på flukt fra et hjem for «vanskelig ungdom». De flykter fra et samfunn de ikke føler at de passer inn i, og plutselig havner de på en forlatt gård. Gården er omgitt av mørk skog, og de tenker at det er det perfekte oppholdssted for slike som dem. Det skal dog ikke gå lang tid før de finner ut at det lurer noe i skyggene på dette øde stedet. Noe de aldri hadde trodd fantes, og som er langt farligere enn fryktet…

Noen kan kanskje reagere på språket i boka. Det er rett fram, og til tider ganske rått. Jeg mener språket passer til fortellerstemmen, da den fortelles utfra en av de tøffe ungdommene. Et annet språk hadde neppe virket like troverdig.

Boka er ei spennende slukebok. Selv leste på et par feriedager, og den passer godt for ungdom som liker spenning og grøss.

Andre bloggere som skriver om Skyggefødt:
Bokelskeren
I bokhylla
Karis bokprat

Samlesing for bokbloggprisen: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kan jeg trygt si er årets mest ubehagelige leseopplevelse. Jeg er rimelig sikker på at selv om det bare er februar, kommer jeg ikke til å ha en liknende leseopplevelse igjen i år.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Boka ble lest i eBokBib.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

I begynnelsen likte jeg virkelig ikke språket. Det var repetativt, og på en måte seigt. I begynnelsen likte jeg faktisk ikke boka i det hele tatt. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg egentlig synes. Det vil si, jeg ser at den er godt skrevet, og tar for seg et viktig tema. At den var ubehagelig å lese gjør den ikke nødvendigvis til ei bok jeg tenker jeg ikke liker, men det er noe ubestemmelig der jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Jeg misliker den ikke, men jeg synes det er vanskelig å si at jeg liker den, til tross for alt jeg synes er bra med den. Jeg vet ikke om det henger på greip?

Jeg fattet ganske tidlig at Sebastian slet psykisk, og det var tydelig at han var veldig usikker på seg selv. Det var mange blinkende og tydelige signaler i boka allerede fra starten av, og de ble etter hvert tydeligere og tydeligere. Det er mange ting han sier og gjør som ikke stemmer, ting som tyder på at alt ikke er som de kanskje kan synes å være ved første øyekast.

Historien fortelles fra første person synsvinkel, og jeg innrømmer glatt at jeg-personen til tider irriterte meg. Kanskje hun bare er ung og naiv, men ofte fikk jeg lyst til å ta tak i henne, riste henne og be henne om å åpne øynene og se hva som faktisk foregikk rundt henne.

En annen ting jeg la merke til var at vi aldri egentlig ble kjent med jeg-personen. Selv om vi ser det hele gjennom hennes øyne, får vi vite veldig lite om henne. Jeg kan for eksempel ikke huske at navnet hennes blir nevnt en eneste gang gjennom boka. Vi får vite at hun er en kvinne i starten av tjueårene som jobber i barnehage, at moren er den eneste tilstedeværende forelderen, hun sier at hun ikke vet hvor faren bor, og at hun har boen få venninner. Stort annet får vi egentlig ikke vite.

Dette er neppe ei bok jeg vil trekke fram og anbefale for hvem som helst. Den krever sitt av leseren, jeg ble i hvert fall merkbart psykisk sliten av å lese den. Hadde det ikke vært for at den samleses denne måneden i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, hadde jeg neppe kommet til å lese den ut. Og jeg kommer nok aldri til å lese den igjen.

Du kan se hva andre bokbloggere mener om boka HER.

Jeg velger meg Jon Bing!

Kulturrådet feirer 50 år i 2015, og markerer året blant annet med en litterær jubileumsstafett. I den forbindelse ble jeg utfordret til å velge en bok som ble gitt ut på kulturfond i 1972 eller 1972. Som science fiction-elsker var det nærmest naturlig for meg å velge en av våre store science fiction-forfattere, Jon Bing! Jeg har altså presentert boka Scenario, som kom ut i 1972, og du kan lese hva jeg skrev på Kulturrådets sider.


Scenario av Jon Bing
Min kollega Astrid Hodne har tatt bildet av meg.

Bloggpause

Jeg har bestemt meg for å ta ei skikkelig bloggpause. Etter å ha bokblogget i over ti år, kjenner jeg at inspirasjonen og «orken» ikke er der, og jeg har kommet fram til at det beste er å ta ei pause på ubestemt tid.

Hvor lang pausen blir vet jeg ikke, men jeg regner med å være tilbake på ett eller annet tidspunkt. Inntil videre, vil jeg ønske dere alle god lesing – for selv om jeg tar ei pause i bokbloggingen, tar jeg ikke pause i lesingen!

God bok!

2014-12-02-pause

Smakebit på en søndag

Livet er som vanlig hektisk. Dagene fyker avgårde. Jeg elsker jobben min, selv om den kan være krevende og bestå av lange dager. Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er som jobber med så noe så meningsfyllt som bibliotek, og har så flotte kollegaer.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Dagens smakebit kommer fra boka jeg har holdt på med de siste par ukene, Sabriel av australske Garth Nix. Smakebiten er hentet fra side 52:

If she hadn’t stopped, she would probably have missed the frosted-white hand that peeked out of a drift on the other side of the road. But as soon as she saw that, her attention focused, and Sabriel felt the familiar pang of death.

Les flere smakebiter hos Mari, i bloggen Flukten fra virkeligheten.

Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes

Det begynner å bli en stund siden jeg fikk en melding fra bokblogger Knirk om at hun hadde begynt å bokblogge hun også. Siden den gang har vi fulgt hverandres blogger, og det har siden vært moro å treffe henne på de årlige bokbloggtreffene. Hun er alltid så blid og hyggelig! Det virker ikke så lenge siden hun fortalte at hun skulle gi ut bok, og i høst ble den endelig utgitt på Aschehoug forlag. Boka har fått tittelen Kaoshjerte, og er fantasy for ungdom.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Is, kaffe og bok.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Det var unektelig spennende å skulle lese boka til noen man kjenner. Man blir litt nervøs for om man liker den ikke. Man vil jo gjerne like, siden det er en person man liker, ikke sant? Heldigvis var en slik nervøsitet totalt bortkastet på Kaoshjerte. Okei, jeg skal ikke påstå at det vil gå under «stor litteratur», men det er heller ikke poenget. Poenget, i hvert fall for meg, var å kose meg med boka, og det gjorde jeg! Så mye at jeg slukte boka i løpet av tre dager. (Godt jeg har ferie…)

At Lise er forteller, kan jeg merke. For hun forteller godt. Jeg digger at hun blander vår verden med norsk folketro. Altså, hun er jo ikke alene om å gjøre det, det kan se ut som at det kanskje er en slags trend, men det gjør absolutt ingenting. Jeg er veldig for å trekke inn det norske. Det er igrunnen ganske naturlig. Dessuten vet hun å holde driven i historien, for den er virkelig spennende. Jeg klarte nesten ikke legge fra meg boka, skulle «bare lese ett kapittel til…»

Jeg skal ikke si så mye mer om boka. Egentlig hadde jeg jo ikke tenkt å skrive om den i det hele tatt, siden jeg kjenner Lise, men hadde bare lyst til å gi henne gladmeldingen om at jeg faktisk likte den her på bloggen min. Det er naturlig, siden det er gjennom bloggsfæren jeg kjenner henne. Så, tusen takk for boka, Lise, jeg har verken spist den opp, balansert den på hodet, brukt den som armlene eller hoppet på den. Det jeg har gjort er å lese den, og kost meg med den. og nå har jeg jammen meg skrevet om den også.

Andre bloggere som har skrevet om Kaoshjerte:
Dykslektrikeren
Karis bokprat
Solgunn sitt
Tine sin blogg

Finne ly av Aina Basso

Da jeg fant ut at Aina Bassos nye bok, Finne ly, hadde handling lagt til Finnskogen, ble jeg gledelig overrasket. Finnskogen er en stor del av mitt indre landskap. Min mormor vokste opp i disse dype skogene på Østlandet, og jeg har selv tilbragt deler av mine barndoms somre der. Det var med spenning og forventning jeg satte i gang med boka en lørdag morgen på vei til jobb. Boka har jeg fått som leseeksemplar av Samlaget, etter å ha bedt pent om å få den. Dette var ei bok jeg rett og slett ikke kunne vente til den kom til biblioteket med å lese, og jeg leste den ut for et par uker siden.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Det var én ting jeg oppdaget nesten med det samme jeg startet med boka: Jeg så for meg Bekkebråten, hvor min mormor vokste opp. Jeg har tidligere postet diktet min mormor skrev om sin barndom HER. Mens Aina Bassos historie trådte fram, var det områder rundt Bekkebråten som speilet seg for mitt indre: Bekken vi likte å leke ved, skogene, stabburet på den andre siden av gården… Alt stod levende for meg underveis. Handlingen er dog en helt annen.

Året er 1849, og Hanna søker tjeneste hos en eldre enkemann og hans to sønner. Hanner er av romanfolket, og må holde tett om hvem hun er. Mannfolkene på den lille gården har nemlig svært lite til overs for det reisende folket, og Hanna ønsker trygghet. Etter hvert kjenner en dragning mot å finne sitt eget folk og friheten på landeveien igjen. Må tryggheten gå på bekostningen av det hun føler ligger i sin egen natur?

Nok en gang imponerer Aina Basso meg. Jeg har alltid likt språket hennes, det er så poetisk. Også i Finne ly briljerer hun med sine nydelige indre bilder. Det treffer meg rett i hjertet, og får meg til å ønske at jeg snart kan lese mer – nok en gang!

I boka Fange 59. Taterpige (min omtale HER) skrev Aina Basso om romfolket, et tema hun kommer tilbake til i denne boka. I Finne ly er handlingen lagt til omtrent hundre år etter forrige bok om romfolket, og hun viser at vilkårene på ingen måte har forbedret seg. Hva så med 2014? Vi ser stadig negativ omtale i mediene. For ikke mange dagene siden skrev for eksempel Stavanger Aftenblad om Vill vest på Sola camping: «Slåsskamp og slagsmål internt mellom britiske steinleggere. Izabela Wronska Woodruff selv mener den britiske grupperingen er britiske sigøynere som reiser rundt i landet. (…) Wronska Woodruff sier hun ikke ønsker romfolk inn på campingen, men sier at flere benytter seg av sanitærfasilitetene.» Med andre ord er Finne ly med sitt tema aktuell, selv om handlingen er lagt nesten 200 år tilbake i tid.

Man trenger absolutt ikke å ha lest Fange 59. Taterpige før man leser denne boka. Finne ly er frittstående, men jeg vil selvsagt anbefale å lese begge. For meg har begge vært «slukebøker» – slike jeg knapt klarer å legge fra meg. Og nok en gang gleder jeg meg til neste Aina Basso-bok!

Finne ly på andre blogger:
Les mye
Min bok- og maleblogg
Tine sin blogg