I 2007 nådde jeg atter en gang mitt mål med å få lest minst 50 bøker. Også i fjor med god margin: jeg leste hele 62 bøker. Lista over bøkene jeg leste i 2007 kan du kikke på HER.
Så skriver vi 2008.
Ligge i grønne enger av Anne B. Ragde
Da Anne B. Ragde skrev Eremittkrepsene sa hun at hun ikke kom til å skrive ei bok til om Neshov-folka. Etter å ha lest Ligge i grønne enger sitter jeg dog og undrer…
Jeg må innrømme det: Jeg likte både Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. Syntes faktisk de var riktig så underholdende. Og siden sistnevnte sluttet så brått, var det klart at jeg ønsket meg ei tredje og siste bok.
Dessverre må jeg si at Ligge i grønne enger ikke stod til forventningene. Jeg vet ikke helt hva det var, men det var akkurat som om noe manglet. Kanskje ble stereotypene for voldsomme? Jeg tenker spesielt på homseparet Erlend og Krumme, som nok stemmer godt overens med manges fordommer. I de første bøkene syntes jeg nok det var mest søtt, men i den siste boka synes jeg det gikk litt vel over stokk og stein.
Jeg var ikke en gang ferdig med boka da tanken slo meg: Hadde forfatteren gjort det med vilje? Gitt Eremittkrepsene den slutten den fikk nettopp for å få folk til å presse på for å skrive ei bok til? Om ikke annet, det kan nesten virke sånn. Men nå er det heldigvis over. Hun burde ha gitt Eremittkrepsene en skikkelig avslutning, for dette var en skuffelse…
Hva skal barnet hete?
Våren 2005 var mitt siste semester som bibliotek- og informasjonsvitenskapsstudent, og jeg tok blant annet et kurs i islandsk litteratur. I den forbindelse valgte en klassevenninne og jeg å presentere Myren av Arnaldur Indriðason, og jeg likte boka så godt at jeg like godt blogget den.
For tiden går filmatiseringen av boka på kino. Av en eller annen merkelig grunn har den på norske kinoer fått tittelen Jar City, som riktignok er det engelske navnet på boka. Dette er kanskje ikke et enestående og unikt eksempel på rare, norske oversettelser av titler, men burde ikke filmen på norsk fått samme tittel som på boka? Ville den ikke med den norske tittelen kanskje ha nådd ut til flere? Bøkene har blitt ganske populære, men at filmatiseringen muligens går en del hus forbi hadde ikke forundret meg, siden mange nok ikke kjenner den engelske tittelen.
Boka og filmens originaltittel er forøvrig Mýrin. Jeg vil nok aldri slutte å undre meg over enkelte titteloversettelser…
P2-lytternes litteraturpris 2008
For snart en uke siden ble de nominerte til P2-lytternes romanpris offentliggjort på NRK sine hjemmesider. Der kan man lese at bøkene «er plukket ut av en fagjury bestående av medlemmer i NRKs litteraturredaksjon.
Er det bare meg det skurrer hos her? Burde ikke lytterne selv nominere bøker til en lytterpris?
De nominerte til prisen er:
Svart himmel, svart hav av Izzet Celasin
Søvnens lekkasje av Beate Grimsrud
Borte en vinter av Heidi Marie Kriznik
Turisten av Erik Bakken Olafsen
Usynlige hender av Stig Sæterbakken
Innsirkling av Carl Frode Tiller
Hvilke av årets romaner tror dere ville ha blitt nominert skulle lytterne selv bestemme?
The Gunslinger Born
Jeg er imponert! Aftenposten anmelder tegneserier! Jeg ble dog ikke så overrasket da jeg så at det var May Synnøve Rogne som stod bak anmeldelsen, hun har lang fartstid innen fandom.
Tegneserien som anmeldes er The Gunslinger Born, og Stephen King har etter det jeg forstår hatt en sentral rolle i prosjektet. Tegneserien, som er utgitt på prestisjetunge Marvel, er illustrert av Jae Lee, og Rogne sier følgende i sin anmeldelse:
«Jae Lees tegninger er mørke og gotiske i stil og malt med bred pensel. Lee gjør Kings verden visuelt flott og levende. Selv om teksten ikke er skrevet av King selv, har Robin Furth og Peter David likevel greid å bevare mye av stemningen fra bøkene.»
Bøkene det er snakk om er selvsagt Dark Tower-serien av tidligere nevnte Stephen King.
Siden tegneseriens handling er satt til en tid før bøkene, regner jeg med at denne fint kan leses uavhengig av dem, men den skal være «med på å gi både karakteren og historien fra bøkene en ekstra dybde.»
Selv om serien «kun» fikk terningkast fire, så ble i hvert fall jeg nysgjerrig på denne…
Dagsavisen berømmer Rowling
I følge Dagsavisens nettutgave 3. desember, er bøkene om Harry Potter et «hovedverk innen barne- og ungdomslitteratur fra vår tidsalder.» Artikkelen ble skrevet i forbindelse med utgivelsen av den siste boka kom ut i starten av måneden.
«J.K. Rowling har greid kunststykket å balansere en nesten ufattelig berømmelse med kvalitet og jevnt stigende respekt, også hva bøkene gjelder. Mens mange suksessforfattere faller i unåde hos smakspolitiet, har Rowling overbevist gjennom å holde fast ved sin opprinnelige idé samt behandle leserne med like stor respekt som de behandler henne.
(…)
Det er ikke bare er forlagshistorien i kjølvannet av Harry Potter som er unik. Som voksen leser må man bøye seg for erkjennelsen av at også selve fortellingen har gitt oss den varige eventyrlige ballasten som bare bøker kan gi. Rowling traff leserne midt i spenningslengselen med en tidløs historie om kampen mellom det gode og det onde. Utgangspunktet var angelsaksisk mytologi, druidene, eventyrene, mystikken – og hun lot fantasien rundt dette spinne videre inn i vår tid. Hun skapte et bredt og sammensatt persongalleri som appellerte til begge kjønn, en på samme tid nostalgisk og moderne tidsramme, og hun lot kostskolen være velkjent dramaturgisk ramme.»
– Mode Steinkjer, kulturredaktør, Dagsavisen 3.12.2007
Krakens gap av Sigbjørn Mostue
I går leste jeg ut Sigbjørn Mostues Krakens gap. Det føles nesten litt vemodig å tenke over at triologien jeg har fulgt siden den første boka kom ut i 2005 nå er avsluttet. Det er i og for seg ikke så lenge siden, og jeg er fullstendig klar over at det er mange triologier som bruker adskillig lengre tid før den når enden, men jeg har hatt stor glede av Alvetegnet. Krakens gap var nominert til Brageprisen i år, og selv om den ikke vant, så er det å bli nominert en prestasjon i seg selv.
Krakens gap handler om Eva og Espen, som sammen med sitt klassetrinn drar oppover langs Norgeskysten i den gamle seilskuta Venilia. Eva og Espen er på starten av boka uvenner. På slutten av forrige bok kastet Espen Edelåpne på havet, og dette er noe Eva knapt kan tilgi ham. Nils er en liten nisse som har blitt venn med disse to strevingene (som skapningene «på den andre siden» kaller menneskene), og etter at alvene kastet en forbannelse på ham, har han ligget alvorlig syk. Espen får derfor i oppgave å hente tilbake Edelåpne, og det som tegner å bi en behagelig sjøtur blir både spennende og dramatisk.
Mostue har med denne serien skapt noe nytt innen norsk fantasy. Han henter opp elementer fra norsk folketro, som han blander inn i vår egen verden. Vi møter nisser, skrømt og andre kjente skapninger vi kjenner fra før. Samtidig kan vi klart se at forfatteren er opptatt av miljøvern, og i disse klima-aktuelle dager glir boka rett inn i debatten rundt temaet.
Med andre ord, Mostue har skapt ei fin og verdig avslutning på sin triologi.
Når enden er nær…
Jeg holder på med Krakens gap av Sigbjørn Mostue. Dette er den tredje og siste boka i triologien «Alvetegnet». Boka var nominert til Brageprisen, og jeg støtter nominasjonen fullt ut: Denne er veldig bra! Jeg synes bøkene bare blir bedre og bedre.
Nå skal jeg lese videre, for dette er spennende…
Visjonenes bok av Muniam Alfaker
Jeg har akkurat blitt ferdig med Visjonenes bok skrevet av irakiske Muniam Alfaker. Jeg hadde aldri kommet til å lese denne hadde ikke Maren bedt meg plukke den med meg via BookCrossing.
Alfaker ble født i 1953 i Irak, men har bodd i Danmark siden 1986, og han har tidligere fått utgitt diktsamlinga Sky på flukt på norsk (1994). Visjonenes bok utkom første gang i Marokko i 1997, og kom på norsk i 2001.
Dette er dog ikke vanlige dikt, men er inspirert av den muslimske sufi-poesien. I bokas etterord advares leseren mot å vurderes og forstås som vanlig poesi nettopp på grunn av dette. Sufi-poesi er noe vi ikke har tradisjon for i Norge, verken tidligere eller nå. Så hva er så sufi-poesi?
Wikipedia forteller at sufisme er en mysterietradisjon innenfor islam. Etter å ha lest litt rundt skjønner jeg at det finnes mange retninger også innen sufisme, men at de da altså kort sagt er islamske tenkere med en bestemt verdensoppfatning, men de skal også ha protestert mot religionen islam som sosialt system.
«Den muslimske kultur er teosentrisk og har Gud som midtpunkt, og menneskenes mål er å vende seg mot midtpunktet. Gud er referanse for menneskets gjerninger og mål. Sufiene etablerte en ny tradisjon, som setter mennesket i midten.»
– Walid al-Kubaisi
Selv om jeg egentlig ikke helt visste hva sufi-poesi var (jeg er ikke en gang sikker på om jeg forstår det 100% enda), hadde jeg allikevel stort utbytte av boka da jeg leste den. Jeg syntes den rett og slett var vakkert skrevet. Jeg vil derfor bare avslutte med et lite sitat hentet fra Visjonenes bok:
«den som har hjerte
mestrer fornuften
og har seg selv»
Frost og ild
Jeg har akkurat lest gjennom kommentarene til innlegget mitt om favorittlesested. Det har moret og gledet meg veldig. Takk til dere som har kommentert! (Jeg leser selvsagt alle kommentarer jeg får, bare så dét er sagt).
Egentlig vil jeg bare poste dette diktet i dag, kun fordi jeg er så glad i det.
Fire and Ice
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I’ve tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To know that for destruction ice
Is also great
And would suffice.
— Robert Frost