Både Eirik og Eli har allerede blogget denne saken, men jeg vil alikevel bare nevne den:
Frp vil leie ut bibliotekbøker.
Og der fikk jeg bare enda et punkt til min uendelige liste over «hvorfor ikke stemme Frp».
Både Eirik og Eli har allerede blogget denne saken, men jeg vil alikevel bare nevne den:
Frp vil leie ut bibliotekbøker.
Og der fikk jeg bare enda et punkt til min uendelige liste over «hvorfor ikke stemme Frp».
Jeg begynte å lese engelskspråklige bøker på eget iniativ da jeg gikk på ungdomsskolen. I 13-14 årsalderen gikk jeg på biblioteket og fant ei bok jeg hadde lest deler av på norsk tidligere, nemlig S. E. Hintons The Outsiders. Som tenåring var dette min favorittbok, som jeg leste flere ganger, og den ble også mitt første møte med den amerikanske dikteren Robert Frost.
Robert Frost har skrevet en rekke flotte dikt, og har blant annet vunnet Pulitzer-prisen intet mindre enn fire ganger. Det er flere av diktene jeg er veldig glad i, men det er diktet jeg leste i The Outsiders tidlig i tenårene som i ettertiden alltid har betydd noe ekstra for meg. Jeg kan kanskje ikke forklare hvorfor det er nettopp dette diktet som har satt seg fast i hjetet mitt, men sånn er det nå en gang. Og nå tenkte jeg å dele det med dere:
Nothing Gold Can Stay
Nature’s first green is gold,
Her hardest hue to hold.
Her early leaf’s a flower;
But only so an hour.
Then leaf subsides to leaf.
So Eden sank to grief,
So dawn goes down to day.
Nothing gold can stay.
I dag tidlig, da jeg tok t-banen på vei til jobb, satt jeg ved en mor og hennes lille datter. Moren satt med armen rundt den lille og leste høyt for henne i ei bok. Jeg kjente øyeblikkelig igjen boka, for den var den samme som jeg hadde da jeg var lita, og som jeg leste igjen og igjen. Jeg har den faktisk fortsatt, i intet mindre enn to (2!) eksemplarer, i en av eskene mine. Jeg innrømmer gjerne at jeg ble litt ekstra varm om hjertet.
Boka heter Annette og Nicolai på torget og er skrevet Satomi Ichikawa. Handlingen er i og for seg ikke spesielt spennende, den handler om søskenparet Annette og Nicolai som går på torget for å handle for sin mor, og hva de ser der. Jeg tror rett og slett det var de vakre illustrasjonene som fascinerte meg som barn, for de er virkelig vakre! Originaltittelen på boka er Suzette Et Nicolas Au Marché.
Jeg har planer om å gi det ene eksemplaret til mine venners datter. Tror jeg skal gi henne den som en forsinket bursdagsgave snart, hun fylte fire år forleden.
I en artikkel på Forskning.no kan man lese om en doktoravhendling som handler om kvinner og lesing. I artikkelens ingress står følgende å lese:
«Kvinner som leser kiosklitteratur leser mer enn kvinner som leser bibliotekbøker, viser en norsk studie. Samtidig er kjærlighetsromanen favorittlitteratur for begge gruppene.»
Jeg er veldig usikker på hvordan de har målt dette. Er det i antall bøker? Antall sider? Antall timer? Jeg mener det sier seg selv at det for eksempel tar mer tid i antall timer å lese en tyngre roman på 600 sider enn en lettlest kjærlighetsroman på ca 250 sider.
Jeg tror nesten jeg må sende en e-post til Naper og spørre henne om hvordan hun har målt dette… Jeg er virkelig nysgjerrig!
Det nærmer seg med stormskritt slutten av august, og nå står forlagenes bakgårdssalg for døren. Jeg har en anelse om at det kanskje vil være mange fristelser å finne der…
Skal, skal ikke?
Trenger jeg egentlig flere bøker? (De kan jo lånes på biblioteket…)
Oktober, Samlaget, Pax, Spartacus, Humanist, Imprintforlaget, og Andresen & Butenschøn arrangerer sitt bakgårdssalg for syvende år på rad. Salget avholdes i Huitfeldtsgt 15 i Vika.
Åpningstider:
Torsdag 30. august. Kl. 15.00 – 20.00
Fredag 31. august. Kl. 15.00 – 19.00
Lørdag 1. sept. Kl. 11.00 – 15.00
Man kan betale med bankkort.
Aschehoug, Oktober og Universitetsforlaget selger bøker i Aschehougs bakgård (Sehestedsgate 3).
Åpningstider:
Torsdag 30. august kl. 11.00 – 19.00
Fredag 31. august kl. 11.00 – 19.00
Lørdag 1. september kl. 10.00 – 16.00
Aschehougs bakgårdssalg reklamerer med «Barnas dag» på lørdag, hvor de rydder ekstra plass til barne- og ungdomsbøker, samt deler ut gratis is og ballonger til barna.
Og, NB! Aschehougs bakgårdssalg arrangeres i samarbeid med Amnesty, og overskuddet fra dette går til Amnestys arbeid!
Takk til Theme Melck for at du gjorde meg oppmerksom på dette!
Anne B. Ragde har, som sikkert de fleste har fått med seg, kommet ut med oppfølgeren til Berlinerpoplene og Eremittkrepsene, nemlig Ligge i grønne enger. I går kunne Dagsavisens nettutgave fortelle at den nye boka selger rekordmye.
Førsteopplaget til Ligge i grønne enger var på utrolige 200 000 (120 000 var forlagets og 80 000 var Bokklubbens opplag), og allerede nå, kort tid etter at den kom ut, trykker forlaget opp 50 000 til. Svimlende 250 000 bøker i et lite land som Norge.
I det siste har debatten rast om hvorvidt Radges bøker er bra eller ikke. Jeg har selv lest de to første, og disse ga meg stor glede, så jeg kommer definitivt til å lese den siste i triologien også, selv om den må vente enn så lenge. Om de er bra litteraturmessig? Tja… Jeg vil kanskje ikke kalle det stor litteratur, men de har definitivt stor underholdningsverdi. Og er ikke dette en verdi i seg selv, så vet ikke jeg. Det er i hvert fall bedre enn å se Hotell Cæsar på TV2.
For de av dere som ikke har fått det med dere: Den norske oversettelsen av Harry Potter and the Deathly Hallows kommer ut 1. desember. Som nevnt tidligere blir den norske tittelen Harry Potter og dødstalismanene.
Jeg har en anelse om hva som kommer til å blir manges julegavevalg i år…
Unni Lindell har kommet ut med ny bok: Honningfellen. Hun får mange lovende ord fra dagspressen, blant annet fra Dagsavisen: «Lindell i toppform» er dommen, og de legger til at hun med denne boka har skrevet en av sine beste spenningsromaner.
Jeg har tidligere kun lest én krim av Unni Lindell: Nattsøsteren. De som har fulgt meg lenge vet at jeg blogget min anmeldelse av boka for et par år siden. Den gangen kalte jeg boka elendig, noe jeg definitivt ikke har endret mening om. Det er en av de dårligste bøkene jeg noen sinne har lest. Derfor tviler jeg også sterkt på at jeg kommer til å lese Honningfellen. Jeg håper at den nye krimboka hennes er langt bedre enn den jeg har lest, om ikke annet, så for lesernes skyld, men personlig tror jeg at jeg mye heller vil lese hennes nye barnebok Kyss meg på tirsdag.
Hva sier andre om Honningfellen?
«Honningfellen er ikkje banebrytande, men både spenningsoppbygginga og personskildringa er uvanleg godt handverk.»
– Marta Norheim i NRK Kultur
«Hun er en dyktig snekker, en tradisjonell byggmester og en heller uspennende interiørarkitekt.»
– Lars Helge Nilsen i Bergens Tidende
«Terningkast 6 (…) Unni Lindells «Honningfellen» tar deg til utsatte mennesker med forkrøplede indre liv. Hennes nye kriminalroman er besettende lesning.»
– VG 11.08.2007
«Høyt spenningsnivå og troverdige personer i Unni Lindells hittil beste kriminalroman.»
– Fædrelandsvennen, 22.08.2007
«Politiromanen som format er etterhvert blitt så velbrukt at man ikke lenger kan forvente noen stor fornyelse, men Lindell makter likevel å få spennende og elegant historier ut av det.»
– Dagens Næringsliv Morgen 18.08.2007
«Jeg har av og til trodd at Lindell burde skrive vanlige romaner for å utnytte sine talenter til fulle. Etter denne kriminalromanen er jeg ikke like sikker – for nå behersker hun krimgenren helt og fullt.»
– Aftenposten Morgen 16.08.2007
Vi husker kanskje alle oppstyret rundt boka En helt vanlig dag på jobben skrevet av tidligere journalist i Se & Hør, Håvard Melnæs. I dag kan VG fortelle at boka skal bli film. Blant annet Ørjan Karlsen og Erlend Loe skal være med på prosjektet.
Erlend Loe er forøvrig filmaktuell i disse dager. Hans debutroman Tatt av kvinnen er filmatisert, og ble blant annet vist på filmfestivalen i Haugesund i helgen.
Og ikke nok med det: Til glede for de av oss som virkelig falt for boka Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg: Filmen får premiere over jul!
Kort sagt, mange filmaktuelle bøker for tiden!
Brødrene Løvehjerte er en av bøkene jeg leste som barn som jeg leste omigjen i voksen alder. Noe jeg syntes var så bra med denne boka var at jeg faktisk synes den er like bra nå som da.
Dette er ei veldig vakker bok. På mange måter kan man kalle den ei klassisk fantasybok, vi finner både kampen mellom det gode og det onde, et skummelt uhyre, svik, og vi befinner oss i en helt annen verden. Men den starter noe mer realistisk.
De fleste av oss husker sikkert Kavring som ligger syk i benken på kjøkkenet. Kavring Løve har tæring, og skal snart dø. For å trøste forteller broren Jonatan ham om landet Nangijala, stedet man kommer til etter at man dør. Alle forventer seg at det er Kavring som skal dø først, men slik går det ikke. En dag da moren er ute på jobb, oppstår det varm i bygården hvor Kavring og Jonatan bor, og Jonatan redder sin brors liv ved å hoppe ut av vinduet med ham. Dessverre dør Jonatan av fallet, og på denne måten er det han som kommer først til Nangijala.
I Nangijala er dessverre ikke alt som det skal være. Den onde Tengil truer med å ta over Kirsebærdalen, den vakre dalen brødrene Løvehjerte nå bor i. Men innbyggerne i Kirsebærdalen har ikke tenkt å gi opp sin frihet uten kamp…
Dette er etter min mening en av Astrid Lindgrens vakreste bøker, og jeg tror den kan falle i smak både hos store og små.