New Yorks beste bokhandel?

I sommer var jeg som sikkert noen av dere har fått med dere i USA, blant annet i New York City. New York er en flott by å besøke for oss som er glad i bøker, og jeg sikret meg et besøk på bokhandelen Strand Bookstore.

Strand Bookstore. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013
Strand Bookstore i New York.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013
Strand er en gigantisk bokhandel, og den ligger på hjørnet av 12th East Street og Broadway sør på Manhattan. Bokhandelen er uavhengig og ikke del av en av de store kjedene. Strand ble åpnet 1927 av Ben Bass, og den gang holdt den til på Fourth Avenue, som den gang var New Yorks legendariske Book Row. Da var Strand en av 48 bokhandlere på den legentariske strekka. I dag er Strand eneste overlevende bokhendelen fra den gang.

Strand er en bokhandel med flere etasjer, og det første som slo meg da jeg gikk inn i butikken var at det bugnet av bøker. Det er i første du finner den nyeste og kanskje mestselgende litteraturen. Og går du litt lenger inn, finner du dessuten noe jeg ikke hadde ventet meg: En stor avdeling med brukte bøker! For på Strand kan man nemlig selge sine gamle, og kjøpe andres gamle, bøker. Jeg fant ei bok jeg hadde sett etter på en større bokhandel, med planer om å bookcrosse den siden. Jeg var veldig fornøyd, og tanken på gjenbruk er i mine øyne genial.

Det virkelig bugnet av bøker inne på Strand, og i bruktavdelingen var det bøker fra tak til gulv. Jeg innrømmer at det var som å være som en unge i en godtebutikk, og jeg er glad jeg ikke hadde plass til å kjøpe masse bøker i kofferten min (og det var nok lommeboka mi glad for også).

Strand. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013
Inne på Strand Bookstore.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013

Oppe i den øverste etasjen hadde de en egen aveling for sjeldne og gamle bøker. Her sydet det ikke like mye av liv som nede i første etasje, men hadde en mer ærbødig atmosfære. Her var det også dype skinnstoler man kunne sette seg ned og lese i. Denne avdelingen likte jeg også godt, jeg syntes det ar så vakkert der!

Sjeldne bøker. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013
Inne på avdelingen for sjeldne bøker på Strand Bookstore, New York.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013

Sjeldne bøker. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013
I avdelingen med sjeldne bøker, hadde de også globuser.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013

Jeg tør påstå at Strand Bookstore bør stå høyt på lista for bokelskere som besøker New York. Og er du heldig, kanskje du er der når de arrangerer et spennende arrangement?

Litt av en utfordring!

Skribent Ann Morgan har gitt seg selv litt av en utfordring, kan BBC Culture fortelle oss: Hun skal i løpet av bare et år lese bøker fra hvert av verdens land! Hun gikk for de landene som var anerkjent av FN, pluss Taiwan, tilsammen 196 land. Det skulle snart vise seg at det ikke var antallet bøker som skulle bli den største utfordringen, men å få tak i nok oversatte bøker!

Morgan satte opp bloggen A Year of Reading the World, hvor vi kan følge hennes verdensreise i bøker. Hun har også brukt bloggen for å få hjelp til å finne bøker. Responsen hun fikk var overveldende, forteller hun til BBC Culture, ikke bare fikk hun mange gode tips, men hun det var til og med de som sendte henne bøker fra sine land i posten. Ønsker du å lese mer om hvilke problemer hun møtte på, kan du lese artikkelen hennes på BBC Cultures hjemmesider.

Fra Norge har Ann Morgen valgt å lese Knut Hamsuns Sult. Personlig hadde jeg kanskje ønsket at hun hadde gått for noe mer moderne, litt fordi jeg synes det kommer ut mye bra nå, men også litt fordi jeg personlig ikke liker Hamsuns verker.

Jeg innrømmer glatt at jeg er ganske imponert over hele prosjektet hennes. Nå liker jeg Facebook-siden hennes, og er spent på hva som følger. Så vidt jeg har skjønt jobber hun med en bok om temaet, men når den kommer vet jeg ikke…

A year of reading the world
Skjermdump av bloggen A year of reading the world.

Dikt på en fredag

Det er ikke til å komme forbi at høsten er her. Bladene på trærne taler for seg, med sitt eget vakre språk. Jeg synes det er på plass å dele et dikt av Jærens sønn, Arne Garborg. Diktet er hentet fra Haugtussa (1895).

Haust

Høst
Trærne taler sitt tydelige språk – det er høst! Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013

No rullar Have svært mot Land
med Skùm um skavlande Ryggir
og bryt seg sprengt mod Øydestrand,
der berre Vindtroll byggjer.
Og Stormen skrik i ville Gru,
der yvi Djup han jagar
med Fòk og Ròk um Rev og Flu
i desse haust-myrke Dagar.

Eg høyrer den villande Skræmesong
av Møy som Brìmhesten rider;
ho kvad og galdra so mang ein Gong
mot Naud og Nedgangs Tidir.
Det gjeng som Sorg, det gjeng som Spott,
det gjeng um Vaa og Vande;
det er den varslande Vildrelaatt
som skræmer Liv av Lande.

Og Jordi skjelv i Havsens Marm,
der bleik ho frys i sitt SNøyde;
det folnar Bø og det kolnar Barm;
det vert i Verdi øyde.
Den siste Graa-Gaas strauk mot Sud;
tungt under Sky ho kava;
alt Liv i Hie og Vinterbu
vil ned og burt seg grava.

Lauvsblokka rustnar i livde Lund
og ryk av sinom Kviste;
det vart so syrgjeleg stutt ei Stund,
til ho sitt Ynde miste.
Paa Vollen blømde Blomar smaa’,
so sælt mot Soli nøydde;
no er der ingin meir aa sjaa.
Dei folna burt og døydde.

So døyr det burt i den unge Barm,
so folnar Blom og Blide,
naar Saknad sløkkjer Voni varm
med Taarir salte og Stride.
So døyr det burt, so døyr det ut,
mitt Liv med alt, det drøymde,
naar Elskhug vendest til Harm og Sut,
og Guten burt meg gløymde.

No er her sturt, no er her kaldt,
og Stad og Stund meg møder;
mi svikne Von tok fraa meg alt,
og Hjarta svider og bløder.
Og Have rullar svært mot Land,
og Regne driv mot Rute;
det syng og susar um Øyde-Strand,
at no er allting ute.

Neil Gaiman om bibliotek

OK, jeg tror ikke jeg klarer å slutte å elske denne mannen! Neil Gaiman skriver i den britiske avisas The Guardians nettutgave om viktigheten av bibliotek. Han sier blant annet:

(…) libraries are about freedom. Freedom to read, freedom of ideas, freedom of communication. They are about education (which is not a process that finishes the day we leave school or university), about entertainment, about making safe spaces, and about access to information.

I worry that here in the 21st century people misunderstand what libraries are and the purpose of them. If you perceive a library as a shelf of books, it may seem antiquated or outdated in a world in which most, but not all, books in print exist digitally. But that is to miss the point fundamentally.

(…)

Libraries are places that people go to for information. Books are only the tip of the information iceberg: they are there, and libraries can provide you freely and legally with books. More children are borrowing books from libraries than ever before – books of all kinds: paper and digital and audio. But libraries are also, for example, places that people, who may not have computers, who may not have internet connections, can go online without paying anything: hugely important when the way you find out about jobs, apply for jobs or apply for benefits is increasingly migrating exclusively online. Librarians can help these people navigate that world.

(…)

A library is a place that is a repository of information and gives every citizen equal access to it. That includes health information. And mental health information. It’s a community space. It’s a place of safety, a haven from the world. It’s a place with librarians in it. What the libraries of the future will be like is something we should be imagining now.

Gaiman sier mye annet klokt om bibliotek og deres viktighet. Les hele hans innlegg i The Guardians nettutgave HER.

bibliotek
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2003

Dagens sitat

‘Probably the most satisfying thing about Gaiman’s work – the thing that keeps me coming back – is that he has found his way around the standard «snapper ending» without sacrificing the sense of wonder and amazement that make fantasy so satisfying and essential. He get those things into the hearts of the stories rather than into their conclusions, that’s all; there’s no feeling here of reading elaborate horror-jokes with splatters of gore for the punchlines.’
– Stephen King i forordet til Sandman : World’s End av Neil Gaiman

Smakebit på en søndag

Det er ikke ofte jeg har tid og anledning til å subbe rundt i pysjen til langt på dag, men i dag har jeg tatt meg tid til det. I kveld har jeg middags- og teater-date med kjæresten min. Vi skal se Samuel Becketts Mens vi venter på Godot på Sandnes kulturhus, Riksteaterets oppsetning med regi av Bjørn Sundquist. Det gleder jeg meg veldig til!

Siden jeg har det veldig travelt med jobb for tiden, er det deilig å kunne bruke søndagsformiddagen til å høre på NRK Alltid klassisk på radio og lese under et pledd i sofaen. I dag leser jeg Sandman-tegneserieromanen World’s End av min helt Neil Gailman. Det vil si, jeg leser den omigjen. Det er lenge siden sist jeg slukte The Sandman-serien, og det er et varmt gjenmøte. Neil Gaiman er simpelt hen genial. Smakebiten finner du sånn ca halvveis i boka.

IMAG4285

Flere smakebiter finner du hos Mari.

Dikt på en fredag

Etter å ha lest noen av diktene i Kristin Bergets diktsamling Hennes ansikt fra 2013, ble jeg veldig nysgjerrig på hvem denne kvinnen var, som kunne skrive så til tider groteske dikt. Jeg har funnet ut at dette er hennes tredje diktsamling, hun er født i 1975, og bor i Drøbak. Dessuten er hun redaktør for Signaler.

Hennes ansikt av Kristin Berget
Hennes ansikt av Kristin Berget

Diktet jeg har plukket ut som dagens dikt, er et dikt som befinner seg litt ute i boka, og som de andre diktene har det ingen tittel.

Kikkertsiktet er av beste slaget
viser verden litt høyere enn den er

Det tar jeg i betraktning
når jeg skyter

Dette er ikke et dikt som verken gir meg vakre bilder eller en god følelse – tvert i mot! Det fyller meg sterkt av ubehag, og jeg får nærmest lyst til å hive boka i veggen. Og slik er det med flere av diktene i Hennes ansikt. Beskrivelse av dyreblod og kjøtt får det til å grøsse langt nedover ryggen min. Men jeg hiver selvsagt ikke boka i veggen, og jeg leser faktisk videre. For Berget skriver godt. I mine øyne er det å klare å frambringe ubehag hos leseren kanskje en større kunst enn det å gi vakre bilder.

Jeg har ikke lest hele boka enda, men jeg tror sannelig jeg skal gjøre det…

Don’t judge a book by its cover

Et knippe diktsamlinger med kjedelige framsider...
Et knippe diktsamlinger med kjedelige framsider…
På engelsk har man uttrykket «don’t judge a book by its cover» – ikke døm ei bok etter omslaget – som betyr at man ikke skal forhåndsdømme mennesker eller ting basert på hvordan de ser ut. Dette til tross, vi er mange som gjør dette når vi går på biblioteket eller bokhandelen for å finne nytt lesestoff. Vi går rundt og gresser i hyllene (som en foreleser av meg kalte det), og plukker gjerne opp ei bok nettopp fordi den ser så pen ut. Joda, så overflatiske er vi, det har så vidt meg bekjent blitt gjort flere undersøkelser som viser dette. Egentlig ikke noe hokus pokus, vi tiltrekkes av det vakre.

I min jobb som bibliotekar har jeg lagt merke til at det er spesielt én genre som lider av kjedelige omslag: dikt! Ofte da jeg katalogiserte nye diktsamlinger så jeg hvor triste de ser ut, og synes kanskje ikke det er det minste rart at det er så få som plukker dem med seg fra nyhetshylla. Jeg tror de fleste som jobber med, eller er i befatning med litteratur i større grad, vet at dikt ofte er slikt som blir stående nærmest urørt. Og jeg undrer meg – hvorfor gidder ikke forlagene å gi diktsamlingene litt mer spennende framsider? Er det fordi de tenker at dikt blir lite lest? Og i så fall, hvorfor gjør de ikke mer for å markedsføre dikt?

Creatures of the Night av Neil Gaiman

De som kjenner meg vet at jeg blir litt ekstra øm i hjertet når det snakkes om Neil Gaiman. Knirk mener bestemt at jeg kan alt om denne forfatterguden, noe jeg selvsagt ikke kan, men at han er min favoritt kan ikke benektes.

Creatures of the Night består egentlig av to noveller, hentet fra Gaimans antologi Smoke and Mirrors, som kom ut for første gang i USA i 1998. Her er de to historiene gjort om til tegneserieform, illustrert av Michael Zulli.

For de som kjenner Neil Gaimans verker, vil det neppe komme som noen overraskelse at også disse historiene inneholder en god blanding av fantasi og virkelighet. Og det er nettopp dette som er med på å gjøre Neil Gaiman til en av mine store litterære helter. Han får fantasiverdenen til å eksistere side om side med vår egen realitet på en slik måte at jeg faktisk tror på at dette faktisk kunne ha skjedd.

I «The Price» møter vi en middelaldrende forfatter som bor sammen med sin familie på den engelske landsbygda og deres svarte adoptivkatt. Hver morgen duker katten opp med uforklarlige sår etter slåsskamp, noe som undrer forfatteren, helt til en dag, når katten er så hardt skadet at han må pleies innendørs ei hel uke…

«Daughter of Owls» skal være inspirert av John Aubrey, (1626 – 1697), en engelsk antikvar, naturfilosof og skribent. Historien handler om gammel overtro og heksejakt – vi befinner oss i en engelsk landsby en gang på 1600-tallet. Et jentebarn blir funnet forlatt, med uglefjær i kurven og uglelort i hånda. Dette er nok for at landsbyens kvinner tror at det er noe ondt og overnaturlig ved jenta, og de forlanger at hun må dø. Byens eldste gir henne isteden til en tidligere nonne i et forfallent kloster. Nonnen har avgitt taushetsløfte, og siden det aldri er noen som snakker med barnet, vokser hun opp som om hun var et villdyr.

Dette er to relativt mørke historier, med en (slik jeg ser det) typisk gaimansk atmosfære. Jeg har sett kritiker som har ment at illustrasjonene ikke tilfører historiene noe, men der er jeg uenig. Jeg mener de vakre tegningene utfyller novellene, og gir dem noe litt ekstra. Jeg tror enhver Gaiman-fan vil ha glede av å lese denne, og den er et godt tilskudd i samlingen.

Creatures of the Night