Kategori: Astrid Lindgren

Dagbladets nettutgave hadde en fin artikkel om Astrid Lindgren på onsdag. Anbefaler alle å lese den, selv om den er litt lang.

Atter en gang slår det meg hvilken tøff dame hun var!

Astrid Anna Emilia Ericsson så dagens lys for første gang 14. november 1907. Hun vokste opp på prestegården Näs i Vimmerby i Sverige. Neida, hun var ikke prestedatter, men foreldrene forpaktet jorda.

18 år gammel ble frøken Ericsson gravid. Hun jobbet da som journalistlærling i lokalavisa Vimmerbytidningen, og barnets far var ingen ringere enn sjefredaktøren i avisa. Astrid avslo tilbud om giftemål fra barnefaren, flyttet til Stockholm og fikk sønnen Lasse i desember 1926. Men nok om det.

I 1931 giftet Astrid seg med Sture Lindgren, og voilà, så fikk hun navnet vi kjenner så godt.

Astrid Lindgren har forfattet masse. Det startet med Pippi, og historien har nok kanskje de fleste hørt nå. Jeg siterer Wikipedia:

«Historiene om Pippi Langstrømpe begynte vinteren 1941, da Karin, 7 år, lå syk i lungebetennelse og ba sin mamma fortelle en historie om Pippi Langstrømpe, et navn hun fant på der og da. Lindgren begynte å fortelle, og historiene vokste men det drøyde før de ble skrevet ned. Det var først tre år senere, da Astrid Lindgren hadde vrikket foten at hun skrev ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag.»

Pippi var riktignok ikke den første boka hun fikk utgitt, det var derimot Britt-Mari lättar sitt hjärte, som kom ut i 1944. Denne boka ble belønnet med andreprisen i en barnebokkonkurranse. Året etter gikk hun riktignok av med seieren, denne gangen med et manus om Pippi. Samme manus hadde hun tidligere, i en litt annen utgave, fått i retur av et forlag.

Astrid Lindgren er oversatt til nærmere 90 språk i over 100 land, og jeg kan med hånden på hjertet føye meg i rekken over folk som mener det er tragisk at hun aldri mottok Nobels litteraturpris. Den hadde hun fortjent! Og selv om hun nå ikke lengre er blant oss, så er hun i aller høyeste grad med oss. Bøkene hennes lever videre, og jeg spår at det vil de fortsatte med i mange, mange år framover i tid.

Brødrene Løvehjerte er en av bøkene jeg leste som barn som jeg leste omigjen i voksen alder. Noe jeg syntes var så bra med denne boka var at jeg faktisk synes den er like bra nå som da.

Dette er ei veldig vakker bok. På mange måter kan man kalle den ei klassisk fantasybok, vi finner både kampen mellom det gode og det onde, et skummelt uhyre, svik, og vi befinner oss i en helt annen verden. Men den starter noe mer realistisk.

De fleste av oss husker sikkert Kavring som ligger syk i benken på kjøkkenet. Kavring Løve har tæring, og skal snart dø. For å trøste forteller broren Jonatan ham om landet Nangijala, stedet man kommer til etter at man dør. Alle forventer seg at det er Kavring som skal dø først, men slik går det ikke. En dag da moren er ute på jobb, oppstår det varm i bygården hvor Kavring og Jonatan bor, og Jonatan redder sin brors liv ved å hoppe ut av vinduet med ham. Dessverre dør Jonatan av fallet, og på denne måten er det han som kommer først til Nangijala.

I Nangijala er dessverre ikke alt som det skal være. Den onde Tengil truer med å ta over Kirsebærdalen, den vakre dalen brødrene Løvehjerte nå bor i. Men innbyggerne i Kirsebærdalen har ikke tenkt å gi opp sin frihet uten kamp…

Dette er etter min mening en av Astrid Lindgrens vakreste bøker, og jeg tror den kan falle i smak både hos store og små.

Jeg husker godt mitt første møte med Ronja. Jeg hadde fått låne boka av en vennefamilie, og var så spent så spent på hvordan denne kunne være. Jeg nærmest slukte boka og elsket den, og da den senere skulle bli film, kunne jeg knapt vente med å få sett den! Jeg lurte skikkelig på hvordan filmen kom til å være…

Jeg tipper filmen kom mye senere til vår bygdekino enn visse andre steder i landet, men jeg husker jeg benket meg ned og fulgte intenst med. Joda, jeg likte filmen, bevares, men jeg var forferdelig skuffet over filmens Ronja. Hun var jo alldeles ikke lik Ronja i boka! Hvor var det sorte, krøllete håret hun hadde etter Mattis? Og Birk… Nei, han var heller ikke som han skulle.

I dag har jeg nok et mer avlappet forhold til filmen, og den er blant de jeg kan se omigjen og omigjen, men jeg liker nok fortsatt boka best. Leste den senest tidligere i år. Og jeg kommer sikkert til å lese den igjen ved en senere anledning.

Jeg leser den svenske litteraturbloggen Bokhora, og i dag fant jeg en utfordring der med tema Astrid Lindgren. Siden jeg nå har bestemt meg for å sette litt ekstra søkelys på henne fremover tekte jeg at det passer jo superbra å ta denne utfordringen nå. Så da gjør jeg det. Utfordringen lyder som følgende:

«Veckans tema är Astrid Lindgren. Nämn dina 5 favoriter av hennes böcker.»

Okei. Fem Lindgren-favoritter, i tilfeldig rekkefølge, blir som følger:

1. Mio, min Mio. En fantastisk bok, og den faller definitivt under begrepet «fantastisk litteratur». Jeg kommer antakelig til å si mer om denne på et senere tidspunkt, så jeg lar det blir med dette.

2. Ronja Røverdatter. Denne har jeg elsket siden jeg leste den første gangen, det er noe eget ved denne Ronja. Også en bok jeg kommer til å ta for meg senere.

3. Pippi Langstrømpe. Verdens sterkeste jente! Hun er supertøff, og man kan ikke være feminist og ikke like Pippe, kan man vel? Hun gjør som hun vil, og lar seg definitivt ikke plukke på nesa. Pluss at hun har en utrolig bra rettferdighetssans. En rollemodell, egentlig, mener nå jeg. 😉

4. Brødrene Løvhjerte. En vakker fortelling, også en bok som faller innunder «fantastisk litteratur». Mer om denne på et senere tidspunkt…

5. Emil fra Lønneberget. Om Emil som har det med å gjemme seg for sin hissige far i snekkerbua. Han finner på de aller rareste sprell, og det er ikke fordi han egentlig er slem, men fordi han kanskje er litt vel impulsiv og ikke tenker så mye over hvilke konsekvenser hans handlinger får. Historiene om Emil var nok sammen med Pippi noe av det første jeg ble kjent med av Asrid Lindgren.

Og med dette lar jeg utfordringen gå videre til dere, hvilke fem Astrid Lindgren-bøker er deres favoritter?

14. november fyller vår alles kjære Astrid Lindgren 100 år. Hun skulle i hvert fall ha gjort det, hvis hun var i live. Jeg mener at hun på sett og vis fortsatt lever, om ikke annet som i våre hjerter som gode barndomsminner. Personlig er jeg blant dem som elsket bøkene hennes, og jeg synes derfor det er på sin plass å markere denne fantastiske forfatterens 100 år i bloggen min.

Planen er at jeg skal ta for meg noen av Astrid Lindgrens bøker fremover. Hvilke, hva og hvordan kommer kanskje til å variere. Uansett kommer jeg til å gjøre det på den måten jeg har lyst til akkurat når jeg gjør det.

Jeg gleder meg!

Foto © Pål-Nils Nilsson/The Swedish Royal Library