Hun er ingen tidstyv!

Islelin B. Alvestad debuterte i 2007 med fantasy-romanen Alanya: veien følger hjertet, og for denne ble hun belønnet med Aschehougs debutantstipend. Dette var første bok i serien om Alanya som kommer fra landsbyen Mumbyville.

Ble du lest for som barn?

Ja, foreldrene mine leste masse for meg, og det tror jeg er veldig viktig. Jeg leser mye for min egen datter selv.

Er det noen bøker du husker spesielt godt fra din barndom?

Momo : eller kampen om tiden skrevet av Michael Ende gjorde sterkt inntrykk på meg, husker jeg. Og ei bok som heter Alene på den andre siden av Katherine Paterson.

Da du foreleste på Norcon 23 uttalte du at du alltid har vært glad i å lese science fiction. Har du noen favoritter innen denne genren?

Ja og nei. 1984 av George Orwell og tilsvarende klassikere liker jeg veldg godt. Og så er jeg veldig begeistret for Arthur C. Clarke sine bøker. The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy av Douglas Adams er også en favotritt.

Er et noen spesiell grunn til at du skriver fantasy, eler er dette tilfeldig?

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i fantasy selv, og synes det er et spennende medium. Med fantasy kan man skrive om ting som kunne blitt for dramatiske og voldsomme hvis de hadde blitt skrevet i en realistisk setting. Jeg føler dessuten at jeg kan skape mye spenning ved å skrive fantasy som jeg ikke kunne skapt ellers – her tenker jeg på alt fra å ri på ryggen til drager til å kjempe mot trollkvinner og å forhandle med opprørsledere.

Føler du at du blir tatt seriøst som forfatter, eller føler du at fantasyforfattere blir sett litt ned på?

Faktisk hadde jeg ikke forventet å bli tatt seriøst, men det føler jeg at jeg blir. Barne- og ungdomslitteratur er jo noe det blir skrevet lite om. Jeg tror dog at dette er noe som er i ferd med å endre seg, og at det kanskje er et genrasjonsskifte. Jeg føler at jeg blir tatt vel imot av forlag og andre forfattere.

Bøkene dine blir i stor grad lest av barn og ungdom. Tenker du over målgruppe når du skriver?

Ja, jeg tenker veldig bevisst på at jeg skriver for barn og ungdom. Jeg skriver på en annen måte med leserne i tankene, og legger blant annet vekt på at språket skal være leselig. Det ligger føringer i det. Når jeg jobber med andre prosjekter skriver jeg på en helt annen måte.

Har du noen litterære favoritter i dag?

Jeg er veldig glad i Vår mann i Havana av Graham Greene. Albert Camus liker jeg også godt, spesielt Opprøreren. Egentlig er det veldig vanskelig å skulle plukke ut noen favoritter, for det er så mange! Jeg tror bøker kan prege en veldig sterkt. Momo er forøvrig fortsatt en favoritt.

Bøkene dine har en kvinnelig helt, er dette et bevisst valg?

Ja, selvfølgelig! Jeg har jo mange sterke kvinner i bøkene mine, men også sterke menn. Jeg har nok en forkjærlighet for noen av mine mannlige karakterer. Men jeg må innrømme at jeg kanskje identifiserer meg vel så mye med Ylva som med Alanya.

Er det noe mer du har lyst til å si til leserne av bloggen?

Det aller viktigste er ikke hva man leser, men at det man leser skaper glede. Man må finne den litteraturen som passer for en selv. Personlig leser jeg alt fra Tolstoj til Manga. Akkurat nå holder jeg på med Mesteren og Margarita av Bulgakov, og American Pastoral av Philip Roth, men jeg har like stor glede av Nemi, og løper til butikken hver gang det kommer ut.

Reality-stjerne topper boklister.

OK, jeg innrømmer det: Jeg har aldri hørt om Lauren Conrad. I dag har jeg lært at denne unge kvinnen på 23 har vært med i et reality-program som heter «The Hills», men at hun nå gjerne vil bli kjent for noe annet. Hun har derfor skrevet bok, forteller Dagbladet.no:

Boka hennes «L.A. Candy» har toppet The New York Times´ bestselgerliste over bøker for barn.

Boka er skrevet for tenåringer, og handler om en ung kvinne som lever i Los Angeles, og som blir oppdaget til sitt eget realityshow.

Romanen har toppet bestselgerlista i to uker, melder AP.

– Boka er veldig lik min livsstil. Men alt som skjer i boka, er funnet opp, sier Conrad.

Det står ingenting i artikkelen om boka selger fordi den virkelig er ei god ungdomsbok, eller om det er fordi hun har et kjent navn. Fordommene mine sier at det kanskje kan være på grunn av det siste…

Hvil i fred, Ebba.

I går døde nok en av våre kjære forfattere. Dagbladet.no skriver følgende:

Forfatteren og dramatikeren Ebba Haslund sovnet i går kveld stille inn i sitt hjem på Ullern, 91 år gammel.

(…)

Haslund har i tillegg til sitt forfatterskap vært radiokåsør i NRK, litteraturkritiker i Aftenposten og skribent i Klassekampen. Spalten hennes i Klassekampen hadde hun helt fram til sin død.

(…)

Haslund hadde like før hun døde fullført en ny bok, «Ingen frøkensport. Erfaringer».

– Det er den tredje boka i erindringsserien hennes og vil komme ut etter hennes død nå i høst, opplyser Nygaard.

Og på VGnett kan vi lese følgende:

– Ebba Haslund framstår i dag som norsk litteraturs grand old lady. Hennes betydning både litterært og samfunnsmessig, ikke minst kvinnepolitisk, er uvurderlig, sier forlagssjef William Nygaard i Aschehoug til NTB.

Selv husker jeg henne best for Barskinger på Brånåsen. Og selv om 91 er en meget anstendig alder, synes jeg dette var en trist nyhet.

12 år etter.

I dag er det 12 år siden første bok om Harry Potter kom ut. 30. juni 1997 kom J. K. Rowlings Harry Potter and the Philosopher’s Stone, og akkurat nå sitter jeg og hører på NRKP1 om historien bak boka. Kanskje ikke så mye nytt for oss som kjenner bøkene, men jeg synes det alikevel er litt koselig. Programmet heter Norgesglasset, og jeg antar at det kommer til å lige på nett siden, for de som skulle være interesserte i å høre på. Programposten er «Dagen i dag, 30. juni: Den første boka om Harry Potter gis ut i England.»

Money, honney?

I Dagbladet.no kan vi lese følgende:

Først da Unni Lindell hintet om millionfortjeneste, gikk Fredrik Skavlan med på et møte. Nå vil de erobre verden med barnebokspøkelset Nifse Nella.

Jeg undres: Hvorfor skal det «millionfortjeneste» til for at noen skal synes det er greit å skrive barnebøker? Jeg merker jeg blir litt provosert… Nå tilbake til ny programpost på Norcon.

Plagiat, du liksom…

Det er ikke første gang det skjer, og neppe heller siste, men nå har det altså skjedd vår kjære J. K. Rowling, Harry Potters «mor»: Hun beskyldes for å ha plagiert ei lita bok på 36 sider.

«Adrian Jacobs skrev en bok i 1987 titulert «The Adventures of Willy the Wizard No 1 Livid Land», som også omtaler om en ung trollmann.

Jacobs selv døde ti år etter utgivelsen, men hans etterlatte har gått til sak mot Rowling, som de mener har kopiert «substansielle deler»av boka hans, og dermed brutt opphavsretten.

Ifølge søksmålet er det særlig bok nummer fire i serien, «Harry Potter og ildbegeret», som skal være i overkant inspirert av boka om Willy:

– Både Willy og Harry blir nødt til å finne ut hva for en oppgave de skal løse, noe de begge gjør på et baderom med hjelp fra andre, i håp om å redde menneskelige gisler fra et samfunn bestående av halvt menneskelige fantasivesener, heter det i søksmålet.»
Dagbladet.no

Tøys og tull, sier jeg bare. Man har da virkelig ikke rettigheter på idéer. Jeg vet jeg har sitert vår kjære Tor Åge Bringsværd tidligere, men jeg gjør det gjerne igjen:

“Jeg leker at alt hva mennesker gjennom årtusner har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer … at alt dette finnes på et stort, imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her oppe går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har brukt for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg verken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt. For hva er kreativitet? Det finnes mange forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet – det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.”
– fra London av Tor Åge Bringsværd, Spartacus 2003, s. 153-154

Mer har jeg egentlig ikke å si om saken. Jeg tror dette er nok for å få fram akkurat hva jeg mener.

Ellers vil jeg bare peke til et innlegg min favorittforfatter Neil Gaiman har i sin «journal»:
Where do you get your ideas?

Nino Glass: Kidnapperne fra SubCity av Øistein Borge.

Nino, som egentlig heter Nils Norbert, har bodd alene sammen med sin far siden moren forlot dem da Nino var fem år gammel. Ninos far er oppfinneren og vitenskapsmannen Hermann Glass. Vi møter Nino mange år senere, han sitter på en grein høyt oppe i kirsebærtreet utenfor Villa Utsikten, og tenker på sommeren ett år tidligere. Da hadde det skjedd tre ting utenom det vanlige: Én kul ting, én trist ting og én merkelig ting.

Den kule tingen var at Nino ble kjent med en delfin, en liten flaskenesedelfin de kaller Solo. Delfinen må de ta vare på til den blir frisk, og Solo og Nino blir gode venner. Så blir Solo frisk nok til å slippes fri, og de vinker farvel til den nye vennen, som svømmer til havs.

Like etter at Solo har reist, skjer den triste tingen: Ninos far forsvinner i London. Hermann Glass oppholder seg der for å holde et foredrag, for så å fordufte midt på åpen gate, uten å legge fra seg noe spor.

Den tredje, den siste og merkelige tingen, var det lille, inntørkede kvinnemennesket som plutselig dukker opp på døra til Villa Utsikten. Elsa har kommet for å se etter Nino etter farens forsvinning, siden Nino definitivt ikke vil bo hos sin mor og hennes nye, styrtrike ektemann i New York.

Så en dag han overnatter i soveposen sin ute i badehuset, hører han en velkjent lyd igjen: Solos lyd! Han river av seg soveposen og styrter ned til stranda. Og der er Solo! Etter litt om og men henter Nino våtdrakta si, og klatrer ned til Solo, som tar ham med seg på ryggen til havs. Og det er egentlig her historien starter for alvor. Vi blir dratt inn i en spennende historie om kidnappede delfiner og skumle forbrytere. Nino får en ny venn, og sammen jakter de på moderne pirater i London.

Boka berører temaer som vennskap, lojalitet og mot. Den handler om å ikke gi opp, om viljen til å fortsette.

Jeg syntes boka var ganske spennende, og den passer nok best for yngre lesere som liker spenning og action i bøkene de leser. Kidnapperne fra SubCity er første bok i seien om Nino Glass, og er Øistein Borges debutroman. Borge er tidligere kjent som reklamemann og regissør, noe som nok har satt sitt preg på måten han skriver på. Jeg tror derfor yngre lesere vil kunne like denne, og hadde syntes det hadde vært spennende å høre hva yngre lesere selv mener om boka.

Morgen på biblioteket…

– Ska vi se på barnebøker? sier moren på sin syngende nordnorske dialekt. Den lille setter i et gledeshyl, løper inn på barneavdelingen mens hun roper:
– Barnebøker!

Hest er best!

Som jentunge var jeg såkalt «hestegal». Jeg dro stadig i stallen og måket, stelte hester, red og koste meg. Med dette fulgte at bøker med hester som tema stod høyt i kurs. Både venninna mi og jeg var medlem av Pennyklubben, en bokklubb for «sånne som oss», samt at jeg elsket Linda-serien skrevet av Ann Sheldon. Linda løste mysterier, og var en slags Nancy Drew på hesteryggen. Midt i blinken! Ellers gikk det meste av hesteserier og andre hestebøker ned på høykant.

Også i Hammerfest er det mange «hestegale». Dermed kjøper jeg inn ymse hestebokserier. Dette kan jeg gjøre i trygg forvissing om at de blir utlånt.

Her er noen serier som kan passe for de hestegale:

– D-gjengen (Pia Hagmar)
– Hestegal (Kathy Helidoniotis)
– Hvitnos (Marie Louise Rudolfsson)
– Katriona-serien (Lene Kaaberbøl)
– Min magiske ponni (Jenny Oldfield)
– Ponni & gjengen (Kirsten Sonne Harild)
– Sara (Pia Hagmar)
– Sigge (Lin Hallberg)
– Stallfeber (Eva Andersen)
– Stallgjengen (Bonnie Bryant)
– Stall Nova (Ingrid Wiese)
– Sølvhingsten-bøkene (Mary Elwyn Patchett)

Det finnes flere lengre eller kortere serier som ikke er nevnt her, naturlig nok.

Var/er du hestegal? Hadde du noen favoritthestebøker/-serier?

Trollkrittet – konferanse om barn og kultur.

16. – 17. september i år arrangeres konferansen Trollkrittet i Tønsberg. På konferansens hjemmesider finner vi programmet, som kan love blant annet postene «Moderne barndom og barns mediebruk», «Barnehage + bibliotek = leselyst», «Det næsten bogløse bibliotek», «Hva er barnelitteratur?» og en masse annet interessant. Arrangørene sier en e-post jeg mottok på BibliotekNorge-lista:

Det er et klart mål for oss at konferansen skal inspirere til å styrke og videreutvikle tilbudet til barn i både bibliotek og i andre kulturinstitusjoner, og vi tror dette kan skje blant annet gjennom å løfte fram relevante arbeider og prosjekter innen området.

Jeg skulle gjerne ha vært der, men jeg må nok bare sitte her og være misunnelig på alle som skal dit.

Trollkrittet – konferanse om barn og kultur.