Twilight av Stephenie Meyer

Jeg hadde lenge tenkt jeg skulle lese denne boka, og målet var å lese den før jeg skulle se den på kino. En av grunnene til at det tok meg så lang tid var at jeg faktisk hadde en underliggende skepsis til boka… Det er noe med meget populære bøker, man lurer veldig på om de egentlig er så bra som alle sier… Men så kom filmen til Hammerfest, og jeg fant ut at skulle jeg se filmen, var det nå eller aldri.

TwilightTwilight handler om Bella. Bella har flyttet til den lille byen Forks i USA for å bo hos faren. Hun flytter fra varme, solrike Phoenix, til Olympic Peninsula nordvest i delstaten Washington, hvor det nesten alltid regner. Der starter hun på ny skole, hvor hun lett får seg venner. I Phoenix, derimot, hadde hun vært noe av en outsider. Så møter hun den usedvanlig vakre Edward, en mystisk gutt som går på skolen hennes. Han og fostersøsknene hans holder seg for seg selv, og det er først når hun blir kjent med ham hun oppdager deres mørke hemlighet…

Man kan på mange måter merke at dette er ei bok som har tenåringer som målgruppe, men den er velskrevet. Boka har et godt språk, og ikke minst: den er spennende! Min skepsis var fort blåst vekk for alle vinder, og det er lenge siden jeg har slukt ei bok på denne måten! Jeg klarte knapt å legge den fra meg, og hadde til tider bare lyst til å lese istedet for å dra på jobb. Det sier nok litt, for jeg elsker jobben min!

Én time før jeg skulle se filmen på kino lukket jeg boka. Da var det bare å hive på seg ytterklærne og springe ned til kinoen. Nå skal jeg ikke påstå at det egentlig var så lurt å lese boka så tett opptil jeg skulle se filmen. Jeg hadde den så friskt i minne som jeg egentlig kunne ha, og det ble vanskeligere enn normalt å skulle skille filmen fra boka.

Twilight - filmenDet var med blandede følelser jeg forlot kinosalen. Jeg kunne nok brukt frasen «boka var bedre», for det var det ingen tvil om. Filmen hadde ikke den samme spenningen som boka, og Edward, som i boka blir beskrevet som et vidunderlig vakkert vesen er rett og slett ikke så vakker som man forventer seg. Ikke får de fram hans blendende utsenede ved å vise andres reaksjoner heller, også noe jeg ser på som framtredende i boka.

En annen karakter i boka jeg syntes ble helt riv ruskende feil i filmen var Jasper. I boka er han beskrevet som veldig følsom og empatisk. I filmen virket han bare sprø. Det var ikke noe ved rollen som virket troverdig, og i hvert fall ikke som den Jasper vi kjenner fra boka. Han er antakelig den mest skuffende rollen i mine øyne, for jeg hadde gledet meg til å se denne på mange måter sympatiske karakteren bli tolket. Da jeg så ham i filmen tok det litt tid før jeg faktisk skjønte at han var Jasper, jeg lurte litt på om dette var en karakter de hadde tatt med i filmen, men som ikke fantes i boka. På sett og vis kan man nok kanskje si det sånn også, siden Jasper i boka og Jasper i filmen er som natt og dag.

Selv om filmen i mine øyne hadde en del «feil» (det vil si at jeg mener filmskaperene nok kunne ha gjort en bedre jobb enn som så), så hadde den også sine høydepunkter. Spenningen var ikke totalt forsvunnet, den hadde et snev av humor og det var en del ting jeg syntes de hadde løst fint. I boka foregår det blant annet en del dialog mellom Bella og Edward mens de kjører bil. Hadde de gjort dette på film kunne det lett ha blitt kjedelig, så jeg synes det var bra at de hadde løst det på en annen måte, med å ta dialogen andre steder som alikevel ikke føltes unaturlig.

Konklusjonen blir vel at filmen definitivt er severdig for underholdningens skyld, men at boka absolutt bør leses.

Forventninger…

Jeg skal straks avsted og se Twilight på kino. Boka leste jeg ut for kanskje ti minutter siden, så forventningene til filmen er blandede. Jeg har liten tro på at den kan måle seg med boka, samtidig tror jeg den vil være fornøyelig, til tross for at mange sier de har blitt skuffet. Så da gjenstår det å se: Vil jeg like den, eller ikke?

Nyvampyrisme…?

Ei venninne av meg bruker ordet «nyvampyrisme» om vampyrtrenden vi er inne i for tiden. For det er ikke til å unngå, det florerer med vampyrtema i populærkulturen for tiden. Det finnes en rekke poulære vampyrbøker, og på USA Todays liste over de 100 bestselgende bøkene i 2008 er det de fire første bøkene i Twilight-serien av Stephenie Meyer som topper listene.

Dagbladet.no skriver følgende som kommentar til lista:

«De fire øverste bøkene på lista er nemlig skrevet av en og samme forfatter. En ungdomsbokforfatter, faktisk!

(…)

Hun heter Stephenie Meyer, og står bak kjempesuksessen «Twilight» – en serie romantiske vampyrromaner rettet mot tenåringsjenter. Meyer har forlengst blitt kalt J.K. Rowlings (Harry Potter-forfatteren) arvtaker, men har ennå et stykke igjen til Rowlings over 400 millioner solgte bøker på verdensbasis.

Men selv ikke Rowling har noengang klart å kapre de fire øverste plassene på avisas bestselgerliste på et og samme år. Meyer har bare gitt ut fire bøker i vampyrserien, og alle solgte i bøtter og spann i 2008 – totalt 22 millioner eksemplarer, ifølge forlaget.»

Den første boka er også filmatisert, og går i dag på kinoer også i Norge. «I Norge hadde den premiere forrige fredag, og havnet på tredjeplass på kinolista (Etter «Max Manus» og mye omtalte «Død Snø») med 26 803 solgte billetter.» skriver Dagbladet.no.

Twilight-bøkene er langtfra de eneste vampyrbøkene som er filmatisert. Også sørstatsvampyrserien (som de kaller den) av Charlaine Harris har blitt til TV-serie. Noen av dere kjenner den sikkert som den amerikanske serien om Sookie, «True Blood». Jeg har selv planer om å ta en kikk på denne bokserien, og kanskje kommer jeg så langt at jeg skriver en omtale om første bok her…

Andre bøker som er filmatisert, og som bør nevnes er:
Interview with the Vampire av Anne Rice
Låt den rätte komma in av John Ajvide Lindqvist
Dracula av Bram Stoker

Twilight går til filmen.

TwilightNoen av dere vet det sikkert allerede, men bokserien Twilight av Stephenie Meyer er i ferd med å bli film. I rollene som vampyren Edvard og tenåringsjenta Bella finner vi Robert Pattinson og Kristen Stewart. Pattison er kanskje mest kjent som Cedric Diggory i Harry Potter-filmene.

Bella Swan har egentlig alltid vært litt annerledes, og egentlig ikke brydd seg om å være som de andre og passe inn blant de andre trendy jentene på skolen sin. Når moren gifter seg på nytt og bestemmer seg for å flytte sammen med sin nye mann til Florida, bestemmer Bella seg for å bo sammen med faren i den lille byen Forks i Washington. Hun forventer seg igrunnen ikke at noe skal frandre seg, men plutselig møter hun den mystiske og meget vakre Edward Cullen. Han er intelligent, morsom og totalt forskjellig fra noen annen gutt hun har møtt tidligere. Det tar ikke lang tid før Bella og Edward innleder et uortodks og intenst romantisk forhold. Edward kan løpe raskere enn en gepard, han kan stanse en bil i fart med bare hendene, og han har ikke blitt en dag eldre siden 1918. Og ikke minst: Han er en vampyr, som i likhet med andre vampyrer er udødelige. Han drikker ikke menneskeblod, siden han er en «vampyrvegetarianer», en sjeldenhet for denne rasen. Istedet for menneskeblod reiser han og andre vegetarianervampyrer på jevlige turer, hvor de drikker blod fra sine bytter, som grizzlybjørner og fjelløver. Bella er det Edward har ventet på i nitti år: En sjelevenn. Men jo nærmere de kommer hverandre, jo mer må Edward kjempe mot sine urinstinkter, som vekkes i ham av Bellas lukt. Disse kan sende ham inn i et ukontrollerbart annfall…

I Norge får den første filmen premiere 6. februar.

Og navnet det var Kurt…

Det begynner å bli ei god stund siden jeg leste Erlend Loes morsomme bøker om Kurt. Om det er det faktum at Kurt har gått til filmen som har inspirert forfatteren eller ikke, vites ikke, men nå kommer Loe ut med ny Kurt-bok.

VG.no skriver at i «oktober kommer Erlend Loe med tredje bok om kultfiguren Kurt.» Auda! Dette var pinlig for jornalisten… Det har nemlig allerede kommet hele fire bøker om Kurt: Fisken (1994), Kurt blir grusom (1995), Kurt quo vadis? (1998) og Kurt koker hodet (2003). Jeg vet ikke om dette er typisk for en del av dagens journalister, at de gjør slett research. Det tok i hvert fall ikke meg mer enn en kjapp titt på Wikipedia for å sjekke opp titler og årstall.

Fisken Kurt blir grusom Kurt quo vadis Kurt koker hodet

Den nye Kurt-boka blir en religionssatire, og forfatteren sier om boka:

«Det er sjeldent med religionssatire for barn, og jeg mener det er nødvendig.

(…)

Når religion tar slike vendinger som i Knutby, må det latterliggjøres, det er viss-vass at religion ikke kan latterliggjøres.»

Det blir spennende å lese den nye boka etterhvert. Jeg må i hvert fall innrømme at jeg gleder meg.

Gode nyheter for fans av Mannen som elsket Yngve!

Filmatiseringen av den fantastiske boka Mannen som elsket Yngve er nominert til Nordisk Råds filmpris! Juryen har følgende å si om filmen:

«Den er lekende uanstrengt, komisk og dypt alvorlig, og utspiller flere ganger hele følelsesregisteret i løpet av én og samme scene. Filmen har et høyt ambisjonsnivå, både kunstnerisk og tematisk, og skuespillet er førsteklasses fra både de bærende rollene og de mindre birollene».

At filmen, som faktisk er like bra som boka, nå har fått en slik nominasjon, synes jeg er kjempeflott. Det blir spennende å følge med framover!

Filmene om Arn…

I fjor så jeg den første filmen om Arn, basert på bøkene skrevet av Jan Guillou. Jeg må innrømme at jeg enda ikke har lest bøkene, selv om de står i bokhylla mi. Jeg ble kjempeskuffet over filmen. Historien var tynn og filmen langdryg. Ikke var den spesielt spennende heller, og helten selv ble spilt av en skuespiller som så konstant tafatt og hjelpeløs ut. Når jeg tenker etter hadde Arn stort sett samme ansiktsuttrykk gjennom hele filmen.

Derfor kommer det ikke som noen overraskelse på meg at Dagbladet.no skriver at den nye filmen er seig, statisk og nesten død:

«Det beste jeg kan si om «Arn – Riket ved veiens ende», er at den markerer slutten på dette ganske hjelpeløse og svindyre prosjektet. Når Arn trekker sitt siste sukk i sluttscenen, er det ikke fritt for at også mange blant publikum vil trekke et lettelsens sukk for at det hele er over. Og takk for det.»

Jeg kommer definitivt ikke til å se den siste filmen på kino. Da leser jeg heller bøkene.

Ny Jane Austen-serie på TV!

I kveld starter den nye BBC-filmatiseringen av Jane Austens roman Sense and Sensibility som miniserie på TV. Selv er jeg den stolte eier av den gamle BBC-serien fra 1981 på VHS (må ikke forveksles med 1995-filmatiseringen med Emma Thompson og Kate Winslet i hovedrollene, selv om den er veldig fin, den også). Jeg er egentlig ikke så flink til å følge serier på TV, men denne skal jeg gi en sjangse, siden den er kun på tre deler.

Denne utgaven av Fornuft og følelser, som den heter på norsk, er rykende fersk, og kom ut i år. NRK skriver blant annet i sin omtale om serien:

Mrs. Dashwood (Janet McTeer) blir enke med tre døtre. Elinor (Hattie Morahan) er eldst, Marianne (Charity Wakefield) nummer to og Margaret (Lucy Boynton) den yngste. Henry Dashwood etterlater seg en stor formue, men alt går til hans sønn fra et tidligere ekteskap, John Dashwood (Mark Gatiss) og hans grådige kone Fanny (Claire Skinner). Sense and Sensibility er en vakker historie om kjærlighet, svik, lidenskap, lyster og sosiale normer.

Første del sendes på NRK kl 21.35 i kveld.

Første trailer til Harry Potter and the Half-Blood Prince er ute!

Nå til høsten kommer filmatiseringen av bok nummer seks i Harry Potter-serien. Harry Potter and the Half-Blood Prince har premiere i Storbritannia 21. november, og man kan nå beskue bilder fra filmen blant annet i Dagbladets nettutgave.

Jeg gleder meg veldig til den nye filmen, siden jeg synes filmene bare blir bedre og bedre. Og etter å ha sett traileren gleder jeg meg intet mindre!

Og her er traileren:

Lenke til traileren på YouTube.

På norsk har tittelen blitt oversatt til Harry Potter og halvblodsprinsen.

Neil Gaimans Neverwhere – TV-serien

Min favorittbok Neverwhere var i utgangspunktet en TV-serie, den også skrevet av Gaiman. Nå har jeg omsider fått sett serien på DVD, og det var som om å se boka! Jovisst, det var noen småforskjeller, men serien var virkelig herlig!

TV-serien ble først vist på BBC Two i 1996, og hadde sitt utspring i en samtale med Lenny Henry, som han skrev TV-serien sammen med. Henry hadde i utgangspunktet foreslått en TV-serie om hjemløse som hadde dannet stammegjenger (tribes) i Lonodn. Gaiman var skeptisk, han var redd for at det skulle virke som om at det å være hjemløs ville være kult, og at dette kunne føre til at unge mennesker ville rømme hjemmefra for å bli hjemløse selv.

Hovedpersonen, skotske Richard Mayhew, bor i London, kommer en sen kveld over jenta Door, som ligger skadet på gata. Til tross for hans forlovedes sterke protester, hjelper Richar Door, og tar henne med hjem, slik at hun får hvile og forbundet sårene sine. Det viser seg at Door kommer fra London Below, som er en helt annen verden enn det London vi kjenner fra virkligheten. På denne måten blir Richard selv en del av denne nye, ukjente verdenen. Han mister jobben, leiligheten, kjæresten, og blir ufrivillig kastet ut i et eventyr han ikke kunne ha forestilt seg.

Neverwhere er også utgitt som tegneserieroman, men denne har jeg ikke lest. Jeg har dog hørt av noen at de ikke var så begeistret. Planen er å gjøre meg opp en egen mening om akkurat dét etterhvert.