bokomtale – Side 10 – Av en annen verden

8. august 2014

Flow my tears, the policeman said av Philip K. Dick

På begynnelsen av året ba jeg om tips til gode bøker gitt ut for første gang på orginalspråket i 1974, og på et science fiction- og fantasyforum ble jeg tipset om Flow my tears, the policeman said av Philip K. Dick. Jeg har tidligere lest The man in the high castle av samme forfatter, som jeg likte veldig godt. Dermed var også forventningene satt, og jeg startet spent å lese boka for en tid tilbake.

Boka beskriver en dystopisk versjon av 1988, hvor USA har blitt en politistat. Vi møter Jason Taverner, som er en Six (sekser). Det finnes kun en håndfull mennesker som er «Six» – de er et produkt av et topphemmelig eksperiment styresmaktene hadde gjennomført førti år tidligere. Disse menneskene er unaturlig vakre og oppvakte. Taverner er TV-stjerne i beste sendetid, og har millioner av fans. Så, en dag, våkner han opp i et slitent hotellrom, og oppdager at han ikke lenger har sine ID-kort. Det skal faktisk vise seg at alle opplysninger om ham, helt uventet, har forsvunnet totalt. Plutselig er han en mann uten identitet, og dette i en stat hvor alle inbyggere blir nøye overvåket.

All his identification cards were gone. Cards that made it possible for him to stay alive. Cards that got him through pol and nat barricades without being shot or thrown into a forced-labor camp.
– s. 25

Som nevnt tidligere, hadde jeg store forventninger til boka. Det er slettes ikke alltid slike forventninger blir innfridd, men her ble de det – heldigvis! Jeg liker Dicks språk, og hans orginalitet. Boka er intelligent skrevet, forfatteren forteller historien sin med en helt egen snert og vri. Stadig blir man overrasket over hvordan historien får en vending man overhodet ikke hadde ventet seg.

Når jeg tenker etter, er det egentlig ingen av karakterene i boka jeg liker noe serlig. Selv populære Jason Taverner forekommer meg som en oppblåst snobb, selvopptatt og med nesa litt i været. Han har stor tro på seg selv, kanskje fordi han er en såkalt «six»? Den karakteren jeg kanskje likte best i boka må være Kathy, den litt snåle jenta som lager falske identifikasjonspapirer, og som tar med seg Jason Taverner hjem. Hun framstår som litt sprø, og kanskje er det derfor jeg liker henne bedre enn de andre? Uansett, ingen av disse tingene får meg til å mislike boka, da jeg synes det er med på å sette stemningen i boka.

Boka kan kanskje minne litt om en psykologisk thriller. Man blir etterlatt med spørsmål om hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig. Er det de narkotiske midlene de bruker som påvirker dem, eller finnes det faktisk mer enn én virkelighet?

Etter nok et vellykket med et av Philip K. Dicks verker, har jeg definitivt lyst til å lese mer av ham! Do Androids Dream of Electric Sheep? er definitivt ei bok jeg skal lese på et eller annet tidspunkt.

25. juli 2014

Steel world av B. V. Larson

Det skal nok mye til for å ikke få med seg at jeg elsker science fiction. Det er definitivt en av mine favorittgenre, siden den er så mangfoldig. Jeg bestemte meg for å gi Steel world av B. V. Larson en sjanse, selv om jeg verken kjente til forfatteren eller bøkene hans fra før.

Boka kan kjøpes som e-bok bl.a. hos Kobo. — Boka kan kjøpes som e-bok.

B. V. Larson er en amerikansk forfatter, som har gitt ut flere science fiction-serier. Steel world er første bok i serien Undying Mercenaries, og er satt over hundre år i framtiden. Jorda er medlem av den intergalaktiske Empire, og selv om de har sverget troskap, må de også ha noe å handle med for ikke å bli utryddet. Dette har de løst ved å sende store arméer til andre planeter, for å gjøre andres «skittentøyvask», så og si.

I Steel world møter vi James McGill, en student tidlig i tjueårene, som elsker å spille dataspill, og som helst vil spille online heller enn å studere. En dag blir alt snudd på hodet: Moren har mistet jobben, og familien sliter økonomisk. Dermed kuttes også James’ studielån, og han mister mulighetene for videre studier. Dette tvinger ham til å finne noe annet å gjøre, og han verver seg til hæren. James’ første oppdrag som soldat foregår på planeten Cancri-9, eller Steel world, som de kaller den, en planet med to tvillingsoler og med et uvanlig høyt nivå metall. Dessverre går ikke angrepet så bra, og Jorda går inn i en lite hyggelig kamp for overlevelse.

For de som ikke har lest science fiction tidligere, ville jeg neppe anbefalt denne som en første bok. Jeg har sett en del prise boka, men selv synes jeg den er midt på treet, altså helt OK. Det skjer mye, og den har flere spenningstopper, og kan vel kalles en «page turner». Noen dypere mening har den dog ikke – dette ser jeg på som ren underholdning.

Jeg synes ikke vi får noen dypere innsikt i karakterene i boka heller. Best blir vi nok kjent James McGill, og jeg kan ikke påstå jeg liker ham spesielt godt. Han er ganske kjepphøy, dessuten umoden. Det kommer kanskje aller tydeligst fram i hans møte med kvinnelige medsoldater. Her beskrives hvordan han betrakter dem, med detaljerte beskrivelser av utseendet. Noen dybde synes jeg dog ikke karakteren har. Han er ikke det jeg vil kalle dum, men han framstår som en ganske overflatisk person. Resten av karakterene får vi vite relativt lite om.

Boka er full av kampbeskrivelser, så hvis det er greia di, er dette definitivt ei bok verdt å lese. Og er man generell science fiction-elsker, er det også ei helt OK leseropplevelse, som sagt. Den er lettlest, med til tide et litt teknologisk språk (men ikke uoverkommelig, selv om du ikke er noe teknisk geni). Alt-i-alt koste jeg meg med boka som underholdning, til tross for små irritasjonsmomenter ved James McGill karakter.

12. juli 2014

Samlesing for bokbloggprisen: De usynlige av Roy Jacobsen

Plutselig kom juli, og med dette siste bok ut for samlesing for Bokbloggprisen. Tredje bok som er nominert til bokbloggprisens romankategori, er De usynlige av Roy Jacobsen. Jeg har faktisk aldri lest noe av Roy Jacobsen før, og må nok innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg satte i gang.

Hadde noen på forhånd fortalt meg at dette var ei bok hvor handlingen er lagt til ei øy nordpå, og hvor handlingen er ganske langsomt, hadde jeg antakelig gjespet og aldri giddet lese boka. Dette til tross, jeg kjedet meg faktisk ikke! Jovisst er det langsom handling, og de store hendelsene er det ikke mange av, men Roy Jacobsen gir et troverdig bilde og skriver vakkert om familien på Barrøy.

Når jeg tenker etter, kan det hende mine tre år boende i Finnmark også var med å prege leseropplevelsen. Riktig nok bodde jeg i en småby, på en langt større øy, men været vinterstid var merkbart: Jeg husker netter hvor stormvindene ristet i huset så det ristet både i det ene og det andre. Så når Jacobsen forteller om byggverk som flyr av gårde, om gavet som slår mot land som med gigantiske slegger, kan jeg se det hele for meg. Jeg kan kjenne vinden ta tak i kroppen og nærmest hive den avgårde.

Har jeg etter dette fått lyst til å lese andre bøker av Jacobsen? Det har jeg absolutt, selv om det neppe blir med det samme. At boka var på kortlista til P2-lytternes romanpris overrasker meg slettes ikke, men at Ravatens Fugletribunalet slo den, kan jeg ikke skjønne.

Nå er altså alle nominerte bøker til bokbloggprisen lest, og snart skal vi stemme. Det blir spennende! I mens kan du lese hva andre har skrevet om månedens bok HER.

30. juni 2014

The lies of Locke Lamora av Scott Lynch

Jeg plukket med meg The lies of Locke Lamora av Scott Lynch på et Bookcrossing-treff for seks år siden, men det er først nå jeg har fått somlet meg til å lese den. Og gjett om jeg er glad for at jeg faktisk gjorde det, for dette har vært en virkelig god leseropplevelse!

The lies of Locke Lamora er første bok i «Gentleman Bastards»-serien, og kom ut for første gang i USA i 2006. Forfatteren, Scott Lynch, er født i Saint Paul, Minnesota, i USA i 1978. Det har siden kommet ut to bøker til i serien, og flere er planlagt utgitt.

Lynch har med denne boka virkelig disket opp med en orginal historie. Vi møter Locke Lamora og gjengen hans, og befinner oss i byen Camorr. Locke ble som barn kjøpt av Father Chains, en prest for Crooked Warden, tyvenes gud. Når Chains dør, tar Locke over lederskapet, og på dette tidspunktet er guttegjengen mestere i svindel og forkledning. Dette skaper bakgrunnen for eventyret Lynch tar oss med på, og for et eventyr!

Er det noe boka virkelig ikke mangler, så er det driv. Det er mange spenningstopper i løpet av boka, spesielt på slutten. Jeg måtte til tider ta meg selv i å nesten holde pusten i spenning! Historien mangler på ingen måte «action», og jeg syntes den ofte tok uventede retninger. Slikt kan man like!

Språket i boka kan vel kanskje kalles fargerikt. Det er en del banning, men det passer godt inn med de andre elementene som utgjør bokas byggeklosser. I tillegg er det en del beskrivelser, relativt detaljerte sådanne, av kampscener. Med andre ord kan man vel trygt si at dette ikke er for sarte sjeler? Dette synes jeg faktisk er et godt eksempel på at fantasy ikke nødvendigvis er for yngre lesere, her er jeg rimelig sikker på at målgruppa er voksne fantasylesere.

Jeg har definitivt planer om å lese flere bøker i serien. Når eksakt dette blir, vet jeg ikke, men jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å kose meg med disse også. Bok nummer to i serien heter Red seas under red skies, noe jeg synes lover godt…

På norsk har boka fått navnet Løgneren Locke Lamora og er utgitt på Cappelen Damm i 2009. Jeg har ikke sett noen informasjon om at de andre bøkene i serien kommer ut på norsk.

Les hva andre bloggere mener om boka:
* Betraktninger
* Knirk

27. juni 2014

Samlesing for bokbloggprisen: Urd av Ruth Lillegraven

OK, så var samlesingen av Urd av Ruth Lillegraven i mai. Som du kanskje skjønner, så leste jeg ikke Urd i mai, men jeg fikk lest den ut for litt siden. Og jeg skjønner hvorfor denne er nominert til bokbloggprisen, for denne var virkelig noe utenom det vanlige.

For de som ikke har fått det med seg, så er altså Urd ei diktsamling. Da jeg først lånte den med meg fra biblioteket i høst, bladde jeg egentlig bare igjennom den, og leste et dikt her og et dikt der. Det funket egentlig fint det også, men jeg fikk uten tvil mer ut av den da jeg leste boka fra perm til perm. For selv om mange av diktene står stekt og fint alene, så bretter det seg ut en fin historie når du følger diktene kronologisk.

De to kvinnene vi blir kjent med er det lett å like, og jeg ble nok kanskje spesielt glad i Seselja. Det er ikke vanskelig å la seg fascinere av livet hun levde. Troverdigheten står det ikke på, jeg tror gjerne det fantes slike kvinner: Kvinner som bodde alene på en gard på vestlandet. Kvinner som klarer seg sjøl, som skaffer seg til livets opphold ved foreksempel å sy, som Seselja gjør. Det kan ved første øyekast kanskje ikke virke sånn, men det er ingen tvil om at denne kvinnen er et sterkt menneske!

Cecilie klarer jeg nok ikke å identifisere meg med eller la meg fascinere av i like stor grad, men også henne ser jeg er et fint menneske. En moderne kvinne som gjør så godt hun kan.

Line fra Lines bibliotek sa i et intervju at Urd hadde fått henne til å gråte. Hvor ofte er det diktsamlinger får oss til å gråte, undrer jeg? Men Urd er en slik. Det var flere ganger tårene lå på lur i øyekroken, oftest da jeg leste om Seselja.

Lillegraven skriver så vakkert. Hun fanger så mye i denne historien. Her er det de vanlige kvinnene som trekes fram. Ofte er det kanskje aktivistene som trekkes fram, og de vanlige kvinneskjebnene glemmes. Jeg er taknemlig for at Lillegraven trekker fram to ganske vanlige, men allikevel bemerkelsesverdige, kvinneskjebner. Hun viser oss at også disse kvinnene er viktige – for hva ville vi ha vært uten dem? Hva ville bygda til Seselja vært uten hennes egenskaper? Jo, jeg berøres av Seseljas ensomhet, som også beskrives så fint, men jeg berøres også av den styrken hun faktisk har.

Skal du lese én diktsamling i år, kan valget godt falle på Urd. Jeg tror ikke du vil angre!

Les hva de andre bokbloggerne synes om boka HER.

14. juni 2014

Talking about Jane Austen in Baghdad av Bee Rowlatt og May Witwit

Min interesse for denne boka ble uten tvil vekket av tittelen, Talking about Jane Austen in Baghdad. De som har fulgt bloggen ei stund, burde ha fått med seg at jeg er veldig begeistret for Jane Austen, og da denne boka ble tilbudt som boksirkelbok på Bookcrossing-forumet, meldte jeg umiddelbart min interesse.

Nå skulle det fort vise seg at boka egentlig ikke handler om Jane Austen. Faktisk er vel den britiske empirforfatteren knappest nevnt. Når dette er sagt, det gjør ingen verdens ting, for jeg er veldig glad for at jeg leste den, for det den handler om er minst like interessant!

Talking about Jane Austen in Baghdad består av e-postkorrespondanse mellom den britiske journalisten Bee Rowlatt og den irakiske univærsitetslæreren May Witwit. I januar 2005 kom de i kontakt med hverandre i forbindelse med et intervju Bee Rowlatt skal gjøre med May Witwit, og de fortsatte å holde kontakt etter dette. I perioden januar 2005 til oktober 2008 forteller de to kvinnene hverandre om livene sine, og utvikler etter hvert et nært vennskap, til tross for kulturelle ulikheter og fysisk avstand. Bee jobber for BBC World Service i London, er gift og har først to, siden tre, små døtre. May underviser i britisk litteratur og meneskerettigheter på Universitetet i Baghdad, og er gift for andre gang.

Denne boka er nok en slik bok som gjør inntrykk. Kanskje er det først og fremst May sin historie som fanger mest, jeg ble i hvert fall nødt til å bryte ned noen fordommer jeg hadde om irakiske kvinner! I tillegg viser den en hverdag vi bør være taknemlige for at vi ikke lever i. Selv om ting ikke var ultimat under Saddam Hussain, viser boka at hverdagen etter den amerikanske invasjonen kun har forverret seg. De har alldeles ikke noe demokrati: Landet styres av militia, og de amerikanske soldatene kommer brasende og søker etter våpen, selv hos gamle damer på krykker. Vold og bomber er hverdagskost, og alle har opptil flere familiemedlemmer som har dødd de siste årene.

Boka er dessverre ikke oversatt til norsk, og jeg aner ikke om noe norsk forlag sitter på rettighetene til den. Jeg håper noen oversetter og gir ut boka på norsk, selv om det nå er noen år siden den kom ut på orginalspråket, for jeg tror mange vil ha nytte og glede av å lese den. Faktisk tenker jeg at dette er ei slik bok alle bør lese.

Nå reiser snart boka videre til Lattermild, og jeg er spent på hva hun vil ha å si om boka!

5. mai 2014

Bill Bryson’s African Diary

Da en e-post tikket inn via bookcrossing til meg med spørsmål om adressen min fordi jeg var den neste til å lese boka Bill Bryson’s African Diary klødde jeg meg i hodet. Jeg kunne aldeles ikke huske at jeg hadde meldt meg på denne bokringen. Jeg tenkte deretter som så, jeg liker jo Bill Bryson, så hvorfor ikke? Og snart landet den vesle boka i postkassa mi, og jeg oppdaget snart at dette var en svært bereist bok. Det er slettes ikke merkelig at jeg ikke kunne huske å ha sagt ja til å være med på denne – det er noen år siden jeg rakk opp hånda på bookcrossing-forumet. I det jeg registrerte boka på bookcrossing.com fant jeg ut at 94 lesere har hatt boka før meg.

Det er nesten underlig hvor sterkt inntrykk ei så lita bok kan gjøre. Boka er kun 50 sider lang, og kan sikkert passe i manges jakkelomme – den er faktisk hakket mindre enn ei heftet bok! Selv om boka er lita, inneholder den mange sterke inntrykk!

Selve boka handler om Bill Brysons reise til Kenya sammen CARE (Cooperative for Assistance and Relief Everywhere) i 2002. I løpet av ei drøy uke i 2002 besøkte han og gruppa han reiste sammen med ulike kenyanske steder hvor CARE var involvert. Med dagboka beskriver han opplevelser og møter med mennesker, og forteller hvilke inntrykk dette gjør.

Før jeg leste denne boka visste jeg ikke så grusomt mye om Kenya, selv om ei venninne av meg har bodd i Nairobi, og fortalt en del om den hverdagen hun hadde da. Til tross for dette, må jeg innrømme at kunnskapen var minimal. Jeg er derfor taknemlig for at jeg har lest Bill Bryson’s African Diary.

Da Bryson besøkte Kenya i 2002, samme år som boka kom ut, var Afrikas største slumområde plassert i Nairobi. Kibera, som myndighetene på den tiden ikke ville innrømme at eksisterte, var i 2002 hjem til over 700 000 mennesker, men i dag er det over en million som bor der. Kun Soweto i Sør-Afrika er et større slumområde i Afrika i dag. I 2002 fantes ikke byen engang på kart, men dette er heldigvis endret i dag.

Det slo meg også hvor heldig jeg er som bor i Norge – landet FN ved flere anledninger har kåret til verdens beste land å bo i. Her er vi så heldige at alle kan få lov til å utdanne seg, da staten støtter oss med finansene. Norske semesteravgifter er latterlig lave sammenliknet med andre land. I boka forteller Bryson om sitt møte med Jillani Ngalla, en ung mann som viser demrundt i Rift Valley, hvor det har blitt gjort flere arkeologiske funn. Denne unge mannen er svært kunnskapsrik, og Bill Bryson spør om han har vært paleontologist. Den unge mannen svarer han at det er han nok ikke, men at han har kommet inn Universitetet i Pretoria. Noen studier blir det dog ikke, forteller han, han mangler de 10.000 amerikanske dollarene studiet koster. «Er det noe håp for at du kan få så mye penger?» spør jeg. «Slik ting er for tiden,» svarer han og tenker nøye gjennom spørsmålet et øyeblikk, «nei.» (Min oversettelse.)

Boka setter virkelig ting i perspektiv. Her i Norge klager folk over de få flyktningene som kommer til landet, mens i land som Kenya har man flyktningeleire med over 130.000 i én leir. Da Bryson besøkte Kenya, huset landet over 20 millioner flykninger i leirene sine, og organisasjoner som CARE forsøker ta vare på disse med få ressurser.

Bryson beskriver et land med sterke kontraster. Det er ikke kun et land med stor fattigdom, slum, vold, og flyktningeleire, men også flott natur og mye kultur. Utenfor kyseten finner man vakre rev, de har et rikt dyreliv, og arkeologiske funn som Gedi-ruinene.

Jeg er utrolig glad for at denne lille boka tok turen innom meg. Selv om den tar for seg mange alvorlige tema, formidler Bryson budskapet med sin sedvanlige humoristiske penn. Dette er ei bok folk definitivt bør lese, og jeg håper veldig mange flere vil lese den.

30. april 2014

Divergent av Veronica Roth

Jeg ble veldig glad da en av de svenske bookcrosserne spurte meg om jeg hadde lyst til å overta Divergent av Veronica Roth etter henne. Boka hadde jeg hatt stående på bookcrossing-ønskelista mi ei stund, så jeg ble så klart kjempeglad!

Før jeg startet med boka, var jeg ganske sikker på at den ville falle i smak. Jeg har en kjæreste som har relativt lik boksmak som meg selv, og hun har lest den med stor iver. Legg til at jeg generelt er begeistret for framtidsdystopier, så alt lå til rette for en god leseopplevelse.

Da boka dumpet ned i postkassa mi tenkte jeg «Gulp!» Boka var på nesten 500 sider – hvordan i all verden skulle jeg bli ferdig med boka før filmen ble tatt av plakaten? Jeg er ikke en kjapp leser, og tenkte at det ville ta lang tid å komme meg gjennom så mange sider. Heldigvis skulle det vise seg at jeg tok feil! Jeg formerlig slukte boka, og benyttet vær ledige stund til å dykke ned i Tris’ verden.

Tris (eller Beatrice, som hun egentlig heter) er vokst opp i en verden delt inn i fem ulike fraksjoner. Fraksjonene sier noe om idealer menneskene som bor der har. Når innbyggerne fyller 16 år, må de gjennom en sermoni hvor man skal velge hvilken fraksjon de skal leve i resten av livet. Selv om mange velger samme fraksjon som de vokste opp i, så finnes det definitivt unntak. Tris er vokst opp i fraksjonen Abnegation, hvor idealet er å være uselvisk, en når hun skal gjennom sin fraksjonsvalgssermoni står hun overfor et vanskelig valg: Skal hun velge fraksjonen hun kjenner? Eller skal hun velge en av de andre fraksjonene? Og hva vil skje hvis hun velger en av de andre?

Divergent, som er første bok i en trilogi, og er Veronica Roths debutroman. Den kom ut for første gang i 2011, og har slått godt an blant unge lesere, også i Norge. Og jeg må innrømme at den slo godt an hos meg også. Jeg har (selvsagt) lest boka på engelsk, og den var svært lettlest. Ikke i den betydning av at språket var dårlig, det syntes jeg ikke det var, men de passet til historien.

At de fleste av karakterene ikke er endimensjonale er noe jeg setter pris på med boka. For eksempel har Tris flere aspekter ved sin personlighet, samt at hun i løpet av den tiden vi følger henne ikke er statisk, men vi er med på karakterutvikling. Dette er alltid et pluss. Dessuten liker jeg flere «store» spørsmål historien berører, både etiske og filosofiske. Det aner meg at flere av disse vil bli berørt videre i de neste bøkene, så jeg gleder meg til å lese dem!

Ellers kan jeg fortelle at jeg har vunnet billetter til filmen hos Mari, som har bloggen Flukten fra virkeligheten, så nå gleder jeg meg til å ta med meg kjæresten på kino til helgen!

Les hva andre bokbloggere har sagt om boka:
* Betraktninger
* Bokelskerinnen
* Bokvrimmel
* Knirk
* Lesehesten fra sørlandet
* Siljes skriblerier

24. april 2014

Samlesing for bokbloggprisen: Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo

April kom nesten litt brått på i år, må jeg innrømme. For med april kom også samlesing av Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo, for bokbloggprisen. Jeg fikk lånt boka som e-bok på Ryfylkebibliotekene, og stort sett lest da jeg var i Glasgow i påsken.

Disse øyeblikk. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014 — Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Jeg kunne sagt mye om symbolikken og virkemidlene som vever sammen Wassmos historie i Disse øyeblikk, men jeg velger å ikke gjøre det. Selv om disse uten tvil er med på å tegne det flotte bildet historien gir, ønsker jeg ikke å fokusere på dette her. Jeg er sikker på at noen av de andre har gått grundig gjennom dette, så hvis dere ønsker å lese om det, ta en kikk på hva de har skrevet om boka.

Da jeg startet på boka var jeg veldig skeptisk. Ja, jeg må faktisk innrømme at tanken var at dette nok ikke var «min kopp te». Kanskje var det skuffelsen etter Fugletribunalet som spilte inn? Uansett hva årsaken var, skulle det ikke ta lang tid før jeg ble sugd inn i bokas handling. Og selv om det kan virke som at ei bok som egentlig handler om et kvinneliv er særdeles kjedelig, så er det ikke det. For det er nettopp dette boka tar for seg: Ei kvinnes liv i Norge, i relativt nær fortid.

I hodet mitt er kvinnen det handler om omtrent på samme alder som min egen mor. Vi får egentlig aldri vite noen eksakt alder eller kvinnens navn, hun omtales hele tiden som «hun», men underveis refereres det til historieske hendelser, som kan være med å tidsfeste enkelte av øyeblikkene. Hun lever et liv jeg tror mange kvinner i den genrasjonen kan kjenne seg igjen i, hvordan man gifter seg med noen fordi det nærmest er forventet. Man får barn. Man tar kanskje ikke den utdannelsen man ønsker seg, fordi det er forventet at man skal «bli noe nyttig».

Jeg lot meg fange av historien, og følte nærmest at jeg var med og levde denne kvinnens liv. Jeg kunne føle hennes oppturer og nedturer, skuffelser, lengsler, og små gleder. Og det er dette jeg beundrer Wassmo: Hun evner med sitt språk og sine beskrivelser å gjøre historien levende. Hun gir meg en virkelig god leseropplevelse. Jeg blir faktisk glad i dette kvinnemennesket boka handler om, hun som er både sterk og svak. Hun som både viser sterke og svake sider. Og det er kanskje noe av det jeg liker best med boka – karakterene er troverdige, og kunne definitivt vært noen vi kjente. Om Wassmo har skrevet selvbiografisk vet jeg ikke, og jeg kjenner at dette er irrelevant for historien.

Det kan sikkert sies mye mer om boka, men jeg lar det ligge. Det overlatere jeg til andre, hvis de ønsker. Selv ønsker jeg ikke å gå lenger ned i materiet for å rettferdiggjøre min leseropplevelse. Så langt har jeg ikke lest hva andre måtte mene om boka, så jeg skal streks sjekke ut siden for samlesing, og se hva de har skrevet. Det kan du også gjøre HER.

19. mars 2014

Samlesing for bokbloggprisen: Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Mars er måneden for samlesing av Agnes Ravatns roman Fugletribunalet i forbindelse med Bokbloggprisen.

Jeg hadde store forventninger til Fugletribunalet, siden «alle» skryter av den. I tillegg har Ravatn stukket av med både P2 lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris for boka. Jeg fikk papirboka fra forlaget, men siden jeg skulle ta med meg boka på reise, bestemte jeg meg for å låne e-boka fra Ryfylkebibliotekene også.

Boka handler om Allis, som etter en offentlig sexskandale flytter inn hos Bagge for å jobbe som hushjelp. Hun har forlatt mann og jobb i byen, for å starte med blanke ark. Til tross for at Bagge helst vil ha henne litt på avstand (han er bestemt på at hun skal spise de tre daglige måltidene etter ham), fascineres hun av denne einstøingen i førtiårene, og etter hvert skal de også komme nærmere hverandre.

I begynnelsen av boka lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Ja, jeg syntes rett og slett den var dørgende kjedelig. «Jeg leser Fugletribunalet og håper det tar seg opp snart. Jeg vil så gjerne like denne boka!» twitret jeg, og krysset fingrene for at noe skulle skje snart. Det skulle ta ca 50 sider før «noe» begynte å skje. Jeg var veldig glad for at boka omsider fikk litt liv, selv om jeg nok fortsatt ikke syntes den var helt optimal. Selv om Ravatn har et nydelig språk, er det noe som mangler innholdsmessig for min del. Jeg mener ikke at ei bok absolutt skal inneholde en masse «action» for at jeg skal like den, men den må gi meg noe. Joda, jeg ser spenningen mellom de to, Allis og Bagge, og det er spenningen mellom dem og det flotte språket, som fikk meg til å ende opp med å synes at boka var «helt OK», men den trege starten og den til dels forventede slutten (i hvert fall for min del), dro den kraftig ned, og den havnet derfor «midt på treet».

Noe som irriterte meg kraftig da jeg leste e-bokutgaven, var at det var veldig mye særskriving. Et av de verste eksemplene var «skrive bords skuffen» (lokasjon 46-47), men da jeg sjekket opp samme avsnitt i papirutgaven, fant jeg ut at alt var OK der. Jeg sjekket videre opp andre særskrivingsfeil fra e-boka opp mot papirutgaven, og fant fort ut at ingen av dem befant seg i papirutgaven! Dette har jeg veldig vanskelig for å forstå: Hvorfor er det slik at papir- og e-bokutgave avviker så sterkt språklig? Er det noen som har en god forklaring på dette? Jeg synes det er helt feil at man som e-bokleser skal få et dårligere produkt enn den som velger papirutgaven!

Ønsker du å se hva de andre bokbloggerne mener om boka, kan du finne lenker til disse HER.