Pomegranate soup av Marsha Mehran
Noen bøker bør komme med en advarsel. Boka Pomegranate soup av Marsha Mehran burde ha kommet med advarselen «bør ikke leses hvis du er sulten». For ikke bare startes hvert kapittel i boka med en oppskrift på en persisk rett, men disse rettene har en sentral plass i boka, og de beskrives gjerne i detalj. Jeg fikk vann i munnen mer enn én gang i løpet av lesingen.
Jeg syntes Pomegranate soup av Marsha Mehran ga et flott innblikk i deler av persisk matkultur, og bare det i seg selv var positivt. Dog skulle det snart vise seg at det jeg i begynnelsen trodde kun skulle være en «feel good»-bok, slettes ikke bare var gode følelser. Den tok også for seg et mer seriøst tema, og vi får blant annet vite litt om revolusjonen i Iran.
Boka handler om de tre søstrene Aminpour fra Iran, som flyktet til London, for så å bosette seg i Irland. Det er når de bosetter seg i den lille byen Ballinacroagh vi møter dem for første gang, og tidsepoken er 80-tallet. Marjan, Bahar og Layla håper på et bedre liv i den lille, isolerte byen, og i et tidligere konditori åpner de en kafé hvor de serverer deilige, persiske retter. Byens ukronede konge, Thomas McGuire, har i en årrekke forsøkt å slå kloa i den lille butikken, men Estelle Delmonico, hvis ektemann eide kondtoriet, har nektet å selge ham den. McGuire ser rødt når han finner ut at hun har leid ut butikken, og gjør det han kan for å stikke kjepper i hjulene. Søstrene har heldigvis fått en god venn i den ensomme enken, og det tar ikke lang tid før de vinner fader Father Fergal Mahoneys matglade hjerte.
Dette er ei nydelig skrevet bok, og til tross for at den er på kun 237 side, rommer den mye. Ikke bare persisk matkultur og iransk historie, men også det å møte fordommer, den første forelskelsen og det å knytte relasjoner på tvers av alder og kultur. Forfatteren tegner med sitt gode spåk nydelige bilder av alt dette, og dette er ei bok jeg kan anbefale på det varmeste. Bare husk å spise før du leser den!
Dead, Undead, or Somewhere in Between av J. A. Saare
Jeg kom over boka Dead, Undead, or Somewhere in Between ved en tilfeldighet. Et annet sted på nettet hadde jeg nemlig diskutert film med forfatteren, J. A. Saare. Etter å ha googlet henne fant jeg ut at hun hadde skrevet bøker, og jeg valgte å kjøpe denne som e-bok. Det skulle vise seg at det var «i siste minutt», for boka er nå trukket fra markedet (av forfatteren selv), og hun jobber nå med å revidere den. I følge forfatteren regner hun med å relansere boka sent på våren eller i løpet av sommeren.
Boka handler om Rhiannon Murphy, ei ung kvinne fra Miami. Etter at familien hennes døde i en ulykke hadde hun det vanskelig, og fra ei fortid hun hun holder hemmelig siden hun ikke liker å tenke på hvor vond den var, rømmer hun til New York for å få en ny start med blanke ark. En annen ting hun holder hemmelig er at hun kan se døde mennesker, og ingen vet så godt som henne at å møte et maltraktert lik kan ødelegge en hel dag. Denne egenskapen er ikke noe hun setter pris på. Men det er en annen som vet om hennes hemmelighet: Vampyren Disco. Rhiannon jobber som bartender i en strippeklubb, og en dag kommer Disco vandrende inn i klubben hvor hun jobber og ber om hennes hjelp. Det tar ikke lang tid før Rhiannon finner ut at denne vampyren ikke er blant dem som tar et nei… Og det er her saker virkelig starter å skje!
Boka er generelt godt skrevet, til tross for noen skrivefeil (som også er en av grunnene til at forfatteren trekker boka tilbake), og språket flyter godt. På noen måter minner den om Anita Blake-serien, som jeg har skrevet om tidligere, men de detaljene med Anita Blake-serien som har irritert meg, er fraværende i denne boka. Den er virkelig spennende, med flere spenningstopper, og jeg koste meg virkelig med boka.
Dette var første bok i en serie, og jeg gleder meg til bok nummer to kommer ut. For de som liker denne type bøker, vil jeg påstå at denne er en «må leses»!
Jakten på Violet Park av Jenny Valentine.
«Jeg møtte Violet etter at hun var død, men det hindret meg ikke i å bli kjent med henne. Og det jeg prøver å bevise, er at jeg ikke er like sprø som jeg høres ut.»
(s. 27)
Jakten på Violet Park skrevet av Jenny Valentine handler om 16-åringen Lucas Swain. Lucas’ far forsvant sproløst for nesten fem år siden. En dag, eller rettere sagt natt, finner han ei urne med asken til en død dame på en drosjesentral, og der har hun etter sigende vært i et års tid. På et eller annet vis føler Lucas at den gamle damen i urnen snakker til ham, at hun forsøker å fortelle ham noe. Og han er overbevist om at dette noe har med faren hans å gjøre. Med dette som utgangspunkt og enkelte tilfeldigheter, begynner Lucas å nøste opp noen tråder som skal lede ham i en retning han ikke ville tro de skulle lede ham.
Først vil jeg bare si at jeg likte boka. Jeg skulle bare ønske jeg hadde lest den på orginalspråket. Enkelte ting fikk meg til å stusse. Det engelske ordet «darling» (som jeg aner kan være ordet forfatteren har brukt) kan oversettes på forskjellige måter, og får litt ulik betydning alt ettersom hvilket ord man oversetter det til på norsk. Oversetteren har valgt å bruke «elskling», men jeg må innrømme at jeg på disse stedene følte det mer naturlig å bruke ordet «kjære». Men sikker kan jeg ikke være, siden jeg ikke har lest orginalen.
Når det er sagt, så sitter jeg med et generelt positivt inntrykk av boka. Den hadde noen overraskende og orginale vendinger jeg ikke forventet, og var fyllt både med humor og alvor. Tematisk kan man vel si at den handler om å bli voksen, og å oppdage sider ved seg selv man ikke er klar over som barn. Rett og slett på sett og vis finne seg selv. Men den handler også om en ødelagt familie, om det å bli gammel, og om døden. Det kan kanskje virke som mange ting på én gang, men jeg syntes det fungerte bra. Dette er ei av disse ungdomsbøkene jeg gjerne kan anbefale til voksne, for jeg tror de kan ha like stor glede av dem som ungdommen selv.
Jeg fikk boka i forbindelse med bokbloggturnéen. Denne gangen var jeg den siste til å omtale boka, og før meg var det Sindre som fortalte om sin mening.
Nesa til onkel Knut av Constance Ørbeck-Nilssen (forfatter) og Ragnar Aalbu (illustratør).
Jeg må innrømme at det var mest på grunn av illustratøren at jeg valgte å lese Nesa til onkel Knut av Constance Ørbeck-Nilssen (forfatter) og Ragnar Aalbu (illustratør). Mine tidligere møter med Ragnar Aalbu har vært da jeg leste hans bøker om Hans og Roger, samt Fokus på ku, Grundig om gris og Sau i sentrum. Spesielt «dyrestudiene» har fått meg til å le høyt, og jeg digger intertekstualiteten i bøkene.
Nesa til onkel Knut handler om Kasper. De voksne snakker stadig om at han «nesa til onkel knut» eller «øynene til pappa». Dette synes Kasper er ganske forvirrende: Han har jo sin egen nese og sine egne øyne? De voksne forklarer da at de sier dette fordi Kasper likner på andre. Kasper, derimot synes han likner på seg selv.
Jeg kan relatere til Kasper: Da jeg var lita var jeg ikke spesielt begeistra hvis noen fortalte meg at jeg likna på den eller den. Jeg ville jo være meg selv og likne på meg selv! (Og noe av dette henger nok sterkt igjen enda…)
Alt-i-alt ei artig billedbok. Jeg digger illustrasjonene til Ragnar Aalbu!
Mofongo av Cecilia Samartin.
Teodor Sterk : en trist og blodig fortelling av Jan Chr. Næss (forfatter) og Geir Moen (illustratør).
Boka i media:
* Henger ut Siv Jensen i blodig barnebok
* Skal politikerne bestemme hva som er akseptabelt å sette på trykk?
* FrP vil stoppe støtte til FrP-kritisk barnebok
FrP om boka på sine hjemmesider:
– Staten bør ikke betale for partipolitiske bøker
Min kamp 1 av Karl Ove Knausgård.
Den som graver en grav av Yrsa Sigurðardóttir
Med egne øyne av Arne Svingen (tekst) og Christoffer Grav (illustrasjoner).
I dag er det min tur til å ta stafettpinnen videre fra Synne Larsen, som blogget for Bokbloggturnéen i går:
Med egne øyne av Arne Svingen (tekst) og Christoffer Grav (illustrasjoner) er ei billedbok for ungdom. Ja, for dette er absolutt hva jeg vil kalle ei billedbok: Bilder og tekst henger nøye sammen, og flere steder er det selve bildene som forteller en del av historien, og ikke teksten.
Boka handler om rockestjerna Jim. Jim føler at livet for tiden ikke er så bra, han føler en tomhet i tilværelsen. Etter en konsert skjer det noe som fører til at han trekker seg tilbake for ei tid, og tilbringer tid ved havet, langt unna folk. Der møter han ei blind jente, som ikke kjenner ham igjen. Han sier han heter noe annet, og slik starter et vennskap som ikke baserer seg på hans stjernestatus.
Dette er ei bok om mellommenneskelige forhold. Det er også ei bok om å være blind, og om det å kunne se ting på en helt ny måte, både med og uten syn.
Illustrasjonene i boka er flotte og vakre. Teksten består i stor grad enten av dialog eller tankespinn. Sammen skaper det en fin flyt, og gir boka en kanskje litt melankolsk stemning. Jeg ble rett og slett sugd inn i boka, og klarte ikke å legge den fra meg. Med både tekst og bilder rørte den ved noe i meg, og jeg håper mange vil lese denne nydelige boka.