Lille Apes store tisseshow av Tjibbe Veldkamp (forfatter) og Kees de Boer (illustratør).

Lille Apes store tisseshow. Foto: Elin Bekkebråten SjølieJeg ble på sett og vis anbefalt å lese boka Lille Apes store tisseshow, skrevet av Tjibbe Veldkamp (forfatter) og Kees de Boer (illustratør), av min venninne og hennes fireårige datter. Slik den ble beskrevet for meg, hørtes det ut som ei morsom bok, og jeg lånte den med meg hjem fra biblioteket.

Lille Ape er innmari god til å tisse. Han er så flink at han finner ut at han like godt kan åpne et sirkus. Venninnen, Pia, vil være med, og hun får til nød lov til å være hans assistent. Mens Lille Ape viser fram sine kunster for alle dyrene i nabolaget, står Pia og ser på. Etter hvert blir hun lei av å ikke får være med, og spør Lille Ape om han har sett tissen hennes. Dermed begynner Lille Ape å lete.

Lille Apes store tisseshow er ei morsom billedbok, og på en underfundig måte forteller den om vennskap og om at det er mer moro å gjøre sammen, enn å gjøre ting på egenhånd. Sammen kan man rett og slett få til et bedre show! Dette er ei bok jeg tror vil falle i smak hos mange småfolk…

Tonje Glimmerdal av Maria Parr.

Tonje Glimmerdal av Maria Parr er både prisbelønnet og har fått mye skryt av flere bokbloggere tidligere. Lenge har jeg tenkt jeg skulle lese denne, og omsider tok jeg den med meg den fra biblioteket…

Tonje Glimmerdal. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Jeg vet ikke om det er mulig, men jeg tror jeg er forelska i denne boka. Den er rett og slett fantastisk! Som tittelen tilsier, handler boka om Tonje Glimmerdal. Tonje er ei skikkelig tøff jente, og eneste unge i Glimmerdalen. Bestevennen til Tonje er Gunnvald. Gunnvald er en gammel mann, men de har et spesielt nært forhold, og kjenner hverandre ut og inn. Det er i hvert fall det Tonje tror.

En annen karakter vi treffer i denne romanen er Klaus Hagen. Klaus Hagen driver Hagen Helsecamping, og kan ikke fordra barn. Han er generelt en ganske sur fyr, og kan kanskje kalles Tonjes verste fiende. Tonje er en slik unge Klaus Hagen virkelig ikke liker:

Det er noko med henne som gjer at alle feriegjestene hans skjønar med ein gong dei treffer henne at det eigentleg er Tonje sin dal dei er på besøk i, om dei bur på Hagen Helsecamping aldri så mykje. Heldigvis er Glimmerdalens vesle keisarinne meir enn normalt glad i besøk. (s. 15)

En av de mange tingene jeg liker med boka er selve hovedpersonen, Tonje. Det er ei jente med futt og fart, og ikke minst: Bein i nesa. Hun hopper på ski, og helt uten frykt forsøker hun å ta salto. Hun setter utfor bakker på kjelke med en enorm fart, og understreker sin glede med skrålende sang. Her er det virkelig snakk om å knuse det normale kjønnsrollemønsteret!

Tonje bor dessuten sammen med faren, som er bonde, mens mora er ute på jobb. Tonjes mor er havforsker, og borte i lange perioder, mens Tonjes far tar seg av hus og hjem. Det beste med hele: Det er skrevet på en måte som om det er det mest naturlige i hele verden. Tommel opp!

Tonje Glimmerdal er ei svært velskrevet bok. Språket er lekent og sprudlende og passer som hånd i hanske med bokas innhold. Boka handler om vannskap og om forholdet mellom foreldre og barn, som ikke alltid nødvendigvis er lett. Den er fullspekket av humor, men er også til tider svært alvorlig. Få bøker får meg til å le, enda ferre får meg til å gråte. Denne boka klarte begge deler.

Denne boka går inn i rekken med bøker jeg kommer til å anbefale på det varmeste, også på jobb. Jeg håper virkelig den vil bli lest av mange, både voksne og barn. Den er god, den er fullspekket med humor, og ikke minst: Den egner seg godt til høytlesning. Hva venter du på?

Lei av rosa av Nathalie Hense (tekst) og Ilya Green (illustrasjoner).

Jeg plukket med meg denne boka fra biblioteket ene og alene på grunn av tittelen. Lei av rosa av Nathalie Hense (tekst) og Ilya Green (illustrasjoner) er ei billedbok som handler om ei jente som ikke liker rosa, men svart. Og så liker hun å leke med gutteleker. Mammaen til jenta sier til henne at hun er ei guttejente, men jenta sier at hun vet veldig godt at hun er jente, hun synes bare at rosa er kvalmt.

Alle jenter liker rosa, men jeg, jeg er så lei rosa at jeg blir kvalm. Det er det samme med prinsesser og prinsessegreiene og dokker og sånn. Og når det i tillegg er rosa, får jeg lyst til å kaste opp!

For min del er dette ei etterlengta bok. Jeg synes det er praktfullt med ei bok som bryter med kjønnsrollene som blir dytta på oss, samt at det kommer ei bok som forteller disse litt tøffe jentene at de faktisk er helt normale. Derfor gir jeg tommel opp, og anbefaler alle foreldre til å lese denne for barna sine.

Lei av rosa

Pistolen av Linn T. Sunne (tekst) og Kjetil Selnes (illustrasjoner).

Pistolen. Foto: Elin Bekkebråten SjøliePistolen av Linn T. Sunne (tekst) og Kjetil Selnes (illustrasjoner) er ei bok i serien «lesestart» fra Gyldendal. Dette er lettleste bøker for de som akkurat har lært å lese. Denne boka handler om Jon og Leo som finner en pistol en gang de leker, og hvordan de håndterer dette.

Boka er både morsom og spennende, og har fine illustrasjoner. Jeg tror den kan fenge mange barn som er i startgropa med lesinga si, for det er korte og enkle setninger. Ikke er boka lang heller. Dette er definitivt ei bok jeg kommer til å putte i bokkassene til de yngste skoleelevene!

Alltid Andrea av Tor Fretheim.

Jeg fikk Alltid Andrea av Tor Fretheim tilsendt som ei av bøkene jeg er med på å lese i forbindelse med Bokbloggturneen. Tidligere har jeg lest et par andre bøker av forfatteren, så jeg var spent på hva denne ville handle om.

Jeg sier det først som sist: Jeg kommer ikke til å si noe om handlingen i denne boka. Det vil nemlig ødelegge hele leseropplevelsen til en ny leser. Og akkurat dét vil jeg ikke ha på min kappe. Det tok meg over 30 sider før jeg begynt å like boka. Før det følte jeg den var vanskelig å gripe, den ga meg liksom ikke noe. Dette var noe som undret meg, siden Fretheim ikke har hatt problemer med å levere tidligere. Dette endret seg heldigvis etterhvert som jeg skjønte tegninga.

Det skulle egentlig ikke mange puslespillbitene til før jeg forstod hele bildet. Allerede tidlig i boka skjønte jeg hva som var «tingenes tilstand», hvis man kan kalle det dét. Det betyr ikke at det ødela min leseropplevelse – snarere tvert imot! Fra å være ei bok jeg bare hadde lyst til å skyve unna, ble det til ei jeg knapt kunne legge vekk.

Alltid Andrea er ei av disse ungdomsbøkene som like gjerne kan leses av voksne. Pokker heller, den BURDE leses av voksne. Den burde rett og slett leses av alle! For Tor Fretheim skriver godt. Han tar opp noe som tas opp så alt for sjelden, og han gjør det på en brilliant måte. Han skriver språklig godt, og får oss til å tenke. Dette er ikke ei sånn bok man glemmer når man er ferdig med å lese den, men tankene spinner videre, og man kommer på stadig nye ting man har lest, selv om det kanskje ikke ga mening der og da. Kort sagt: Løp og kjøp eller lån den på biblioteket!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

I går var det Karin som fortalte hva hun mente om boka, og i morgen er det Nadiyya sin tur.

Etter festen av Hans Petter Laberg.

Etter festen av Hans Petter Laberg er ei bok jeg har sett fram til å lese. Jeg har egentlig ikke hatt så mange forventninger, da jeg visste lite om boka på forhånd, men jeg liker det Laberg skriver.

Etter festen var for meg ingen enkel bok å lese. Dermed blir heller ikke det å skulle skrive om Etter festen en enkel sak. Den var ikke tung å lese fordi den var dårlig skrevet, for det var den absolutt ikke, men fordi det var en ubehagelig opplevelse.

I boka møter vi HP. HP er en ung gutt, som bor sammen med to (relativt) normale foreldre og to små brødre. Han virker som en oppegående og intelligent fyr, men vi skjønner fort at han ikke har det godt med seg selv. Det er to ting som plager ham: At bestemora, som han har hatt et nært forhold til, ligger på sykehus uten å kunne kommunisere, og en ting til, vi ikke får vite hva er. Spesielt dette siste gnager på ham, og vi skjønner fort at det er noe som skjedde på en fest tidligere på sommeren. Med små drypp tar vi del i HPs minner, som kommer i bruddstykker innimellom det som skjer. Vi skjønner hele tiden at det er noe ubehagelig, noe som er med på å gi boka en litt uhyggelig stemning. Denne ekle atmosfæren gjorde at jeg måtte legge vekk boka for å trekke pusten innimellom.

Jeg liker det ungdommelige, nærmest rå, språket. Det har i stor grad et muntlig preg, men det funker veldig godt. Det er en god del dialog, men ikke så mye at man føler det blir overveldende. Det gode språket og selve atmosfæren i boka er hovedelementene som gjør boka så god. Dette, og at det er en god, om enn ubehagelig, historie.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Jeg leste boka som en del av Cappelen Damms bokbloggturné. I går kunne du se den omtalt i Marianne leser, og i morgen kan du lese om den i Shauri’s Blog.

Min venn himmelen av Linn T. Sunne (tekst) og Jens Kristensen (illustrasjoner).

Min venn himmelenNylig leste jeg Min venn himmelen av Linn T. Sunne (tekst) og Jens Kristensen (illustrasjoner) for ei gruppe fireåringer høyt på biblioteket. Vi har nemlig eventyrstund hver fredag, og denne gangen var det mitt ansvar å lese høyt. Jeg hadde valgt Min venn himmelen først og fremst på de flotte illustrasjonene, men også fordi jeg ønsket noe for de største barnehagebarna og så at denne inneholdt litt mer tekst.

I Min venn himmelen forteller Linn T. Sunne fint om vennskap, og om det nære båndet mellom Nola og bestefaren. Linn T. Sunne har et vakkert språk, og sammen med de herlige illustrasjonene i duse farger blir dette ei fin billedbok.

Hvis jeg skulle si noe negativt om boka må det være at den er litt lang. Jeg leste den høyt for ei gruppe fireåringer, men en del vil nok synes den blir for drøy. En naturlig avslutning kunne ha vært etter at hun har fått ny dyne og pute av bestefar, og «hun flyter av gårde i myk og mørk søvn», men etter dette er det to nye «deler» i boka: En om julaften og en om nyttårsaften. Selv om jeg, som voksenperson, synes disse er fine, så tror jeg at jeg med vellykkethet kunne avsluttet høytlesningen her, uten at man ville følt at det manglet noe.

Eg er ein frosk av Kurt Johannessen og Øyvind Torseter.

Jeg leste en anmeldelse av Eg er ein frosk på Barnebokkritikk.no, og derre pirret min interesse for boka. Hvorfor? Fordi anmelder forteller oss at alle barn hun har forsøkt introdusere boka til, har avvist den etter få sider…

For å være ærlig, jeg kan skjønne ungene. Jovisst, bildene er flotte, og den litt naive, assossierende skrivestilen i boka kan lett tenkes å være interessant. Jeg tror allikevel mange barn liker bøker med historier med mer substans, nettopp fordi det er historier med meninger. Kan hende denne boka rett og ikke gir dem nok: Den er for svevende og ubegripelig.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Mormor i speilet av Endre Enghaug (forfatter) og Flu Hartberg (illustratør).

Jeg kom over Mormor i speilet av Endre Enghaug og Flu Hartberg da jeg skulle katalogisere en bunke bøker som hadde kommet med Kulturfond. Forsida viste en mormor i et speil som turnet i lyskrona, og mad dét var interessen min fanget.

Det er lørdag kveld, og Pelles foreldre skal på kino. Mormor skal sitte barnevakt, og hun er en gammel dame med rullator. Mens mormor gjør de vanlige tingene, leker Pelle med mormor. Pelle har livlig fantasi og i speilene ser han mormor gjøre de mest fantastiske og tullete ting!

Mormor i speilet er ei morsom billedbok, og Flu Hartbergs illustrasjoner er fine. Jeg liker streken hans, og det er mange finurlige tegninger i boka. Jeg syntes den var ei artig bok om forholdet mellom barn og besteforeldre.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Fange 59. Taterpige av Aina Basso

Denne boka har jeg gledet meg til å lese siden jeg leste ut Ingen må vite! Det vil si, jeg visste ikke at det var akkurat denne boka, men jeg ble så begeistret for Ingen må vite at jeg visste jeg bare måtte lese mer av Aina Basso. Gleden var derfor stor da jeg endelig satt med Fange 59. Taterpige i hendene.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Jeg sier det med det samme: Boka skuffa ikke. Språklig sett er den ikke like poetisk skrevet som Ingen må vite, men det synes jeg faktisk passer bra. Denne boka foregår også på 1700-tallet, men har en helt annen atmosfære og en helt annen handling. For språket er fortsatt godt. Den innehoder en god del dialog, til tider med korte, ufullstendige setninger, men det fungerer bra.

Før jeg leste boka visste jeg lite om romfolket, og selv om boka først og fremst handler om taterjenta Maria etter at hun har blitt tatt til fange og satt i tukthuset, får vi et innblikk i deres hverdag gjennom Marias minner. Innimellom får vi nemlig tilbakeblikk fra Marias synspunkt, og selv om de kommer i korte brokker og på ingen måte i kronologisk rekkefølge, får vi allilkevel et innblikk av hvordan livet langs landevegen var.

Boka forteller noe om det å være annerledes, og om hvordan det på den tiden var å bli sett på som mindreverdig. Tatere var tjuvpakk, ikke til å stole på, og generelt uærlige. Dette synet gjorde at det å være tater var nok for å bli satt inn på tukthuset. Men den forteller også noe om datidens kvinner, også her får vi et gløtt inn i hvordan kvinner med «lausunger» ble behandlet og hvordan det var å være kvinne generelt.

Med andre ord har Aina Basso igjen klart å skape ei vakkert skrevet bok. Igjen har jeg lært et stykke historie av henne jeg hadde liten kunskap om fra før. Ikke lest den enda? Løp og kjøp! (Eller lån den på biblioteket…)



Aina Bassso leste høyt fra boka under Oslo bokfestival, søndag 19. september 2010.