Kategori: bokomtale

Jeg ble på sett og vis anbefalt å lese boka Lille Apes store tisseshow, skrevet av Tjibbe Veldkamp (forfatter) og Kees de Boer (illustratør), av min venninne og hennes fireårige datter. Slik den ble beskrevet for meg, hørtes det ut som ei morsom bok, og jeg lånte den med meg hjem fra biblioteket.

Lille Ape er innmari god til å tisse. Han er så flink at han finner ut at han like godt kan åpne et sirkus. Venninnen, Pia, vil være med, og hun får til nød lov til å være hans assistent. Mens Lille Ape viser fram sine kunster for alle dyrene i nabolaget, står Pia og ser på. Etter hvert blir hun lei av å ikke får være med, og spør Lille Ape om han har sett tissen hennes. Dermed begynner Lille Ape å lete.

Lille Apes store tisseshow er ei morsom billedbok, og på en underfundig måte forteller den om vennskap og om at det er mer moro å gjøre sammen, enn å gjøre ting på egenhånd. Sammen kan man rett og slett få til et bedre show! Dette er ei bok jeg tror vil falle i smak hos mange småfolk…

Tonje Glimmerdal av Maria Parr er både prisbelønnet og har fått mye skryt av flere bokbloggere tidligere. Lenge har jeg tenkt jeg skulle lese denne, og omsider tok jeg den med meg den fra biblioteket…

Jeg vet ikke om det er mulig, men jeg tror jeg er forelska i denne boka. Den er rett og slett fantastisk! Som tittelen tilsier, handler boka om Tonje Glimmerdal. Tonje er ei skikkelig tøff jente, og eneste unge i Glimmerdalen. Bestevennen til Tonje er Gunnvald. Gunnvald er en gammel mann, men de har et spesielt nært forhold, og kjenner hverandre ut og inn. Det er i hvert fall det Tonje tror.

En annen karakter vi treffer i denne romanen er Klaus Hagen. Klaus Hagen driver Hagen Helsecamping, og kan ikke fordra barn. Han er generelt en ganske sur fyr, og kan kanskje kalles Tonjes verste fiende. Tonje er en slik unge Klaus Hagen virkelig ikke liker:

Det er noko med henne som gjer at alle feriegjestene hans skjønar med ein gong dei treffer henne at det eigentleg er Tonje sin dal dei er på besøk i, om dei bur på Hagen Helsecamping aldri så mykje. Heldigvis er Glimmerdalens vesle keisarinne meir enn normalt glad i besøk. (s. 15)

En av de mange tingene jeg liker med boka er selve hovedpersonen, Tonje. Det er ei jente med futt og fart, og ikke minst: Bein i nesa. Hun hopper på ski, og helt uten frykt forsøker hun å ta salto. Hun setter utfor bakker på kjelke med en enorm fart, og understreker sin glede med skrålende sang. Her er det virkelig snakk om å knuse det normale kjønnsrollemønsteret!

Tonje bor dessuten sammen med faren, som er bonde, mens mora er ute på jobb. Tonjes mor er havforsker, og borte i lange perioder, mens Tonjes far tar seg av hus og hjem. Det beste med hele: Det er skrevet på en måte som om det er det mest naturlige i hele verden. Tommel opp!

Tonje Glimmerdal er ei svært velskrevet bok. Språket er lekent og sprudlende og passer som hånd i hanske med bokas innhold. Boka handler om vannskap og om forholdet mellom foreldre og barn, som ikke alltid nødvendigvis er lett. Den er fullspekket av humor, men er også til tider svært alvorlig. Få bøker får meg til å le, enda ferre får meg til å gråte. Denne boka klarte begge deler.

Denne boka går inn i rekken med bøker jeg kommer til å anbefale på det varmeste, også på jobb. Jeg håper virkelig den vil bli lest av mange, både voksne og barn. Den er god, den er fullspekket med humor, og ikke minst: Den egner seg godt til høytlesning. Hva venter du på?

Jeg plukket med meg denne boka fra biblioteket ene og alene på grunn av tittelen. Lei av rosa av Nathalie Hense (tekst) og Ilya Green (illustrasjoner) er ei billedbok som handler om ei jente som ikke liker rosa, men svart. Og så liker hun å leke med gutteleker. Mammaen til jenta sier til henne at hun er ei guttejente, men jenta sier at hun vet veldig godt at hun er jente, hun synes bare at rosa er kvalmt.

Alle jenter liker rosa, men jeg, jeg er så lei rosa at jeg blir kvalm. Det er det samme med prinsesser og prinsessegreiene og dokker og sånn. Og når det i tillegg er rosa, får jeg lyst til å kaste opp!

For min del er dette ei etterlengta bok. Jeg synes det er praktfullt med ei bok som bryter med kjønnsrollene som blir dytta på oss, samt at det kommer ei bok som forteller disse litt tøffe jentene at de faktisk er helt normale. Derfor gir jeg tommel opp, og anbefaler alle foreldre til å lese denne for barna sine.

Pistolen av Linn T. Sunne (tekst) og Kjetil Selnes (illustrasjoner) er ei bok i serien «lesestart» fra Gyldendal. Dette er lettleste bøker for de som akkurat har lært å lese. Denne boka handler om Jon og Leo som finner en pistol en gang de leker, og hvordan de håndterer dette.

Boka er både morsom og spennende, og har fine illustrasjoner. Jeg tror den kan fenge mange barn som er i startgropa med lesinga si, for det er korte og enkle setninger. Ikke er boka lang heller. Dette er definitivt ei bok jeg kommer til å putte i bokkassene til de yngste skoleelevene!

Nylig leste jeg Min venn himmelen av Linn T. Sunne (tekst) og Jens Kristensen (illustrasjoner) for ei gruppe fireåringer høyt på biblioteket. Vi har nemlig eventyrstund hver fredag, og denne gangen var det mitt ansvar å lese høyt. Jeg hadde valgt Min venn himmelen først og fremst på de flotte illustrasjonene, men også fordi jeg ønsket noe for de største barnehagebarna og så at denne inneholdt litt mer tekst.

I Min venn himmelen forteller Linn T. Sunne fint om vennskap, og om det nære båndet mellom Nola og bestefaren. Linn T. Sunne har et vakkert språk, og sammen med de herlige illustrasjonene i duse farger blir dette ei fin billedbok.

Hvis jeg skulle si noe negativt om boka må det være at den er litt lang. Jeg leste den høyt for ei gruppe fireåringer, men en del vil nok synes den blir for drøy. En naturlig avslutning kunne ha vært etter at hun har fått ny dyne og pute av bestefar, og «hun flyter av gårde i myk og mørk søvn», men etter dette er det to nye «deler» i boka: En om julaften og en om nyttårsaften. Selv om jeg, som voksenperson, synes disse er fine, så tror jeg at jeg med vellykkethet kunne avsluttet høytlesningen her, uten at man ville følt at det manglet noe.

Jeg leste en anmeldelse av Eg er ein frosk på Barnebokkritikk.no, og derre pirret min interesse for boka. Hvorfor? Fordi anmelder forteller oss at alle barn hun har forsøkt introdusere boka til, har avvist den etter få sider…

For å være ærlig, jeg kan skjønne ungene. Jovisst, bildene er flotte, og den litt naive, assossierende skrivestilen i boka kan lett tenkes å være interessant. Jeg tror allikevel mange barn liker bøker med historier med mer substans, nettopp fordi det er historier med meninger. Kan hende denne boka rett og ikke gir dem nok: Den er for svevende og ubegripelig.

Jeg kom over Mormor i speilet av Endre Enghaug og Flu Hartberg da jeg skulle katalogisere en bunke bøker som hadde kommet med Kulturfond. Forsida viste en mormor i et speil som turnet i lyskrona, og mad dét var interessen min fanget.

Det er lørdag kveld, og Pelles foreldre skal på kino. Mormor skal sitte barnevakt, og hun er en gammel dame med rullator. Mens mormor gjør de vanlige tingene, leker Pelle med mormor. Pelle har livlig fantasi og i speilene ser han mormor gjøre de mest fantastiske og tullete ting!

Mormor i speilet er ei morsom billedbok, og Flu Hartbergs illustrasjoner er fine. Jeg liker streken hans, og det er mange finurlige tegninger i boka. Jeg syntes den var ei artig bok om forholdet mellom barn og besteforeldre.