Kategori: bokomtale

Livet er for kort for dårlige bøker. At jeg synes ei bok er dårlig, betyr ikke nødvendigvis at andre synes det. Og det har jeg full respekt for. Her er to bøker jeg ikke kommer til å lese ut, nettopp fordi de etter min mening er dårlige. Jeg orker rett og slett ikke å avslutte dem.

• Stille dager i Mixing Part av Erlend Loe.

  Jeg har inntrykk av at Erlend Loe har en greie for sære karakterer. Noen ganger lykkes han med dem (som i Doppler), andre ganger ikke. Jeg leste ca 133 siden av Stille dager i Mixing Part før jeg ga opp boka. Jeg ble rett og slett for irritert. Hvor var humoren? Hvor var snerten? Nei, dette var tamme greier. På meg virker det som om Loe bare har skrapet sammen ei historie, uten et egentlig mål eller noen mening. Inntrykk? Kjedelig.

• I Evigendt av Siri Fjellvang Tobiassen.

  Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har plukket opp boka, for så å fort legge den vekk igjen. Normalt vil jeg gi ei bok minst 100 sider før jeg gir den opp, men denne har jeg lest 51 sider av (de første fem kapitlene), og jeg vet at det ikke er noen vits i å kaste bort mer tid på den. Det føles som om alt er feil med boka.

  Først og fremst er språket hårreisende dårlig. For meg er det verken fugl eller fisk, en slags blanding av muntlig og skriftlig stil som er ubehagelig å lese. Dessuten er det store logiske brister i boka. Misforstå meg rett: Jeg har overhodet ikke problemer med at det kommer en rosa drage flyvende inn vinduet. Det kan jeg godt tro på, det er tross alt fantasy. At jeg-personen i boka har blitt «degradert fra veileder for norsktentamen ved Skogøy ungdomsskole» (s. 9) til ansatt ved SFO virker lite troverdig. Hun sier selv at hun har grunnfag i norsk. Hvordan har de kunne gjort dette uten at fagforeningen har reagert? Og når hun atpåtil sier hun beholder lønna ut året (s. 9), men at det nå er begnnelsen av mars (s. 10), da henger det ikke på greip at grunnen skal være at kommunen vil spare penger. Hvorfor skal hun jobbe på SFO med samme lønn i minst 10 måneder, når hun like gjerne kan undervise i norsk? Dette kan umulig være særlig gjennomtenkt av forfatteren.

  Bakpå boka reklameres det med at dette er «boka å lese etter Harry Potter». Jeg kunne ikke vært mer uenig! Det finnes mange bøker man godt kan lese etter Harry Potter-bøkene, men dette er ikke ei av dem!

Bøkene skal leveres tilbake til biblioteket i morgen den dag, jeg vil heller konsentrere meg om bøker som gir meg leserglede!

Da jeg var på Island møtte jeg det som antakelig er Islands eneste aktive bookcrosser. En av tingene vi gjorde, var å bytte bøker, og jeg valgte blant annet å ta med meg denne, da det er ei bok jeg har hatt lyst til å lese veldig lenge.

Da jeg startet å lese The Curious Incident of the Dog in the Night-Time av Mark Haddon tok det ikke lang tid før jeg skjønte at jeg-personen i boka var annerledes enn de fleste andre personer man møter i bøker. Det er nemlig tydlig at 15 år gamle Christopher har Aspergers. Gjennom Christophers øyne får vi oppleve verden på en helt annen måte.

En dag finner Christopher naboens hund død. Den ligger med en høygaffel stukket gjennom kroppen. Christopher er begeistret for Sherlock Holmes, og bestemmer seg for å finne ut hvem som drepte hunden. Dermed starter snøballen å rulle, og litt etter litt kommer en rekke hemmeligheter fram i lyset…

Noe av det første som slår meg med denne boka er at jeg synes det er ei bok mange bør lese. Haddon klarer på et mesterlig vis å beskrive det å ha Aspergers gjennom Christophers øyne. På denne måten får vi innblikk i hvordan det faktisk er å ha denne sykdommen, og beskrivelsen er svært troverdig. Vi får en ny forståelse for hvor vanskelig verden kan virke når man opplever den på en annen måte.

Boka er generelt sett svært godt skrevet. Språket er svært godt, og fortellingen er unik og godt fortalt. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale videre.

Jeg må innrømme at jeg gikk til innkjøp av Single in the City av Michele Gorman etter å ha lest en spalte av henne i et britisk magasin. Jeg syntes innlegget i Cosmopolitan var ganske morsomt og tenkte som så at kanskje boka hennes også var det (den hadde sånn «er nå aktuell med…»-note under selve spalteinnlegget). Jeg hadde vel egentlig ikke de største forventningene til boka, dermed kunne jeg heller ikke bli veldig skuffet.

Amerikanske Hannah har forlatt venner og familie for å følge drømmen. Hun flytter til London for å finne drømmetypen, drømmejobben og drømmevennene. Men hun er definitivt ikke forberedt på hva som venter henne, og hun forstår raskt at det er enklere sagt enn gjort. Etter noen litt haltende forsøk finner hun omsider et sted å bo (sammen med tre australere som er vanskelige å forstå, og som er glade i en fest – det første de gjør da hun flytter inn på rommet sitt en søndag morgen er å dra henne med til «The Church», som er alt annet enn en søndagsmesse), hun får seg jobb på en litt tvilsom måte, og hun finner også en håndfull venner.

Boka er underholdende og lett å lese. Det eneste jeg syntes var litt irriterende var alle fotnotene med forklaringer på en hel del man gjerne kanskje visste fra før, eller kunne ha gjettet seg til. Men kanskje forfatteren, som selv er amerikaner bosatt i London, gjør dette utifra erfaring? Jeg lar tvilen komme henne til gode, men personlig hadde jeg klart meg uten.

Jeg skal ikke påstå dette er stor litteratur på noen måte, men for de av oss som har bodd i Storbritannia eller vært mye i London (eventuelt begge deler), kan nok nikke gjenkjennende til enkelte observasjoner. Boka er med andre ord absolutt verdt tiden den tar å lese, men vil nok ikke nå opp på årets «topp 10» heller.

Det var ved en tilfeldighet at jeg kjøpte Cuban heels av Emily Barr. I 2004 hadde jeg fem ukers praksis på et lite bibliotek i Hawick, en liten by i Sør-Skottland, og jeg hadde vært i Edinburgh. Jeg ventet på bussen som skulle ta meg tilbake til den lille byen, og i en kiosk fanget boka blikket mitt. På forsiden av boka kunne man lese slagordet «Bored with your life? Steal someone else’s…» («Er du lei av ditt eget liv? Stjel noen annens…») Jeg endte opp med å plukke med meg boka, og jeg startet sågar å lese den, men av en eller annen grunn ble den etter hvert liggende, og det var ikke før nå jeg fikk samlet meg til å lese den ut. Jeg trodde først det skulle være en lettlest chick lit-bok, men det skulle underveis vise seg at dette ikke bare var ei bok om å reise til Cuba fordi man hadde overhørt naboene snakke om det…

Boka har i hovedsak to hovedpersoner: Maggie og Libby. Mens kapitlene sett fra Maggies ståsted er skrevet i førstepersons synsvinkel, er de som omhandler Libby skrevet i tredjeperson. Dette synes jeg passer fint, det er med på å skille de to. Jeg tror dessuten det er med på gi Maggie mer troverdighet.

Maggie flytter til Brighton etter et brudd med Mark, som hun har hatt et lengre, seriøst forhold med. Hun er høyt utdannet, men klarer ikke å finne seg jobb, og starter derfor å jobbe som stripper. Hun klarer heller ikke å få seg nye venner, og fyller tiden med å skrive brev. Dagens høydepunkt er når posten kommer. Etter at hun får vite at søsteren skal få barn kjøper hun et sett babycall i gave, og oppdager at hun kan overhøre naboene Libby og David, som har fått en sønn. Libby har gitt opp sin karriere som advokat for å være mor, og finner livet som fulltidsmor problematisk. Når Libby forsøker å overtale David til å la henne gå tilbake til jobben, får han beskjed om å ta et sabbatår. Han har alltid hatt lyst til å reise, og overtaler Libby til å reise til Cuba for en persiode. Dette overhører Maggie på babycallen, og siden hun er besatt av nabeoes liv, bestemmer hun seg for å reise etter dem til Cuba, og for å registrere seg for å lære spansk på samme kurs som David…

Maggie sliter med vonde minner, spesielt om hennes avdøde søster. Hun kom aldri over søsterens død, og sliter med en enorm skyldfølelse. På Cuba kommer disse tilbake til henne sterkere enn noen sinne, og vi kan langsomt følge henne mot et sammenbrudd.

Boka er en fin skildring av et moderne Cuba, som i tillegg til å vise hvor vanskelig det er for lokalbefolkningen, gir et innblikk i hvor mye enklere det er for utlendinger å få tak i ting. Men selv Maggie og Libby og David lever ikke i overflod. De lider ingen nød som utlendinger, men utvalget er selvsagt begrenset, selv om de har tilgang på varer som den vanlige cubaner ikke har anledning til å skaffe seg, i hvert fall ikke på lovlig vis.

Jeg likte boka kjempegodt, faktisk mye bedre enn hva jeg hadde forventet meg. Mitt forhold til Maggie underveis var ambivalent: Samtidig som jeg fant en del av oppførselen hennes svært frastøtende, var det allikevel noe ved henne som fikk meg til å like henne. Det var noe som sa meg at til tross for en del av det hun gjorde, så var hun egentlig god på bunn. Innerst inne var hun et godt menneske, hun hadde bare en del baggasje å slite med.

Boka kan definitivt anbefales, spesielt til de som har interesse for Cuba. Jeg leste boka samtidig som jeg leste Drømmehjerte, og det var faktisk helt tilfeldig at Cuba var tema i begge bøker. Det var ikke et bevisst valg fra min side. Jeg følte at bøkene på sett og vis utfylte hverandre. Mens Drømmehjerte gir et bilde på Cubas historie, viser Cuban heels et bilde at hvordan samtidens Cuba kan være for en som reiser dit.

En ting er i hvert fall sikkert: Min lyst til å besøke landet er i hvert fall ikke svekket etter å ha lest disse to bøkene!

Drømmehjerte av Cecilia Samartin en en fortelling som starter i 1956. Vi befinner oss på Cuba før revolusjonen og møter kusinene Nora og Alicia. Kusinene er hverandres beste venninner, og de lever et udramatisk liv hvor den største utfordringen og trusselen er å n skulle bli tvunget til å bli nonne, bare fordi man ikke klarer si nei. Så en dag skjer det som skal endre livene deres totalt: Det blir revolusjon og Fidel Castro tar over makten. Mens Nora flykter med familien til USA blir Alicia igjen på Cuba, og vi følger kusinenes liv gjonnom deres brev til hverandre.

Jeg har lest boka i norsk oversettelse da jeg faktisk ikke var klar over at den orginalt var skrevet på engelsk. Jeg lot meg lure av forfatterens navn, Cecilia Samartin, og trodde den opprinnelig var skrevet på spansk. Og spansk er et språk jeg ikke kan. Heldigvis er ikke oversettelsen avskrekkende, og historien er så god at skulle det finnes oversetterfeil, så la jeg ikke merke til den.

Fortellingen er svært levende, og gir et godt innblikk i Cubas nyere historie. Den er ikke unyansert, og forteller oss ikke kun om nød og fattigdom under Castros regime, selv om dette definitivt er ting som preger hverdagen til det cubanske folk. Spesielt de fargede fikk det bedre med Castro, da de fikk mulighet til å lære å lese og skrive. Men vi får aller best merke korrupsjonen og Cubas tyrrani, hvor avrettelser av «landsforrædere» blir vist åpent på TV.

Samartin skriver til tider svært gripende, og ved et par anledninger måtte jeg rett og slett ta til tårene. Dette er dog ikke bare en trist historie, men handler også om kjærlighet og mot. Denne boka har definitivt fått meg til å ville lese flere bøker av Cecilia Samartin!

Løsrivelse er en samling med noveller, og reultatet av et samarbeid mellom Bokvennen Forlag og Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene. I 2010 hadde Norsk Litteraturfestival tema «Løsrivelse», og dette ble dermed også tema for novellekonkurransen som ble utlyst sammen med Bokvennen. Det juryen mente var de beste novellene ble samlet til en antologi, og det er altså denne jeg nå har lest.

Forfatterene har angrepet temaet på hver sin måte, og etter mitt syn er det vel mer eller mindre vellykket. Noen av novellene likte jeg veldig godt, men det var også noen som skilte seg ut i negativ retning. Vinnernovellen «Andre kjærlighet» er skrevet av Andreas Engh Seland, og jeg stiller meg undrende til denne avgjørelsen. Jeg synes dette om mulig var den dårligste novellen i hele antologien, og jeg likte den virkelig ikke. Jeg synes ikke den framstår som troverdig, rett og slett. Ikke tiltaler språket meg heller. «Huntonitt» av Sindre Ekrheim likte jeg heller ikke.

Heldigvis var det flere noveller jeg likte veldig godt, blant annet «Skuggeland» av Andreas Bjåstad, «Jonas» av Helene Guåker, «Hardt saman» av Kjersti Kolbotn og «Plaster på såret» av Ida Zachariassen Sagberg. Blant disse kan jeg nok ikke peke ut en favoritt, men jeg synes nok disse var blant de aller beste.

Når man leser denne samlingen tror jeg godt man kan hoppe over de novellene man ikke liker (selv om jeg valgte å lese alle). Alt-i-alt en helt grei leseropplevelse, med noen definitive høydepunkter med novellene som jeg nevnte over.

Visste du at TV-serien Sex and the City faktisk bygger på boka med samme navn av Candace Bushnell? Joda, det hele startet som en spalte Bushnell hadde i New York Observer. Fra 1994 skrev hun en spalte om forhold på en humoristisk, men samtidig realistisk måte folk kunne kjenne seg igjen, og boka kom ut for første gang i 1996. Jeg har lest en utgave som kom ut i 2002, hvor det er lagt til to nye kapitler, slik at boka skulle få en skikkelig slutt, som Bushnell skriver i forordet.

Hvis du har sett TV-serien vil du fort kjenne igjen fortellerstemmen. Bokas språk har nemlig et muntlig, fortellende språk, men dette passer godt med innholdet. Vi får innblikk i små episoder som handler om mellommenneskelig forhold, og jeg synes tonen i boka er perfekt for dette.

Hovedpersonen i boka er Carrie, den unge skribenten som ser etter kjærlighet på alle de feil stedene. Hun treffer etterhvert «Mr. Big», en fremadstormende forretningsmann som tidligere har gått fra det ene forholdet til det andre. Carrie og Mr. Big innleder et forhold, noe Carrie synes ikke bare er enkelt. Vi treffer også en del andre personligheter i boka, noen vi kjenner fra TV-serien, men også en rekke andre.

Jeg brukte litt tid på å finne flyten i lesingen, men så fort jeg fant tonen, syntes jeg boka var lett å lese. Boka var akkurat det jeg trengte nå: Fyllt av humor, følelser og underfundige tanker rundt forhold. I tillegg får man et lite innblikk i byen New York. Med andre ord, ei fin bok å drømme seg bort i på late sommerdager!