Kategori: bokomtale

På et utested i Reykjavík møter en mann en kvinne. I lomma har han et preparat, og dette blander han i drinken hennes, uten at hun vet det. Mens dopet begynner å virke, tar han med seg kvinnen hjem… Et par dager etterpå får politiet melding om at en mann er funnet drept i leiligheten sin.

I motsetning til de tidligere krimromanene til Arnaldur Indriðason er det ikke Erlendur Sveinsson, den litt sære politietterforskeren, vi møter som hovedperson. I Irrganger er det hans kollega Elínborg som tar saken, Erlendur er nemlig på ferie.

I begynnelsen synes Elínborg det er en vanskelig sak: De har få ledetråder å gå etter. Men som den skarpe kvinnen Elínborg er, skjønner hun at her må det graves, og etter hvert som hun snuser opp fortiden til den drepte mannen, Runólfur, finner hun mye grums: Bygdesladder, løgner og personlige tragedier spiller en viktig rolle, og det er dette hun må ta tak i for å finne en løsning på saken.

Jeg har tidligere lest alle krimromanene skrevet av Arnaldur Indriðason som er utgitt på norsk, og jeg ble derfor forundret da det var Elínborg og ikke Erlendur som skulle løse saken. Men forrundringen gikk kjapt over til glede, for på denne måten ble jeg bedre kjent med et karakter som har pirret nysgjerrigheten min lenge. I tillegg likte jeg henne godt. I mange krimbøker møter vi «helten» som en sliten anti-helt, gjerne en fraskilt særing av en mann. Dette skiftet ble derfor en fin forrandring, og jeg tror dette må være den av Arnaldur Indriðasons krimromaner jeg har likt best så langt.

Boka er spennende, språket er helt greit, og har man tidligere lest noen av Arnaldur Indriðasons bøker, bør man absolutt få med seg denne også.

Leah og Toby har bodd rett overfor hverandre i flere år uten å møtes. Toby er poet, men har aldri fått utgitt et eneste dikt. Han bor i et stort hus med adreese 31 Silversmith Road. Huset fikk han av sin far i bryllupsgave, men kona Karen forlot ham etter et svært kort ekteskap. Etter dette åpnet Toby huset sitt til leieboere:

A ROOM OF YOUR OWN?

Finchley-based poet, unexpectedly alone
in rambling Victorian mansion, has four big
bedrooms to fill. Shared kitchen and bathrooms.
Rent negotiable, but reasonable.
Preference given to artists and performers.
Please write to tell me why you should live here.

s. 11

Leah er en nysgjerrig sjel, og har alltid vært fascinert over de underlige menneskene som har kommet og gått i huset på den andre siden av gata. Hun og kjæresten, Amitabh, har over flere år fulgt med på menneskene, og de har til og med gitt dem kallenavn. En morgen, etter at det har snødd den foregående natta, er Leah på vei ut av huset for å gå på jobb. Hver morgen ser hun «Old Skinny Guy» forlate huset, men denne morgenen finner hun ham liggende på bakken med ansiktet ned. Det er ikke mulig å få kontakt med ham: Han er død.

Kort tid etter setter Leah hardt mot hardt: Hun vil at de skal gifte seg. Amitabs svar er at det aldri kan skje:

‘I’m saying, I can’t marry you. Not now. Not ever. My parents can accept you as a girlfriend, but never as a wife.’
Leah could hear the words, but couldn’t make sense of them. ‘Because I’m white?’
‘Yes, because you’re white. Because you’re Christian. Because you aren’t prefessional. Because your brother’s gay. Because you drink. Because you swear.’

s. 55

Ikke nok med at Tobys lengstboende leieboer, Gus, har dødd, men det skjer noe som er ganske dramatisk for ham: 15 år etter at Toby sist har hørt fra faren, mottar han et brev fra ham som forteller at han kommer på besøk. Dette setter livet hans på hodet, og han oppsøker Leah, som han møtte i forbindelse med Gus’ død, for hjelp. På denne måten flettes deres veier sammen…

31 Dream Street av Lisa Jewell er ei lettlest bok, men språket er godt, og den er utmerket som underholdning. Det er den typen bok som får deg til å sitte igjen med en god følelse, og passer godt hvis man ønsker en liten oppmuntring. Jeg koste meg veldig med boka!

Tidligere i år vant Sofi Oksanen Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Utrenskning. Med sine 33 år var hun da den yngste som har blitt tildelt denne gjeve prisen. Til tross for dette var det ikke på grunn av prisen jeg valgte å sette meg på venteliste for å få lånt boka fra biblioteket, men fordi den er et tilbakevendende diskusjonstema i lunsjen på jobb. Og jeg glad for at jeg satte meg på lista!

Romanens orginaltittel er Puhdistus, og dette er også navnet på et teaterstykke som ble satt opp i Helsinki i 2007, og som var opprinnelsen til boka. I en samtale med Rakesh Satyal forteller hun at blant annet en historie om en egen slektning inspirerte henne til å skrive boka. Ei gammel mor og hennes datter, som bodde på den estiske landsbygda, fant en dag en såret soldat i hagen. Dette var under andre verdenskrig og tyskerene trakk seg ut av Estland i det sovjetregimet tok over styreingen. Den tyske soldaten hadde blitt etterlatt av truppen sin, og ba om hjelp. De bestemte seg for å hjelpe soldaten, og bygget et skur til ham i hagen, hvor han lå og ble bedre. Desverre var det noen i bygda som tystet på dem, og KGB tok dermed datteren inn til forhør. Kun datteren, ikke den gamle kona. Da datteren kommer hjem så hun ut til å være i fin fysisk form, men hun snakket aldri igjen. Oksanen sier at hun etterpå lurte på hva som kan ha skjedd for at noen slutter å snakke? Jenta var jo ikke stum, hun sluttet bare å snakke… Slik ble altså spiren til Utrenskning sådd, og i dag er rettighetene til boka solgt til 25 land.

Utrenskning har egentlig to parallelle historier: Zaras historie og Aliides historie. Zara er ei ung jente som har vokst opp i Øst-Russland. En dag får hun besøk av sin gamle venninne Oksanka. Oksanka ankommer i fine strømper og kjører flott bil. Oksanka har nemlig fått jobb på hotell i vesten, forteller hun, kanskje Zara også kunne tenke seg å jobbe på hotell? Zara synes det er fristende med jobb og penger, og etterhvert reiser hun til Tyskland for å søke lykken. På denne måten dras hun inn i en situasjon hun aldri kunne ha forestilt seg, og når Aliide i 1992 finner henne på gårdsplassen sin i begynnelsen av boka er Zara på flukt fra noen menn.

Gårdsplassen lå grå og fuktig etter bygen, det skalv i de våte greinene på bjørketrærne, bladene var flate av regnet, gresstråene svaiet og det falt dråper fra spissene. Og under trærne lå det noe. En bylt. (…)

Bylten rørte seg ikke, og den hadde ingen andre kjennemerker enn størrelsen. Aino på nabågården hadde sett et lysfenomen over den samme bjørka i sommer da hun var på vei for å besøke Aliide og hadde ikke tort å komme fram til huset, men gikk hjem igjen og ringte til Aliide, sto det bra til der borte, hadde det vært en ufo utenfor hos henne. Aliide hadde ikke lat merke til noe uvanlig, men Aino var sikker på at ufoene hadde vært der akkurat som hos Meelis. Han hadde ikke snakket om annet enn ufoer etter det. Bylten så likevel ut til å være av denne verden, den var mørk av regnet, den passet i terrenget, den var på størrelse med et menneske. (s. 11)

Aliide bor sammen med søsteren Ingel på en gård i vestre Estland. En søndag etter kirketid oppdager de den kjekke unge mannen Hans ved kirkegården. Aliide blir forelsket ved første øyekast, men også søsteren fatter interesse for den flotte mannen. Og Hans har kun øyne for Ingel. Aliide fylles av sjalusi, og later som om hun er lykkelig på søsterens vegne når hun gifter seg med sin Hans. Aliide bærer kjærligheten sin inni seg selv, og forteller ingen om hva hun egentlig føler. Under andre verdenskrig verver Hans seg som soldat på tysk side, og han ser på seg selv som frihetskjemper for et fritt Estland. Når kommunistene igjen tar makten over Estland må Hans derfor gå i skjul, og Aliide og Ingel blir innhentet til brutale forhør på kommunehuset. Etter dette treffer Aliide seg et av partimedlemmene i det kommunistiske partiet, som hun gifter seg med. Ikke lenge etter deporteres Ingel og datteren Linda til Sibir, etter å ha blitt angitt blant annet av Aliide. Aliide og mannen Martin overtar så gården, hvor Hans holdes skjult. Aliide elsker Hans, og gjør alt i sin makt for å fortsatt holde ham skjult.

Etter hvert spinner Oksanen disse kvinnenes historier sammen, og vi får ganske tidlig vite hvilket bånd som egentlig binder dem sammen. Selv om hun gjør det på en måte som hopper fram og tilbake på tidslinjen, så er det allikevel oversiktig og ikke det minste vanskelig å henge med. Boka er ikke direkte tung å lese, selv om den innholdsmessig har mye som skal fordøyes. Det fantastisk vakre språket gjør at man nærmest får lyst til å sluke det hele, og jeg tror ikke det kun er den gode oversettelsen som er grunnen til dette.

Oksanen gir oss med denne boka innblikk i en del av Estlands historie de ferreste av oss i vesten kjenner til. Historien har hun selv lært ved muntlig overføring, og hun sier selv at hun ønsker å formidle denne til oss ved å skrive den i romanform. Det finnes i dag få, om noen, skriftlige kilder til Estlands historie som en del av Sovjetunionen. Historien er fyllt av frykt for angiveri, for å bli beskyldt for handlinger man ikke nødvendigvis har begått: Det er nok at medlemmer av komunistpartiet tror du er skyldig. Nærmest alt man gjør kan bli mistenkliggjort, og avhørsmetodene var grusomme. Spesielt kvinner ble avhørt på en svært krenkende måte.

Å ha lest denne boka har gitt meg mersmak på å lese andre bøker skrevet av Sofi Oksanen, noe jeg nok også kommer til å gjøre etter hvert. Dette var ei virkelig flott bok!