The Lovely Bones

Ganske nylig leste jeg boka The Lovely Bones skrevet av Alice Sebold. Boka handler om 14-åringen Susie Salmon, som blir brutalt voldtatt og drept av en nabo, som også viser seg å være seriemorder.

Nå kan det kanskje høres ut som om dette er en kriminalroman, men det er det faktisk ikke. Boka handler ikke først og fremst om etterforskningen av saken, og allerede fra starten av vet vi hvem som står bak den grufulle handlingen. Nei, dette er en bok som handler om familien Salmon, deres sorg og hvordan livet deres blir påvirket av Susies død.

Det er Susie selv som forteller. Hun befinner seg etter døden i sin himmel, og kan se ned på jorda og følge menneskene som lever der.

Det er en vakkert skrevet bok, og jeg må innrømme at den fenget meg fra første side. Definitivt en forfatter jeg kunne tenke meg å lese mer av!

Årets påskekrim var en fornøyelse!

Ulykkesfuglen Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at jeg skulle lese Camilla Läckbergs Ulykkesfuglen i påskeferien. Som sagt, så gjort. På bare noen dager slukte jeg denne krimboka (og dette mens jeg var på ferie i Dublin og foretok meg en hel masse andre ting enn å lese også). Camilla Läckbergs beste så langt, etter min mening.

Marit Kaspersen blir funnet død etter å ha forulykket i en bilulykke. Tilsynelatende har hun kjørt i fylla, men Patrik Hedström, som kjenner Marit, vet at hun aldri rører alkohol. I tillegg viser obduksjonsrapporten spor etter teip rundt munnen, samt spor som tyder på at dette slettes ikke var en ulykke, men et drap.

Det tar ikke lang tid før de oppdager at Marit har levd sammen med sin nye partner, Kerstin. Utad har de fremstilt seg selv som to venninner som av økonomiske grunner har bodd sammen, men i virkeligheten har de i de siste fire årene vært kjærester. Deres nærmeste familie har riktignok forstått hvor landet faktisk har ligget, og man skjønner fort at Marits eksmann har vært svært sjalu siden hun forlot ham.

På samme tidspunkt spilles realityserien «Fucking Tanum» inn i Fjälbacka. I denne serien blir deltakerne på et vis integrert i Tanumhedes dagligliv, da de må jobbe på lik linje som innbyggerne i det lille samfunnet. På kveldene flyter alkoholen fritt, og det er duket for en rekke intriger. Det tar ikke lang tid før serien får en dramatisk vending: En av deltakerne blir funnet død i en søppeldunk…

Igjen viser hun sin styrke som krimforfatter. Jeg simpelt hen elsker måten hun beskriver sine personer i bøkene, både politimannen Patrick Hedström, som er bøkenes mest sentrale person, og noen av bipersonene som kun dukker opp i denne romanen.

En av bipersonene i denne romanen er Jonna. Jonna er deltaker i «Fucking Tanum», og er selvskader. Läckberg beskriver Jonna på en realistisk måte: Hun blir fremstilt som en intelligent jente, men som skader seg fysisk for å døyve en indre smerte, noe som er et typisk trekk hos de fleste selvskadere. Hun kommer dessuten fra et hjem hvor det ikke har manglet på ressurser, da begge foreldrene er leger i høye og godt betalte stillinger. Noe hun derimot nok har manglet i oppveksten er nærhet og kjærlighet fra foreldrene, noe som viser seg som et stort savn hos Jonna. Dette er som sagt ikke en sentral person eller historie i boken, men er med på å gi den det «lille ekstra» som gjør boka så bra.

Hvis du bare skal lese én krimbok i år, vil jeg anbefale å lese denne. Og skulle jeg gitt den et terningkast, tror jeg den ville falt på en sterk femmer. Tror jeg.

Volvo Lastvagnar av Erlend Loe

I høst leste jeg Doppler av Erlend Loe. En sær, men veldig fornøyelig bok, som jeg likte særdeles godt, og som jeg mer enn gjerne anbefaler videre. Gleden var derfor stor da jeg fant ut at han skulle gi ut en oppfølger til boka. I november kunne jeg dermed hente Volvo Lastvagnar på biblioteket, og med spenning gikk jeg løs på en ny periode med den underlige fyren ved navn Doppler.

Jeg syntes boka startet greit. Passe sært og passe morsomt. Desverre syntes jeg boka tapte seg etterhvert. Den har riktignok sine lysglimt, hvor jeg både humret og lo, men jeg er usikker på hvor mye disse veier opp for at jeg faktisk syntes den ble litt kjedelig og rett og slett irrieterende etterhvert.

Boka har veldig mange digresjoner. Ikke det at jeg synes digresjoner i seg selv er en dårlig ting, men jeg føler kanskje ikke at Loe helt har mestret kunsten å bruke disse i akkurat denne boka. Dessuten synes jeg kanskje historien kommer i skyggen for alle digresjonene, og handlingen blir på den måte noe tynn. Det kan nesten virke som om Loe har måtte fylle inn ekstra sider for å få boka tykk nok til å kunne kalles en roman?

En annen ting er hvordan forfatteren til stadighet henviser til seg selv. Jeg mistet veldig kjapt oversikten over hvor mange ganger han skrev «jeg (altså jeg som skriver dette)», «jeg (som skriver dette)» eller liknende. Han henviser på liknende måte seg til leseren som «du (som leser dette)». Dette er i seg selv ikke en dårlig måte å henvende seg til leseren på, men Loe burde nok ha begrenset bruken av dette. Ved å bruke det så ofte som han har gjort her, blir det heller et irritasjonsmoment.

Til tross for disse helt klare svakhetene vil jeg alikevel ikke fraråde noen å lese boka. Ikke minst vil jeg anbefale de som har lest Doppler å lese boka, om ikke annet så for å finne ut av Dopplers videre ferd på veien. Skulle du dog lure på om du skal lese enten Doppler eller Volvo Lastvagnar, velg da førstnevnte. Den er et gullkorn av ei bok som anbefales på det varmeste.

Nattsøsteren av Unni Lindell

For en tid tilbake leste jeg Nattsøsteren av Unni Lindell. Jeg leser egentlig ikke så mye krim, men etter å ha hørt både positiv og negativ kritikk av boka, bestemte jeg meg for å lese den, bare for å se hva jeg synes selv.

Jeg har ingen planer om å krype rundt grøten. Boka var rett og slett elendig. For det første har ikke forfatteren gjort skikkelige undersøkelser rundt enkelte ting hun skriver om. I boka skriver hun blant annet om livemiljøet. Dessverre beskriver hun et livemiljø som ikke stemmer overens med livemiljøene som faktisk finnes. For noen få år siden var jeg selv en del av livemiljøet i Oslo, men jeg kan ikke si at jeg så noen som helst likheter mellom Lindells livemiljø og det miljøet jeg kjenner selv. Isteden for å ha undersøkt miljøet og funnet ut hvordan det faktisk er, vil jeg påstå at hun heller er med på å fyre opp under fordommene som allerede finnes der ute. Lindell er en av Norges veldig populære forfattere, derfor synes jeg det er ekstra trist at hennes beskrivelse av et miljø hun tydelig ikke vet noe som helst om, kanskje kan være med på å skape vanskeligheter for unge mennesker som kan hende sliter med skeptiske foreldre fra før. Jeg kan forestille meg en mor som blir skremt av Lindells beskrivelse av miljøet, og samtidig vet at hennes sønn eller datter holder på med live. Ikke usannsynlig vil hun tro at man faktisk løper rundt i skogen og ofrer høner og smører seg inn med blod, selv om dette er så langt fra virkeligheten man kan komme.

At boka bærer preg av slett research er én ting, en annen ting er at jeg faktisk synes hun skriver dårlig. Ofte synes jeg hun lar ting henge igjen litt i løse lufta, slik at boka på en måte får tråder som blir hengende igjen i løse lufta. Generelt hadde jeg inntrykk av at det rett og slett var dårlig flyt i språket, noe som gjør boka litt slitsom å lese.

Kort sagt er dette en bok jeg vil anbefale venner og kjente å holde seg unna.

Myren av Arnaldur Indriðason

Myren er en kriminalroman skrevet av den islandske forfatteren Arnaldur Indriðason. Boka starter med at en gammel mann blir funnet drept i sin leilighet. Politiet finner et bilde av en barnegrav i en skrivbordsskuff, samt en lapp på offeret med en mystisk beskjed.

Hovedpersonen i boka er politietterforskeren Erlendur. Han er på mange måter en typisk krimhelt: En einstøing med dårlig helse, som bruker endel ukonvensjonelle metoder. Myren er strengt tatt en ganske typisk krimbok, men den er godt skrevet og med et spennende plott. Personene i boka fremstår også som troverdige, noe som også er et pluss for denne typen litteratur.

En annen ting jeg liker ved boka er hvordan den beskriver det islandske samfunnet, folket og klimaet. Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Island, men etter å ha lest denne boka fikk jeg bare enda mer lyst…

Alrnaldur Indriðason fikk Glassnøkkelprisen, en høytstående krimbokpris, for denne romanen i 2002.

Til odel og eie – Jørgen Gunnerud

I går ble jeg ferdig med boka Til odel og eie, ei norsk krimbok skrevet av Jørgen Gunnerud.

Boka handler om KRIPOS-etterforskeren Knut Moen som i en sak blir sendt til hjembygda på Hadeland flere år etter at han hadde forlatt den lille bygda. Han blir, sammen med en gruppe etterforskere fra KRIPOS i Oslo, sendt til den lille bygda ved Randsfjorden for å etterforske et tilsynelatende selvmord på gården Vik, søndre…

Gunneruds krim beskriver et bygdesamfunn slik det er i dag på en ujålete og rettfrem måte, og jeg tror at mange som selv har bodd på et lite sted som beskrevet i boka kan kjenne seg igjen. Som krim synes jeg nok personlig ikke at den er så veldig spennende, den har ikke de helt høye spenningskurvene som jeg forventer av en krimbok, men Gunnerud har et godt språk og en god fremdrift, så jeg synes alikevel den var verdt å lese.