Ingen må vite av Aina Basso.

Ingen må viteJeg føler meg heldig som har en jobb hvor det å lese ungdomslitteratur er meget relevant. En jobb hvor det å lese ungdomslitteratur hjelper meg i jobben min. I dag jobber jeg hjemmefra, og har lest Ingen må vite av Aina Basso.

Ingen må vite handler om Ingeborg. Den handler om kjærligeten mellom henne og Mikkel, en skjør og vakker kjærlighetshistorie. Men den handler også om overgrepene hun blir utsatt for, om blodskammen. Det er Ingeborgs stefar Gabriel som enkelte netter kryper opp til henne i senga, stikker hendene oppunder serken hennes, og legger seg tungt over henne.

Aina Basso forteller en sterk historie. Den er gripende, og man føler med Ingeborg og blir glad i henne. Samtidig kjenner jeg sinne: Sinne mot det urettferdige. Enkelte steder i boka får jeg lyst til å skrike til Gabriel. Filleriste ham! Hvordan kan han oppføre seg sånn? Hvordan kan han gjøre slikt mot sine egne barn? Og det verste er å vite at dette kunne ha skjedd i virkeligheten. Det har skjedd.

Ingen må vite har et vakkert og poetisk språk. Det løfter boka til å bli noe helt spesielt. Det er med på å gjøre dette til ei av de beste bøkene jeg har lest i år. Jeg håper dette ikke blir den eneste boka fra Aina Basso, for jeg vil ha mer!

HoneyBunny av Hans Petter Laberg.

HoneyBunnyFor ikke så lenge siden leste jeg HoneyBunny av Hans Petter Laberg. Boka handler om Steinar på 16 år, som er sammen med skolens rareste jente: HoneyBunny. Hun er ei jente som helst vil gjøre akkurat som hun vil, og blåser i hva lærerene måtte mene.

Steinar bor sammen med sine foreldre. En dag får Steinar et brev fra sin biologiske far, men han er usikker på om han er klar for å møte ham. Faren stakk av da han var liten, og dette er noe Steinar kjenner han er sint for. Egentlig, mener Steinar, har brevet kommet alt for sent!

Tema i boka er relasjoner mellom mennesker. Man finner relasjonene mellom ungdommene vi blir kjent med, og mellom dem og deres familier. For Steinar handler det om forholdet til sine foreldre, som han bor sammen med, og jeg får inntrykk av at dette i bunn og grunn er godt. Hans forhold til sin biologiske far er mer komplisert og fyllt av mange følelser, som svik og skuffelse, men også nysgjerrighet.

Jeg fikk inntrykk av at HoneyBunnys forhold til sine foreldre ikke er så godt. Det ser rett og slett ikke ut til at de bryr seg spesielt mye om henne, og viser ingen interesse for hva hun holder på med. Jeg tror det er dette som gjør henne til den hun er, og at det skaper problemer for henner, selv om det ikke er noe som egentlig snakkes så mye om i boka.

Boka er godt skrevet og språket er moderne og flyter godt, og er definitivt ei bok jeg håper flere vil lese.

Circus av Ruben Eliassen.

Mare - CircusCircus er første av tre bøker i fantasyserien Mare skrevet av Ruben Eliassen, mest kjent for Phenomena-bøkene. I denne boka møter vi Mare for første gang, i det han blir funnet flytende i ei elv av den skjeggete damen Esmeralda. Men hvem er Mare? Han husker ikke noe om hvem han er eller hvorfor han har havnet i elva. Han har tatovert en tåre på kinnet, men den kan han heller ikke huske hvordan han har fått. Egentlig husker han ikke sitt eget navn heller, det er derfor de kaller ham Mare.

Esmeralda tar med Mare til Circus Carvaggio, hvor artistene ikke er som artister på andre sirkus. Her finner vi ekte vampyrer, en engel og andre underlige og uvanlige skapninger. På sirkuset tar Esmeralda vare på Mare, og de får et godt og nært forhold. Sirkusdirektør, Carvaggio, derimot er ikke så glad for å ha fått Mare som en del av truppen, og aller helst vil han levere Mare på første og beste barnehjem.

Boka har illustrasjoner ev Olve Askim, og disse er rett og slett en fryd for øyet! De er utrolig fine, og passer veldig godt til både historien og atmosfæren i boka. Her kan dere se et eksempel på en av tegningene tidlig i boka:

Circus: illustrasjon

Circus er ei spennende bok, og jeg tror at mange unge kommer til å like den, spesielt de som allerede har sansen for det som er litt uvanlig og spesielt. Den kan også leses av voksne, den har litterære referanser jeg tror mange av de aller yngste leserne kanskje ikke vil plukke opp. Selv gleder jeg meg allerede til bok nummer to, som så vidt jeg har skjønt kommer allerede senere i år.

Hodejegerne av Jo Nesbø

HodejegerneNormalt er jeg veldig begeistret for Jo Nesbøs krim. Bøkene om Harry Hole er meget bra, og jeg likte dem fra første gang jeg leste ei som pensum på bibliotek- og informasjonsvitenskap. Vel vitende om at Hodejegerne strengt tatt var en annerledes krimroman enn hva vi har fått servert fra Nesbø tidligere, ble jeg alikevel skuffet.

Hodejegerne handler om Roger Brown, hodejeger og kongen på haugen, som han beskriver seg selv. Han er gift med rikmannsdatter og gallerieier Diana Strom-Eliassen. Sammen lever de et lukrativt liv i en gigantisk enebolig på Oslos beste vestkant. For å kunne finansiere dette livet opererer Roger derfor som en meget utspekulert kunsttyv på si’, selvsagt i all hemlighet.

På en vernisage på Dianas Galleri E blir han introdusert for nederlanske Clas Greve, tilsynelatende den perfekte kandidat for en toppstilling i elektronikkfirmaet Pathfinder, som Roger jobber på oppdrag for. På sitt første intervju med Greve finner han ut kandidaten er i besittelse av et meget verdifullt maleri. Får han solgt dette, vil det være løsningen på alle hans finansielle problemer. Å bryte seg inn hos Greve er for Roger ingen kunst, men på vei inn skjer det noe som gjør at det hele tar en uventet venning…

Det er to essensielle ting jeg savner i Hodejegerne i forhold til tidligere krimromaner av Nesbø: det gode språket i Hole-bøkene og den drivende spenningen. At direkte språkfeil får meg til å stusse er i seg selv ingen god ting, og når jeg synes handlingen ofte stamper litt og til tider er direkte kjedelig, da sier det seg selv at skuffelsen er stor. Den blir nok spesielt stor siden jeg er så vant til at Nesbø virkelig leverer når det gjelder Hole-bøkene. Det kan kanskje se ut som om han ikke egentlig har vært ferdig, men at forlaget har presset på for å få utgitt «den store sommerkrimen». Jeg får håpe at Nesbøs neste bok blir i velvant Hole-kvalitet, skulle det bli krim eller noe helt annet.

Hodejegerne ligger for tiden som nummer to på ukas bokliste for skjønnlitteratur.

The Wee Free Men av Terry Pratchett.

The Wee Free Men The Wee Free Men kom ut i 2003, og var i utgangspunktet ment for yngre lesere, i følge Wikipedia. Til tross for dette, jeg vet at det er flere enn meg som er voksen og som synes boka er ypperlig lesing!

Boka handler om alvedronninga som forsøker å invadere Discworld. Dette gjør hun ved å stjele barn, og infiltrere menneskenes drømmer. Jenta Tiffany Aching finner på en måte ut av at hun er heks, og også at mormoren også hadde vært det. Alvedronninga stjeler så broren til Tiffany, og sammen med Nac Mac Feeglene setter hun ut for å finne broren sin, og ta ham med hjem igjen…

The Wee Free Men er full av litterære referanser, blant annet til Lord of the Rings og Moby Dick for å nevne de kanskje mest åpenbare. Jeg elsker bøker med litterære referanser! I tillegg til dette er boka spekkfull av humor. Man kan ikke hjelpe for å bli glad i de små, blå Nac Mac Feeglene. De har en egen sialkt, som stammer fra skotsk og skotskgælisk. Litt sært og uvant i starten, men man venner seg fort til det.

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke ble spesielt begeistret etter å ha lest Colour of Magic av samme forfatter, men dette var noe helt annet! Og jeg kommer definitivt til å lese mer av Terry Pratchett siden.

The Ghost from the Grand Banks av Arthur C. Clarke

The Ghost from the Grand BanksJeg plukket med meg The Ghost from the Grand Banks fra bookcrossing-hylla på Naturhistorisk Museum i London i mars i år, mest på grunn av at jeg er veldig begeistret for science-fiction, og kunne ikke la være å ta den med meg.

Jeg vet ikke helt hva greia er med science-fiction og blekkspruter, men også i The Ghost from the Grand Banks møter vi en slik. Og den er ikke liten! Denne er gedigen, og har forelsket seg i Titanic. Dog er den ikke veldig sentral for handlingen, den skremmes etterhvert bort. Episoden fikk meg uansett til å tenke på den gangen, for flere år siden, da jeg så en gammel science-fiction-film på TV (så gammel at den var i sort-hvitt, og effektene var ikke mye å skryte av), hvor jorden ble invadert av store, monsterliknende blekkspruter. Det vil si, de så ut som blekspruter, men var selvfølgelig romvesner. Hvilken film det var husker jeg selvsagt ikke, ei heller hvordan den endte.

«Spøkelset» i boka er egentlig ikke noe spøkelse, men Titanic. Handlingen i boka dreier seg om et forsøk på å bringe Titanic opp fra dypet. Ved hjelp av roboter og annet moderne, teknologisk utstyr jobber de i noen år mot målet, dog ikke uten problemer. Handlingen er faktisk satt til vår nåtid, men boka kom første gang ut i 1990. Jeg følte det kanskje var litt sært at man i 2007 skulle ha et meget høyt teknologisk nivå, men når jeg tenker nærmere etter, så var ikke Clarke helt på viddene alikevel. Det er uansett ikke med på å trekke boka ned.

Deler av bokas handling foregår under vann, og denne undervannsstemningen Clarke skaper liker jeg veldig godt. Atmosfæren minner meg på sett og vis om Jules Vernes En verdensomseiling under havet fra 1870. Om godeste Clarke var inspirert av Verne eller ikke vet jeg ikke, men jeg synes han gir noe av samme følelsen, spesielt sekvensen hvor en rekke rike VIP-mennesker blir tatt med i en meget flott u-båt. I denne blir de tatt med på omvisning rundt Titanic, samt at de får en lunsj som skal tilsvare den siste lunsjen som ble servert på Titanic.

En annen ting jeg liker med boka er Clarkes humor. Selv om boka til tider er veldig alvorig, og noen ganger trist, så var det ikke få ganger jeg måtte trekke på smilebåndet. Faktisk lå jeg i parken og lo høyt til tider! (De andre parkløvene syntes nok jeg var en underlig skrue…) Dette er kanskje ikke min favorittbok, men den skåret definitivt høyt på skalaen!

The Historian av Elizabeth Kostova

Da The Historian dumpet ned i postkassa mi i slutten av juni ble jeg veldig glad. Dette var ei bok jeg lenge hadde hatt lyst til å lese, og da jeg så muligheten gjennom en bookcrossingbokring, hev jeg meg på. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke en hel måned på å komme meg gjennom den 704 sider tykke boka, men etter en trafikkulykke har jeg hatt litt problemer med å fokusere, og dermed tok det hele ekstra lang tid.

«The story that follows is one I never intended to commit to paper. Recently, however, a shock of sorts has prompted me to look back over the most troubling episodes of my life and of the lives of several people I loved best. This is the story of how as a girl of sixteen I went in search of my father and his past, and of how we all found ourselves on one of the darkest pathways into history.»

Slik starter historien, og bare åpningen i seg selv var nok til å fenge min interesse.

Jeg har alltid vært fascinert av vampyrer, og dette er slettes ikke den første vampyrboka jeg har lest. Som så mange andre vampyrfortellinger, baserer også denne seg på myten om Dracula. Dracula betyr egentlig «Dragens sønn», og var kallenavnet til Vlad Tepes, fyrste i Valakia, som ligger i det nåværende Romania. Vlad Tepes var ikke noen mild hersker, og er blant annet kjent or å ha spiddet sine fiender på påler, levende. Det var hans brutale handlinger som gjorde at myten om at han var en vampyr ble skapt, og dette har som kjent vært grunnlag for en rekke historier. Den mest kjente av disse er antakelig Dracula av Bram Stoker, som første gang kom ut i 1897.

The HistorianI The Historian følger vi på en måte to historier: Historien til bokas jeg-person, og historien til hennes far. Farens historie er stilet til bokas jeg-person i form av brev. Dette er med på å gjøre historien mer levende. Til tross for dette overskygger farens historie på mange måter jeg-personens, og det er farens som i stor grad blir fortalt. Dette er dog ikke på noen måte et negativt trekk, for det er først og fremst farens historie om hans jakt på Dracula som er den sentrale handlingen. Vi følger ham og hans venn Helen på en reise gjennom Tyrkia og Øst-Europa på jakt etter den forsvunnende professor Rossi, og på jakt etter Dracula, som i følge Rossi ikke er død, men faktisk er en vampyr, slik mytene forteller. Å følge sporene gjennom et Øst-Europa under den kalde krigen er ikke bare lett, og det er flere ting de må passe seg for, ikke bare vampyrer!

Jeg syntes dette var ei spennende og god bok, men noe som var med på å gjøre at denne ikke er blant mine favoritter er at jeg synes enkelte deler ble overflødige og til tider lange og tunge. Jeg tror deler kunne ha vært kuttet ut, uten at historien i seg selv ville ha tatt noen skade. Til tross for dette, liker man historier om vampyrer ispedd med en god dose historie, da er denne absolutt leseverdig!

Monster av Knut Nærum

For en tid tilbake leste jeg boka Monster av Knut Nærum. Jeg har igrunnen alltid hatt sansen for denne mannen (som til og med er tilhenger av biblioteket), og jeg hadde lenge gledet meg til å lese boka.

Jeg kan like gjerne si det med én gang: Monster stod definitivt til forventningene. Den var både morsom og godt skrevet. Mannen vet hvordan man skal skrive en satirisk roman! Jeg synetes kanskje ikke den var spesielt skrekkingytende (med mindre man synes en slik framtidsvisjon er skrekkingytende nok i seg selv), men til tider var den litt ekkel, med blod og gørr. Dog, dette er først og fremst en humoristisk bok i mine øyne, og humor er noe Nærum virkelig kan.

Forlaget skriver følgende om boka:

«Året er 2013. Siv Jensen er statsminister, og den arktiske isen er snart borte. Isbjørnen vandrer sørover, og en utagerende hotellkonge oppretter enorme reservater for å la den leve på det norske fastlandet. Med katastrofale følger.»

På samme tid som forfatteren har klart å skrive en spennende og morsom bok, så kan vi også skimte samfunnskritikk gjemt under overflaten. Det burde ikke være vanskelig å se kritikken som er rettet mot et visst norsk politisk parti, noe jeg ikke stiller meg helt nøytral til. Faktisk har jeg sansen for dette trekket, partiet er tross alt verken kultur- eller biblioteksvennlig.

At VG ikke likte boka kommer vel neppe som en overraskelse. De skriver blant annet følgende i sin anmeldelse:

«Nærum leker seg med referanser til skrekk og splatter-filmer, men selv om kroppsdeler rives av og blodet spruter fra avrevne lemmer, blir dette aldri en skummel bok. Det skyldes antagelig den ironiske distansen og det åpenbare faktum at isbjørner er litt for søte.»

Jeg vet ikke om det er deres anmelder eller jeg som har misforstått, men jeg har aldri tenkt over at boka skulle være skummel. For meg er Nærum som sagt først og fremst en humorist, og som nevnt over har jeg forstått det slik at boka skulle være morsom, ikke først og fremst skummel. (Forøvrig synes jeg det er et dårlig argument at ei bok ikke blir skummel fordi «isbjørner er litt for søte», en dét er en annen sak). Dermed synes jeg VGs terningskast tre heller viser at de kanskje ikke helt takler satire, heller enn å gi et riktig bilde av slik jeg oppfatter boka.

Men terningkast, dét gir ikke jeg…

Katten stryker seg inntil oss av Kjersti Ericsson

Katten stryker seg inntil ossJeg kan desverre ikke skryte på å ha katt selv, det nærmeste jeg kommer er å ha fjernadoptert en pus hos Dyrebeskyttelsen. Med andre ord: Jeg er definitivt et kattemennseke, til tross for mangelen av en egen.

Katten stryker seg inntil oss av Kjersti Ericsson kan ved første øyenkast se ut til å være en bok med kattedikt. Og selv om ikke kattene er helt utelukket, er det faktisk ikke dette egenrådige dyret som står i fokus.

Det aller første diktet i samlingen, slik jeg ser det, handler om katten. Om hvordan den ser alt og finnes overalt, til alle tider.

Store riker oppstår
og går under.
Katten er der.
Den stryker seg
inntil oss.

– fra dikt uten navn, s. 5

For meg var denne samlingen av dikt sterk lesing. Kjersti Ericsson viser med sine dikt en verden i utvikling. Engasjert taler hun de svakes sak. Et tydelig eksempel på dette ser vi blant annet i diktet «Det er noen som slår en kvinne»:

Det er noen som slår en kvinne.
Slik blir slaver slått.
Vettskremt river hun døra opp
og kaster seg ut på veien.

Bremser hviner.
Han løper tilbake,
slår og sleper henne
med ansiktet ned
gjennom stivt gras og nesler.

– fra «Det er noen som slår en kvinne», s. 26

Diktene i boka er av varierende lengde, fra ca en halv side til å strekke seg over et par sider. Dette synes jeg er med på å gi det hele liv og variasjon, noe jeg definitivt liker godt.

Som hun startet diktsamlingen med et dikt med katter, så avslutter også Kjersti Ericsson det hele med et dikt med katter:

Fem katter soler seg
på et bilpanser
i Vicolo d’Orsa.
Tre katter soler seg
på Cicero’s talerstol.

– fra «Roma», s. 44

I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore av Ethan Mordden

I've a feeling we're not in Kansas anymoreDet var ved en ren tilfeldighet at jeg kom over boka I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore av Ethan Mordden. 17. mai i fjor var jeg i London og BookCrosset. Da jeg omsider klarte å finne den noe godt bortgjemte offisielle sonen på Museum of Natural History, plukket jeg med meg boka mest fordi den ikke var så tykk, og fordi det ikke var noen andre bøker som fristet. Jeg visste ingenting om hva som var meg i vente.

Jeg har brukt lang tid på denne boka, og det er ikke fordi jeg ikke har likt boka. Den er en samling med små historier om en gruppe homofile menn på Manhattan, om deres liv og miljøet rundt dem. Selv om vi møter alt fra falne drag queens til tøffe politimenn, er det et lite knippe menneske som går igjen i historiene. Disse menneskene føler man at man blir kjent med, og glad i, til tross for deres særegenheter. Jeg har i hvert fall følt at dette har vært en fin leseropplevelse, og det er med tungt hjerte jeg gir den videre.

Nå er alikevel boka igjen på reise: Jeg ga boka til BookCrossing-prisjektet Skeive Filmer 2008-masseslipp, og boka ble registrert sluppet i går. Blir spennende å se hva som skjer virdere, blir den registrert funnet eller ikke? Og vil en annen leser få like stor glede av den som meg? Jeg håper det!