The Historian av Elizabeth Kostova

Da The Historian dumpet ned i postkassa mi i slutten av juni ble jeg veldig glad. Dette var ei bok jeg lenge hadde hatt lyst til å lese, og da jeg så muligheten gjennom en bookcrossingbokring, hev jeg meg på. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke en hel måned på å komme meg gjennom den 704 sider tykke boka, men etter en trafikkulykke har jeg hatt litt problemer med å fokusere, og dermed tok det hele ekstra lang tid.

«The story that follows is one I never intended to commit to paper. Recently, however, a shock of sorts has prompted me to look back over the most troubling episodes of my life and of the lives of several people I loved best. This is the story of how as a girl of sixteen I went in search of my father and his past, and of how we all found ourselves on one of the darkest pathways into history.»

Slik starter historien, og bare åpningen i seg selv var nok til å fenge min interesse.

Jeg har alltid vært fascinert av vampyrer, og dette er slettes ikke den første vampyrboka jeg har lest. Som så mange andre vampyrfortellinger, baserer også denne seg på myten om Dracula. Dracula betyr egentlig «Dragens sønn», og var kallenavnet til Vlad Tepes, fyrste i Valakia, som ligger i det nåværende Romania. Vlad Tepes var ikke noen mild hersker, og er blant annet kjent or å ha spiddet sine fiender på påler, levende. Det var hans brutale handlinger som gjorde at myten om at han var en vampyr ble skapt, og dette har som kjent vært grunnlag for en rekke historier. Den mest kjente av disse er antakelig Dracula av Bram Stoker, som første gang kom ut i 1897.

The HistorianI The Historian følger vi på en måte to historier: Historien til bokas jeg-person, og historien til hennes far. Farens historie er stilet til bokas jeg-person i form av brev. Dette er med på å gjøre historien mer levende. Til tross for dette overskygger farens historie på mange måter jeg-personens, og det er farens som i stor grad blir fortalt. Dette er dog ikke på noen måte et negativt trekk, for det er først og fremst farens historie om hans jakt på Dracula som er den sentrale handlingen. Vi følger ham og hans venn Helen på en reise gjennom Tyrkia og Øst-Europa på jakt etter den forsvunnende professor Rossi, og på jakt etter Dracula, som i følge Rossi ikke er død, men faktisk er en vampyr, slik mytene forteller. Å følge sporene gjennom et Øst-Europa under den kalde krigen er ikke bare lett, og det er flere ting de må passe seg for, ikke bare vampyrer!

Jeg syntes dette var ei spennende og god bok, men noe som var med på å gjøre at denne ikke er blant mine favoritter er at jeg synes enkelte deler ble overflødige og til tider lange og tunge. Jeg tror deler kunne ha vært kuttet ut, uten at historien i seg selv ville ha tatt noen skade. Til tross for dette, liker man historier om vampyrer ispedd med en god dose historie, da er denne absolutt leseverdig!

8 kommentarer til «The Historian av Elizabeth Kostova»

  1. Eg har også lese denne boka, og er einig med deg i at ho var litt for lang. Eg er også fascinert av vampyrar, men syntest denne boka mangla klimakset på slutten! Det bygger seg opp og bygger seg opp, og så fell det liksom saman og lufta fer ut av ballongen på slutten. Men elles er eg einig i at det er ei fin lettlesbok, som passar godt på stranda eller i parken. Eller kanskje aller best i mørke haust- og vinternetter når vinden uler utanfor hushjørnet 🙂

    Håper du har det bra, trass i ulykka!

  2. Aina: Nå syntes jeg faktisk ikke boka var så lettlest… Normalt tar det meg ikke så mye tid å lese, og jeg leste den siste boka jeg leste på to dager, selv om den riktignok var kortere. Å lese 700 sider burde ikke tatt mer enn maks et par uker, i hvert fall ikke siden jeg er sykemeldt.

  3. Jeg er muligens i overkant kritisk for mitt eget beste, men jeg syntes boka bar preg av ord-onani; forfatteren ønsker å høre sin egen «stemme», og bruker unødig mange ord for å få fram poenget. Nei, den var nok ingen höjdare i min bok, mer medium minus.

  4. Ah, jeg ELSKER The Historian! Jeg brukte i underkant av fem dager på den (fem dager på stranda i Alcudia, vel å merke, det ble endel lesing, ja…) og syns det er ei perfekt feriebok. Det er kanskje ord-onani som noen mener, men jeg syns historiefortellinga er så bra! Jeg klarer nesten ikke å legge den fra meg (og jeg har lest boka en gang før, for et par år siden…) og elsker måten fortellinga er bygd opp på. Men slutten er så där syns jeg. Det ble nesten litt teit at Dracula faktisk dukka opp…

  5. Prinsesse Vil Ikke og fristatprinsessa: Jeg synes boka hadde mye potensiale, men når forfatteren skriver side opp og side ned om hva de spiste hvor og når i setning etter setning, da blir det litt voldsomt. Boka kunne ha vært bra, hadde den fått en skikkelig redaktørjobb og blitt kuttet. Blir for mye pjatt, noe som aldri er bra for en bok.

  6. Nei, når lesere reagerer sånn, så har man bomma litt! Jeg vet akkurat hva du mener, jeg har jo lest endel krim, både bra og dårlig, og.. vel… der er det også ofte tendenser til detaljbabbel uten at det har noen tydelig hensikt… 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.