Kategori: bokomtale

[reklame/leseeksemplar]

Jeg må nok innrømme at dette nok ikke er ei bok jeg ville ha plukket opp hvis det ikke var for at jeg fikk den tilsendt som leseeksemplar fra forlaget. Tidligere har jeg lest Fugletribunalet av samme forfatter, og var ikke overbegeistret. Dei sju dørene skulle, heldigvis, vise seg å være noe helt annet, og her gjør nok Agnes Ravatn det hun kan best: Å skrive humoristisk.

Dei sju dørene av Agnes Ravatn blir av noen kalt krim, men flere bibliotek har satt boka sammen med «vanlige» romaner. Jeg skal ikke mene som mye om genre her, for den kan både leses som krim og som samtidsroman, alt etter hva man ønsker å legge vekt på. Uansett er det først og fremst ei humoristisk bok, det er det ingen tvil om.

Boka handler om litteraturprofessor Nina Wisløff, som er i ferd med å miste hjemmet sitt, jobben gir ikke lenger like mye mening, og hun har et litt anstrengt forhold til datteren. Dagen etter at Nina og datteren har avlagt leieboren, Mari, et besøk, hvor datteren oppfører seg ganske ufint, forsvinner Mari sporløst, og det tar ikke lang tid før politietterforskningen stanser opp. I det stille begynner Nina selv å nøste opp tråder, noe som skal vise seg å få langt større virkninger enn hun nok først hadde trodd, i det hun i sin nysgjerrighet avdekker det som har vært godt skjulte familiehemmeligheter.

Jeg storkoste meg med denne boka, til tross for at jeg strevde med å egentlig like noen av karakterene. Det er ikke ofte jeg leser bøker med så markant, og til tider ganske mørk, humor, men jeg liker det virkelig! Språket er dessuten svært godt, noe som også trekker boka opp. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale videre, både til krimlesere og de som normalt ikke leser krim til vanlig.

[reklame/leseeksemplar]

Jeg har fulgt Aina Bassos forfatterskap siden hun debuterte med Ingen må vite i 2008, og jeg har lest og likt alle romanene hun har skrevet. Da den nye boka hennes dumpet bed i postkassa mi fra forlaget ble jeg veldig glad, og jeg gledet meg til å lese den. Boka ble i hovedsak lest på en togtur fra Sandnes til Oslo tidligere denne måneden, og skuffet heldigvis ikke.

Ungen handler om Anna, ei kvinne i midten av tredveåra som har mistet husposten hos grossereren etter at han gikk konkurs. Hun flytter inn hos Puline på Grønland, som hun kjenner fra da de jobbet på fabrikken sammen. Å skaffe seg nytt arbeid er vanskelig, og de bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn for å tjene noen ekstra slanter. Å ta til seg disse ungene virker som lettjente penger, men når hovedfokuset er å overleve, blir det kanskje ikke like stort fokus på å ta godt vare på ungene.

Noe av det jeg liker så godt med Aina Bassos bøker, er det grundige forarbeidet hun har foretatt. Romanene har stort sett rot i virkelige hendelser, og når jeg leser bøkene er det som om jeg reiser med en tidsmaskin og ender opp i tida Basso skriver om. Og slik var det definitivt med Ungen også. Forfatteren har tatt utgangspunktet i barnedrapssaken som kom opp for lagretten i Kristiania i 1901, den såkalte «Pleiemødre-Sagen». Det var lett å forestille seg Oslo på den tiden, og jeg kjente nærmest armoden på kroppen. Lettelse og takknemlighet for at jeg lever i 2019 og ikke 1900 er også følelser jeg sitter igjen med.

Basso har et usedvanlig godt språk og levende skildringer, så boka havner definitivt i bunken for årets norske favoritter. Dessuten er den drivende spennende, og vanskelig å legge fra seg. Dette er uten tvil en roman jeg kommer til å anbefale videre, både i jobb og privat!

En av trendene i norsk samtidslitteratur de siste årene har vært barn. Ofte om forholdet mellom mor og barn. I høst kom det endelig ei skjønnlitterær bok som skulle handle om noe jeg rent personlig kunne relatere mer til, nemlig ønsket om å ikke få barn. Jeg satte meg på venteliste på biblioteket, og gledet meg til at boka skulle komme til biblioteket.

Hovedpersonen i boka Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg er 35 år, har vært samboer med Philip i flere år, og ønsker seg ikke barn. Dette er noe hun har vært klar på fra før de ble sammen, og Philip har vært enig. Men så annonserer deres nærmeste venner at de venter barn, samtidig som det skjer en del andre ting, som får Philip til å mene at kanskje vil han ha barn allikevel?

Denne boka traff meg rett i hjertet. Jeg er 45 år, og har aldri ønsket meg barn. Flere ganger i boka hadde jeg lyst til å gi jeg-personen en klem, eller jeg ble sint på Philip. Forfatteren setter lys på at vi fortsatt lever i et samfunn hvor det nærmest er forventet at man skal ønske seg barn, spesielt hvis man er kvinne. Populærkulturen er full av mødre, men sjelden portretteres kvinner som er frivillig barnfri og lykkelige over valget de har tatt.

Flere ganger treffer jeg-personen andre som skal kommentere på det at hun ikke har barn, siden hun er i midten 30-årene. Folk som mener at «du burde få en du også» (s. 119), eller folk som mener at man går glipp av noe hvis man ikke får barn. Dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.

Linn Strømsborg skriver dessuten knakende godt, så dette er ei bok jeg føler har mangla i livet mitt. Ja, dette er ei bok jeg kommer til å kjøpe etter hvert, og ei bok jeg håper mange vil lese, både folk med og uten barn.