I dag, torsdag 11. august 2022, var jeg invitert til boklansering av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen sin nye bok «Eg blir her». Ann Helen bor til vanlig på Vestlandet, så det var slett ikke selvsagt at lanseringsfesten skulle finne sted på denne kanten av landet. Da jeg fant ut at den ville være i Oslo ble jeg glad, og gledet meg til arrangementet.
I tillegg til bobler i glasset og mingling, ble Ann Helen bokbadet av Merete Pharo, som jobber som salgs- og markedskonsulent for barne- og ungdomsbøker i Samlaget. Det var gøy å høre forfatteren bli intervjuet, og da det var over skulle jeg egentlig ønske at det hadde vart lenger! Det er alltid interessant å høre forfatterens tanker om det hen skriver, og Ann Helen hadde morsomme og fine svar på spørsmålene hun fikk.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bare komme en liten tur, men jeg koste meg så mye at jeg endte opp med å sitte til de siste gikk. Det var definitivt et vellykket arrangement, og nå gleder jeg meg virkelig mye til å lese boka!
For oss som har blogget om bøker og litteratur i en årrekke er Kristin Storrusten et kjent navn. Hun er kanskje best kjent som skribent for Bokmerker.org, men har også vært med på å lage den litterære podcasten Folk som liker bøker. Med en master i litteraturformidling er det kanskje ikke rart at hun havnet i stallen til Norsk Bibliotekforening, og heller ikke at hun var med i boka Les meg: håndbok i litteraturformidling, som kom ut i 2016. I august debuterer hun med egen bok, og kommer ut med diktsamlingen Barsel på Tiden. Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue Kristin, og jeg møtte henne i Norsk Bibliotekforenings lokaler en ettermiddag i juli.
Du kommer ut med lyrikk, var det et bevisst valg av genre?
Nei, det var et veldig lite bevisst valg. Siden jeg alltid har likt å skrive var det nok ikke så mange som ble overrasket over at jeg kommer ut med bok, men at det ble lyrikk var kanskje ikke så forventet. Aller mest overrasket ble jeg nok selv. Selv om jeg hadde klart for meg en tematikk, laget jeg ikke noe tankekart eller slikt. Faktisk skrev jeg alt på mobiltelefonen. Jeg har fulgt den svenske bloggeren og forfatteren Sandra Beijer som fortalte om hvordan hun skriver på mobilen, så da tenkte jeg å prøve det også. Jeg har skrevet i notatfunksjonen, som jeg har redigert på datamaskinen etterpå.
Ellers er jo lyrikk en bred genre. Når noen spør meg om hva slags lyrikk jeg skriver, sier jeg at jeg ikke skriver på rim. Jeg bandt meg egentlig ikke til en bestemt genre i prosessen. I høst sendte jeg 18 ganske ulike dikt til forlaget, og håpet på det beste. Heldigvis ble jeg mottatt veldig positivt. Jeg forventet å få beskjed om hva jeg måtte kutte og hva som var svakt. Men jeg fikk egentlig bare beskjed om å skrive mest mulig. Så jeg skrev i vei, og fikk god hjelp fra redaktøren min Kjetil Strømme Jørve til å «plukke ned» diktene.
Du har full jobb og to barn. Hvordan fikk du tid til å skrive midt oppe i dette?
Min yngste datter ble født i mars i fjor, og hun skrek mye. Selv etter de typiske tre månedene fortsatte hun å skrike, og da hun omsider startet med å sove om kveldene og ikke skrek så mye, fikk jeg plutselig små luker av tid for meg selv. Jeg skrev mye på do, i dusjen, på bussen… Opprinnelig begynte jeg på en tegneserie, men det ble ikke noe av. Den største arbeidsmengden har vært de siste rundene for å få ferdig manus og omslag. Det har vært vilt. Fordelen har vært at noen har gitt meg en tidsfrist, og det er lettere for meg å jobbe i timevis når jeg vet at noen konkret trenger det jeg gjør. Jeg misliker egentlig det at man aldri vet om det kreative man gjør faktisk blir noe av. Språkvask derimot, det blir det noe av.
Hadde du en bestemt målgruppe du skrev for?
Ja, absolutt. Jeg har skrevet til folk som har fått barn, kanskje i størst grad kvinner. Men alle foreldre, egentlig. Dette med barsel er det egentlig ikke skrevet noe særlig om. Å få barn er som livet ellers – det har både gode og dårlige sider. Jeg er ikke redd for å skremme folk som ikke har barn selv, heller for at diktsamlingen skal oppfattes som for mørk. Det er jo mye humor i diktene også.
I diktene dine sier du ting som av noen kanskje ikke regnes som noe man bør si om å få barn, men tror du at du sier noe mange tenker når de har små barn?
Jeg kan ikke snakke for alle andre, men det er vanlig å synes det er tøft. Valget om å få barn er ikke noe man kan angre på. De fleste andre valg i livet kan man gjøre noe med, skille seg for eksempel, men barnet kommer ikke med returlapp.
Poesi har den store fordelen at det kan være mer tankebasert enn handlingsbasert. Jeg har forsøkt å skrive noe «ekte» innenfra. Dette har på et vis blitt et feministisk prosjekt, nemlig å skrive fram kvinnehistoriene som ikke blir skrevet ellers. Folk ser ikke de kvinnene som ikke kommer seg ut, som sliter med ammingen, og som kanskje ikke har det så lett.
Som mange vet er jeg veldig glad i Internett, og har vært aktiv på nettet i mange år. Jeg tenkte at mammaforumene ville være et bra sted å finne et fellesskap, men det var konkurransementalitet der. Det ble dessverre ikke et positivt fellesskap for meg, og jeg har blitt overrasket over hvor dømmende og beint frem misledende mange kan være.
Føler du at du utleverer deg selv i diktene dine?
Nei, egentlig ikke. Jeg er vant til å skrive mye på nettet, og er en utadvendt person som både snakker og skriver mye i offentligheten. Dessuten er jo dette skjønnlitteratur, altså fiksjon, selv om den er inspirert av det selvbiografiske. Noen av tingene er mine egne, andre er lånt fra andre, og noen er rett og slett diktet opp.
Takk til Kristin Storrusten for intervjuet. Boka hennes kommer som sagt ut i august, og jeg regner med at jeg skriver en bokomtale av diktsamlingen her på bloggen etter at boka har kommet ut.
De fleste som har vært innom bloggen min tidligere bør ha fått med seg hva jeg mener om Neil Gaiman. Og hvis ikke kan jeg si det kort: Min store helt. Andre blir «fangirl» av popstjerner, jeg blir skikkelig «fangirl» av Neil Gaiman. Så da jeg fikk vite at jan skulle til Norge, gjorde jeg alt i mon makt for å må til et slags «møte» med ham.
Tidlig en søndag morgen stod jeg opp tidlig, og stilte meg i kø utenfor Outland i Oslo. Jeg trodde jeg var tidlig ute, flere timer før selve signeringen, men det viste seg at 17 andre allerede hadde dukket opp. Utrolig nok gikk tiden svært fort, og plutselig dukket han opp.
Gaiman startet seansen med å lese høyt fra Fortunately the milk. Årsaken til hans Oslo-besøk var å promotere den norske oversettelsen av boka, Heldigvis hadde jeg melka, men han kunne jo ikke lese fra den norske versjonen, naturlig nok. For de frammøtte var dette selvsagt supert, Neil Gaiman har en god lesestemme, og jeg tror alle koste seg veldig med det lille utdraget.
Deretter var det bare å stille seg i kø, med kølappen. Jeg kjente jeg var ganske nervøs da jeg kom fram til Gaiman, og jeg glemte dessverre å si navnet mitt da han skulle signere Neverwhere. Jeg ønsket i utgangspunktet kun signaturen i den norske utgaven av Heldigvis hadde jeg melka, men hadde egentlig tenkt at jeg ønsket navnet mitt i Neverwhere. Ja, ja, det kom jeg på litt i seneste laget.
Uansett, dette var absolutt verdt å vente noen timer i kø. Selvsagt var jeg lei meg for at jeg ikke fikk med meg hans besøk på Rockefeller i Oslo påfølgende mandag, men det kunne jeg ikke gjøre noe med. Jeg håper han kommer tilbake til Norge snart, og at det ikke vil ta ti år, som sist.
Neil Gaiman signerer bøker på Outland i Oslo. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie, 2014.
Å kunne gå på biblioteket og lytte til en fengende og dyktig forfatter – helt gratis – det er virkelig hverdagsluksus! Onsdag 29. januar 2014 besøkte Cecilie Enger Sandnes bibliotek, og jeg var spent på hvordan dette ville bli, siden jeg nylig hadde lest boka.
Det var Sandnes biblioteks Sebastian Jazdzewski som intervjuet Cecilie Enger, og han var godt forberedt. Spørsmålene var intelligente og gjennomtenkte, og samtalen fløt lett. Jeg fikk inntrykk av at Ceclie Enger er en raus person – hun snakket åpent og varmt om boka, moren og situasjonen rundt det hele.
Cecilie Enger snakket mye om gaver, noe som også er sentralt i boka. Hun kunne fortelle at hadde det ikke vært for gavelistene hun fant da de ryddet morens hus, hvor moren hadde ført opp alle gaver familiemedlemmene hadde fått og gitt i en årrekke, hadde det ikke blitt noen bok. Listene gjorde henne nysgjerrig på hva gaver egentlig er, og begynte å lese om det.
Noe Cecilie Enger også fant ut da hun begynte å gå inn i materien, var at gavene hennes familie hadde fått og gitt var ganske tidstypiske: Det var akkurat de samme gavene som de ga hverandre i resten av landet. Hun oppdaget også en annen ting: Cecilie Enger forstod at hennes mor virkelig ville se mottakeren av gaven. Hver gave var nøye gjennomtenkt, og ingen var tilfeldig. I tillegg var 60 til 70 prosentt av gavene hjemmelaget helt fram til slutten av 60-tallet, og barna laget alltid gavene selv. Mange av gavene var også brukt, noe som faktisk ga gaven en følelse av økt verdi.
Jeg tror både de av oss som hadde lest boka, og de som ikke hadde det, følte at dette var en varm samtale. Cecilie Enger var engasjerende, og fanget publikum lett med sin rørende historie. Jeg overhørte flere uttrykke sin fornøydhet atter at intervjuet ble avsluttet.
Tusen takk til Sandnes bibliotek for et flott arrangement – håper de kommer med flere slike forfatterbesøk på kveldstid!
HER kan du lese hva Sandnes bibliotek har skrevet om arrangementet.
‘Probably the most satisfying thing about Gaiman’s work – the thing that keeps me coming back – is that he has found his way around the standard «snapper ending» without sacrificing the sense of wonder and amazement that make fantasy so satisfying and essential. He get those things into the hearts of the stories rather than into their conclusions, that’s all; there’s no feeling here of reading elaborate horror-jokes with splatters of gore for the punchlines.’
– Stephen King i forordet til Sandman : World’s End av Neil Gaiman
I dag våknet jeg til den triste nyheten at Odd Børretzen har gått bort i natt. Han ville blitt 86 år om bare noen få uker, noe man kan si er en anstendig alder.
Børretzen debuterte som forfatter allerede i 1959, med barneboka Byen som laget brannbil, og har etter det gitt ut en rekke bøker. Mange kjenner ham dessuten for sitt samarbeid med Lars Martin Myhre, og de ga ut flere plater sammen, hvor Børretzen leser sin flotte poesi til Myhres toner.
Da de i Oslo truet med å legge ned bibliotekfilialen på Nordtvet, stilte han opp som groruddøl og viste sin støtte i fakkeltoget mot nedleggelse. Han framsto generelt som et varmt og fint menneske. Kanskje han var Norges egen bestefar?
Takk for det vakre du har gitt oss, Odd Børretzen, måtte du ha det fint der du er nå.
Jeg tror alle som jobber med bøker synes høsten er en av de mest hektiske tidene på året. Bøker står i kø for å lanseres, forlagene inviterer til forlagsmøter og flere festivaler arrangeres. I går var jeg på folagsmøte for Juritzen forlag etterfulgt av intervju med to av forlagets forfattere: Noëlle Harrison og Cecilia Samartin.
Sistnevnte er en forfatter jeg er kjent med. Tidligere har jeg lest Mofongo, Drømmehjerte og Salvadoreña. Av disse var det nok Drømmehjerte jeg likte best, hvor handlingen er lagt til Cuba. Samartins nye bok, Doña Maria, er igjen lagt til Cuba. Mange mener at dette nok er hennes mest politiske bok, men Samartin selv understreket at den først og fremst handlet om menneskerettigheter og forhold mellom mennesker. Jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på boka, og gleder meg til å lese den.
For meg er Noëlle Harrions et nytt bekjentskap. Hennes bok Beatrice kommer i høst ut som hennes første bok oversatt til norsk. Harris er født og oppvokst i England, men i 1991 flyttet hun tilbake til morens hjemland, Irland, og det er nettopp Irland som har inspirert helle til å skrive boka Beatrice.
Intervjuet ble ledet av Kapittel-sjef Espen Røsbak, og det var en varm samtale med de to forfatterene. Det ble en varm dialog med mye humor. Og best av alt? Jeg fikk med meg både Doña Maria og Beatrice hjem – i signert stand!
Kjenner du til Jakob Martin Strid? Hvis svaret er ja, regner jeg med du er like begeistret som meg (hvordan kan man ikke være det?), men hvis svaret er nei, da har du virkelig et bekjentskap å glede deg til.
Jakob Martin Strid skriver og illustrerer billedbøker, og ofte går de på rim. Rimene er mrsomme, og illustrasjonene er fulle av finurlige detaljer. En av de kanskje mest kjente er Mustafas kiosk, oversatt og gjendiktet av Erlend Loe. Her er en smakebit fra den:
Jeg har pusset nese nå
i godt og vel en uke
Jeg har en tønne full av snørr
den har jeg tenkt å bruke
Til å tømme ut i bakken
grønn og herlig gørr
Tenk, hvor fint, en sommerdag
å stå på ski i snørr
Skikkelig ekkelt, ikke sant? Slår definitivt an hos barna, og gjerne hos oss barnlige voksne. Samtidig som Strid får oss til å grøsse på ryggen, så ligger det noe mer under, en følelse de fleste kan gjenne seg igjen i. For hvem har ikke følt at man snyter ut tønnevis av snørr når man er forkjølet?
Hva med dette rimet, hentet fra Min mormors gebiss? Kan du kjenne deg igjen i tenkegangen?
Min mor er senil
min bror er steril
min onkel har akkurat
spist en bil
Min hund er nudist
Min far er buddhist
Min søster er gift
med en fransk anarkist
Hele familien
er ruskende gal
Det er jo merkverdig
at jeg er normal
Jeg leste Mrs Dalloway av Virginia Woolf da jeg tok engelsk grunnfag på midten av nittitallet, så da jeg satt på jobb og skulle katalogisere Virginia Woolf av Hilde Hagerup, tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg begynte å kikke nærmere på boka. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at denne ungdomsboka, utgitt i serien Ikon fra Gyldendal forlag, virkelig interesserte meg.
Mitt første møte med Virginia Woolf hadde jeg på midten av 90-tallet, da jeg studerte engelsk ved Universitetet i Oslo. Vi leste Mrs Dalloway, og jeg må innrømme at jeg elsket boka! Jeg har fortsatt ikke fått somlet meg til å lese flere av hennes bøker, men da jeg leste denne biografien, fikk jeg virkelig lyst til å lese flere av bøkene hennes.
Virginia Woolf har egentlig framstått som litt mystisk for meg, selv etter å ha sett The Hours (kan anbefale både boka og filmen!) Å lese om henne fikk jeg vite ting som jeg overhodet ikke visste fra før. Det blir blant annet fortalt om hvordan Virginia ble misbrukt som ung, og at hun stort sett faktisk forelsket seg i andre kvinner (s. 39)!
Som nevnt er denne korte biografien beregnet for ungdom, noe både språket og innholdet bar preg av. Med det mener jeg ikke at det var dårlig, bare tilrettelagt. Så vidt jeg forstår er forfatteren selv en ung kvinne, og jeg synes det funka fint. Det er også en kjapp bok å lese for de som har lyst til å vite litt mer om denne spennende forfatteren, men som kanskje ikke har tid til å lese en tjukk biografi.
Jeg må innrømme at boka har pirret min nysgjerrighet: Ikke bare har jeg lyst til å lese mere av henne, men også mere om henne!
Opptak til forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt for perioden 2011-2013 NBI tar opp 12 studenter til en toårig forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. Utdanningen starter i september 2011 og avsluttes i juni 2013. Utdanningen er godkjent som høyere utdanning på bachelor-nivå og gir 60 studiepoeng
ved avlagt eksamen i kunstnerisk skriving, tekst- og teoristudier og litteraturformidling.
Det settes av to studieplasser med utdanningsstipend til søkere med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midt-Østen og Latin-Amerika.
Jeg tror alle som jobber med bøker synes høsten er en av de mest hektiske tidene på året. Bøker står i kø for å lanseres, forlagene inviterer til forlagsmøter og flere festivaler arrangeres. I går var jeg på folagsmøte for Juritzen forlag etterfulgt av intervju med to av forlagets forfattere: Noëlle Harrison og Cecilia Samartin.
Jakob Martin Strid skriver og illustrerer billedbøker, og ofte går de på rim. Rimene er mrsomme, og illustrasjonene er fulle av finurlige detaljer. En av de kanskje mest kjente er Mustafas kiosk, oversatt og gjendiktet av Erlend Loe. Her er en smakebit fra den: