Forfattere som ikke har skjønt det?

I fredagens utgave av A-magasinet har forfatter Vetle Lid Larssen et innlegg om hva en bibliotekar skal være, og hva vi skal drive med. Han prøver, ved hjelp av ironi i følge noen, å få fram et budskap, og han skriver blant annet:

Vi har ikke bibliotekarer for at de skal følge med i tiden. Bibliotekarer skal følge med på det som er bortenfor tiden; den lille oasen som er igjen hvor det ikke handler om cash, fart og siste oppdatering. Bibliotekarer har én oppgave: holde kjeft og se interessante ut. Og så, nesten så vi ikke merker det, skal de snike den lille boken frem til oss – den vi nesten hadde tenkt på selv, men liksom bare ikke helt greide å komme på, for bibliotekarer er intelligente, klartskuende, belest på en diskret måte, vennlige og underbetalte.

Slik jeg ser det, forsøker han, tross sin eventuelt ironiske penn, å si at mange bibliotekarer i dag fokuserer på alt annet enn hva han selv ønsker at et bibliotek skal være. Det er kanskje ikke unaturlig for en forfatter å ønske seg et bibliotek hvor hovedvekten er på bøker?

Men det er én ting jeg ikke helt skjønner: Hvorfor skal det alltid være så svart/hvitt? Jeg er veldig klar over at mennesker i stor grad har det med å ha en veldig dual tankegang: Vi tyr ofte til enten/eller, og strekker oss kanskje til både/og. Kanskje. Selv synes jeg vi bør rive av oss skylappene og se framover i tid, for om vi synes virkeligheten kan framstå noe kaotisk nå, blir den neppe mindre kaotisk.

Jeg har helt sikkert mange kjepphester når det kommer til bibliotek, og en av dem er at biblioteket gjenspeiler samfunnet. Biblioteket er et mangfoldig sted, og det er viktig at det er romslig og høyt under taket. Vi skal ha plass til dataspill, e-bøker, arrangementer, spillkvelder og annet nytt og uvant. Det betyr ikke at vi utelukker bøkene. Som Liv Sæteren, biblioteksjef ved Deichmanske bibliotek (folkebiblioteket i Oslo), sier: «Bøkene skal ikke oppta all plass, men være tilgjengelige og spille sammen med de andre informasjonsverktøyene.» (Dagsavisens nettutgave, 10. februar 2009). Bøkene skal med andre ord ikke forsvinne ut av biblioteket, men må innfinne seg med å også gi plass til andre medier, deriblant dataspill.

Med andre ord: Jeg er strekt uenig i at bibliotekarer ikke skal følge med i tiden. Samfunnet står ikke stille, og det kan ikke vi bibliotekarer gjøre heller. Da vil vi etterhvert utspille vår rolle og forsvinne. Og det ønsker vi vel ikke?

«The future is now!»

Bringsværd og det eventyrlige.

Lørdag 4. desember 2010 hadde Hammerfest bibliotek besøk av Tor Åge Bringsværd som holdt foredraget «Det eventyrlige». Det var et veldig flott foredrag, og Bringsværd fortalte mange kloke ting om fantasi, om det å skrive, møtet mellom forfatterens tekst og leseren og en masse annet. Jeg nikket enig til det han sa om god science fiction, og hvordan denne speiler vår egen samtid og ofte er samfunnskritikk, og jeg humret godhjertet til hans minne fra Kina, hvor han i et møte med et annet folkeslag sang av full hals Thorbjørn Egnes versjon av sangen «Her kommer Ole Brumm…»

Her er et lite klipp fra foredraget, med tillatelse fra forfatteren selv:

Jeg har vært på bokfestival!

Dette blogginnlegget kommer ikke til å bli slik jeg først hadde tenkt. Hadde i utgangspunktet tenkt å skrive en mer eller mindre detaljert «rapport» om hva jeg hadde sett og hørt, men kjenner at det blir feil. Veldig feil. Jeg sitter igjen med mange tanker, en bøtte inntrykk og haugevis av inspirasjon. Det har vært ei hektisk og begivenhetsrik helg.

Av høydepunkter kan nevnes å høre Ziarah lese sin novelle høyt, å høre Jan Erik Vold lese diktet «Trikken er et øye som går på skinner» under åpningen av festivalen (jeg digger Jan Erik Vold. Å lese diktene hans er igrunnen fint nok, men å se ham live er noe helt annet), å se Cecilia Samartin, å si hei til Aina Basso og få boka mi signert, og koselig samtale med Arne Hjeltnes… For å nevne noe. Bookcrossing-treff og bokblogg-treff var også fine opplevelser som vil være med i kofferten for gode festivalminner.


Fra Jan Erik Volds opplesing på Oslo bokfestivals åpningssermoni.

Jeg vil gjerne komme tilbake til samtalen med Arne Hjeltnes. Arne Hjeltnes, som nå har kommet med sin første skjønnlitterære bok, skulle lese under programposten «Smakebiter» som skulle foregå i Restaurant Argent i Operaen. Det hele startet egentlig med at da jeg ankom restauranten før foregående programpost. Det var knapt folk der, og litt forvirret spurte jeg hvor jeg kunne sette meg. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne sitter hvor jeg ville, fra ei som virket lettere stresset. Mist på var det et stort rundt bord, med god utsikt, så der rigget jeg meg til. Under morgenkåseriet var det egentlig ikke noen andre som satt der annet enn de som lyttet, så jeg tenkte ikke videre over det. Verre var det da smakebitforfatterene ankom, og de en etter en satte seg ned ved – nettopp – det store, runde bordet. Etterhvert skjønte jeg at jeg hadde gjort en blemme og satt meg ved feil bord. Jeg forsøkte diskret å samle sammen tingene mine, men før jeg kom så langt kikket Hjeltnes, som satt ved siden av, på meg og sa «Jeg tror ikke jeg har hilst på deg?» Flau innrømmet jeg at jeg var publikum, men hadde satt meg feil. En smilende og hyggelig Cathrine Sandnes, som satt ved min andre side, forsikret meg da at jeg bare måtte sitte for «her var det plass til alle som var hyggelige». Jeg fortalte Hjeltnes at jeg var bokblogger og bibliotekar, og han spurte interessert hvor jeg jobbet. Mitt svar ledet oss inn på samtale om Hammerfest, for der hadde nemlig han bodd som barn! Mitt tidligere inntrykk av Arne Hjeltnes som en jovial fyr ble etter dette bare forsterket, og jeg kunne godt tenke meg å lese romanen hans, Ivar Nimme. Ikke så mye fordi han var en hyggelig fyr, men fordi smakebitene han leste opp fikk den til å framstå som ei artig bok.

Det er egentlig mange bøker jeg har fått lyst til å lese etter denne helgen. Jeg vet ikke om det kan kalles en «bakdel» med festivaler, for leselista var jo i utgangspunktet ganske lang. Uanett har det fått meg til å merke meg forfattere og bøker jeg neppe ville ha merket meg ved ellers.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Fra lørdagens Cecilia Samartin-innslag.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Morgenkåseri en søndag morgen.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Aina Basso leser fint fra den nye boka si.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Arne Hjeltnes får oss til å smile.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Ida Jackson (også kjent som Virrvarr) forteller om sin nye bok om nettikette, blogg og sosiale medier.

En fin avrunding på en herlig helg i litteraturens tegn ble bokblogg-treffet. Å sette ansikt på mennesker man kanskje har kjent på nettet i noen år føles helt spesielt. Spesielt koselig synes jeg det var å endelig møte Bharfot, hvis blogg jeg har fulgt i flere år. Det ble et veldig hyggelig treff, og å diskutere litteratur, bøker og alt som kan ha noe med dette å gjøre med likesinnede var herlig. Håper jeg får anledning til å komme på liknende treff i framtiden!

Det var med tungt hjerte jeg vinket farvel til mine medbloggere og satte nesa til Oslo S for å starte hjemturen. Måtte vi sees snart igjen!

Cecilia Samartin gleder seg til å klemme sine norske lesere.

Først har jeg en innrømmelse å komme med: Jeg har ikke lest ei eneste bok skrevet av Cecilia Samartin. At denne forfatteren er populær har det dog ikke vært vanskelig å få med seg. Bøkene hennes har hatt lange ventelister på biblioteket, og de lånes stadig ut fortsatt, alle sammen. Jeg vet egentlig ikke så mye om bøkene hennes (heldigvis), men må medgi at jeg faktisk har lyst til å lese i hvert fall ei av bøkene hun har skrevet…

Til høsten kommer Cecilia Samartin til Norge, for å legge ut på sin andre Norgesturné. Dagbladet.no skriver blant annet:

– Jeg er bare kjempebegeistret over å ha blitt invitert til Norge igjen. Nå får jeg en ny mulighet til å føle den norske ånden som har tatt så varmt imot meg tidligere, og til å se den uberørte skjønnheten til det vakre landet deres igjen!

(…)

Til høsten skal Samartin på Norgesturné for andre gang, og denne gangen skal hun også innom Bokfest i Operaen 18. og 19. september. Hun gleder seg stort til å møte leserne sine, og mener det er det mest givende og inspirerende med å være forfatter.

Til høsten kommer forfatteren med to nye bøker: En roman og en kokebok. Kokeboka skal være knyttet til romanen. Kanskje dette er noe for meg?

Konto og Gitar: en kortfilm av Jo Nesbø.

Forfatter og multitalent Jo Nesbø har gjort det igjen. Sammen med skuespiller Henrik Mestad har han regissert kortfilmen Konto og Gitra, som han også har skrevet manus til. Filmen, som kommer på norske kinoer som forfilm i midten/slutten av februar, handler om unggutten Jo, som drømmer om å kjøpe Watson-kassegitar og lære seg «Independence Day» – den fineste sangen han vet om. For å få råd til dette jobber han på brusfabrikken, men da han går i banken for å ta ut penger treffer han «Bank ass.» Gudny, som sier at ekte mannfolk ikke tar ut penger, de setter dem inn… Og på to sekunder har Jo rukket å stormforelske seg i Gudny.

Det er en søt film om det å være ung og om drømmer og hvor lett det er å forelske seg som tenåring. Og her får du en aldri så liten førpremiere på filmen:

Neil Gaimans nyttårstale 2010!

Tre minutter over midnatt 1. januar 2010 holdt Neil Gaiman denne talen i Symphony Hall i Boston:

Han sier:

May your coming year be filled with magic and dreams and good madness. I hope you read some fine books and kiss someone who thinks you’re wonderful, and don’t forget to make some art – write or draw or build or sing or live as only you can. May your coming year be a wonderful thing in which you dream both dangerously and outrageously. I hope you’ll make something that didn’t exist before you made it, that you will be loved and you will be liked and you will have people to love and to like in return. And most importantly, because I think there should be more kindness and more wisdom in the world right now – I hope that you will, when you need to be, be wise and that you will always be kind. And I hope that somewhere in the next year you surprise yourself.

Oversatt til norsk blir det noe slikt som:

Måtte ditt kommende år bli fyllt med magi og drømmer og herlig galskap. Jeg håper du leser noen gode bøker og kysser noen som synes du er vidunderlig. Og ikke glem å skape kunst – skriv eller tegn eller bygg eller syng eller lev som kun du kan. Måtte ditt kommende år bli noe flott hvor du drømmer både farlig og villt. Jeg håper du vil lage noe som ikke eksisterte før du laget det, at du vil bli elsket og at du vil bli likt og at du vil ha mennesker å elske og like tilbake. Og aller viktigst, fordi jeg mener det burde være mer godhet og visdom i verden akkurat nå – jeg håper at du vil, når du trenger det, være vis og at du alltid vil være snill. Og jeg håper at du en gang i løpet av det neste året overrasker deg selv.

Mulig det bare er meg, men det er den vakreste nyttårstalen jeg noen sinne har hørt. Den mannen er rett og slett fantastisk!

En lyrisk favoritt.

Jeg må bare innrømme det: Jeg har funnet nok en favoritt blant poetene. «Stallen» vokser stadig, og denne tilførselen er vel egentlig ikke noen «nthet», men en poet jeg liker bedre og bedre. Hvem jeg snakker om? Dikteren Olav H. Hauge.

Ja, jeg vet det. «Velkommen etter!» sier du sikkert nå. Det får så være. Han har fantastisk flotte dikt! Ganske lenge har jeg sittet på et eksemplar av Dikt i samling som jeg har lånt på biblioteket, og det er vel på tide å gå til anskaffe seg ei egen diktsamling av herren.

Olav Håkonson Hauge ble født i Ulvik i Hardanger 18. august og døde 23. mai 1994. Han regnes som en av de viktigste lyrikerne innenfor den modernistiske tradisjonen på 1900-tallet, og var faktisk gartner av yrke. Han drev en liten frukthage, som er så typisk for distriktet. Hauge debuterte i 1946 med samlinga Glør i oska, og disse diktene hadde en mer tradisjonell form. Det var med På ørnetuva vi kan se at formen endrer seg betraktelig, til det modernistiske. (Kilde: Wikipedia).

Her er et kattedikt han har skrevet som jeg liker:

KATTEN

Katten
sit i tunet
når du kjem.
Snakk litt med katten.
det er han som er varast i garden.

Katt

På NRKs hjemmesider kan man faktisk finne lydfiler med Olav H. Hauge, og jeg må innrømme at jeg fryder meg når jeg lytter til ham snakke om modernistisk lyrikk i et intervju sendt på radio 7. oktober 1969, for nøyaktig 40 år siden!

Til slutt vil jeg anbefale plata For du skin ikkje for deg sjølv, ei samling av ymse artister som har tonesatt noen av lyrikerens dikt. Mine favoritter er Valkyrien Allstars og Heidi Marie Vestrheim.