En lyrisk favoritt.

Jeg må bare innrømme det: Jeg har funnet nok en favoritt blant poetene. «Stallen» vokser stadig, og denne tilførselen er vel egentlig ikke noen «nthet», men en poet jeg liker bedre og bedre. Hvem jeg snakker om? Dikteren Olav H. Hauge.

Ja, jeg vet det. «Velkommen etter!» sier du sikkert nå. Det får så være. Han har fantastisk flotte dikt! Ganske lenge har jeg sittet på et eksemplar av Dikt i samling som jeg har lånt på biblioteket, og det er vel på tide å gå til anskaffe seg ei egen diktsamling av herren.

Olav Håkonson Hauge ble født i Ulvik i Hardanger 18. august og døde 23. mai 1994. Han regnes som en av de viktigste lyrikerne innenfor den modernistiske tradisjonen på 1900-tallet, og var faktisk gartner av yrke. Han drev en liten frukthage, som er så typisk for distriktet. Hauge debuterte i 1946 med samlinga Glør i oska, og disse diktene hadde en mer tradisjonell form. Det var med På ørnetuva vi kan se at formen endrer seg betraktelig, til det modernistiske. (Kilde: Wikipedia).

Her er et kattedikt han har skrevet som jeg liker:

KATTEN

Katten
sit i tunet
når du kjem.
Snakk litt med katten.
det er han som er varast i garden.

Katt

På NRKs hjemmesider kan man faktisk finne lydfiler med Olav H. Hauge, og jeg må innrømme at jeg fryder meg når jeg lytter til ham snakke om modernistisk lyrikk i et intervju sendt på radio 7. oktober 1969, for nøyaktig 40 år siden!

Til slutt vil jeg anbefale plata For du skin ikkje for deg sjølv, ei samling av ymse artister som har tonesatt noen av lyrikerens dikt. Mine favoritter er Valkyrien Allstars og Heidi Marie Vestrheim.

En annen gammel favoritt…

Jeg husker ikke helt når det var, men jeg husker at jeg leste Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett. Og det var da det var gjort for min del, jeg falt pladask. Siden har Neil Gaiman vært en av mine favorittforfattere. Jeg kan nevne bøker som Neverwhere (min definitive favorittbok, som dere jo burde vite nå), American Gods, Stardust, og for ikke å glemme tegneserieromanene om Sandman. Fantastiske historier skrevet med fantastisk språk. Ganske enkelt.

CoralineI sommer så jeg filmatiseringen av Coraline i 3D på kino i Oslo, og det var rett og slett en flott opplevelse. På norsk hadde filmen fått tittelen Coraline og den hemmelige dør, og jeg synes den virkelig var i ånd med boka. Den var dessuten akkurat passe skummel, og ungene hvinte i skrekkblandet fryd under enkelte scener.

Like fullt begeistret var jeg ikke for filmatiseringen av Stardust, selv om den i og for seg er søt nok. Jeg kjenner også mange som har den som favorittbok blant bøkene til Neil Gaiman. Jeg liker boka, men den vil for min del ikke kunne slå Neverwhere. Faktisk liker jeg både Coraline og American Gods bedre. Smaken er som kjent som baken…

Uansett, Neil Gaiman er en forfatter jeg ikke har noen skrupler med å anbefale til andre som forfatter. Han stiller definitivt i en klasse for seg!

Gammel kjærlighet ruster ikke?

Det er rart hvordan man kan glemme enkelte følelser… Hvordan man tror at de nok ikke er like sterke lenger, og så plutselig skjer det noe som tenner en gnist. Denne gnisten får det til å ulme, og man kjenner varmen som sprer seg før den tar overhånd og siden sprer det seg i full ild.

Min første møte med min gamle flamme var i Polen sommeren 1995. Jeg og min daværende kjæreste var på reise i Øst-Europa, og i tre uker hadde vi tøffet rundt med tog. Flere byer og noen mindre steder hadde vi lagt bak oss, og nå befant vi oss altså i Warsawa, etter å ha vært i Krakow med Auschwitz som obligatorisk besøk. Å komme inn i denne tidligere fangeleiren hadde vært en svært psykisk slitsom påkjennelse, og jeg trengte noe annet. Jeg husker ikke hvor den lå, eller hvordan vi ramlet over den, men i Warsawa kom vi over en liten bokhandel med engelske bøker. Jeg kikket lenge i hyllene, og så fant jeg den: Pride and Prejudice av Jane Austen. Fra Warsawa gikk reisen hjemover, rake veien til Oslo, og jeg satt med nesa i min nye bok. Det var da det ble gjort: Jeg ble stormforelsket i Jane Austens verker.

Her om kvelden så jeg BBC-versjonen av Mansfield Park fra 2007 på DVD, og igjen kjente jeg hvor stor pis jeg setter på Jane Austen. Jeg er faktisk fortsatt like begeistret, og sluker filmer og bøker med stor appetitt. Selv BBC-versjonen av Northanger Abbey fra 1986, som strengt tatt er ganske dårlig sammenliket med boka, liker jeg. Faktisk liker jeg disse filmene og tv-produksjonene så godt at jeg har planer om å skaffe meg alle på DVD etter hvert.

Jeg velger å avslutte dette innlegget med en passende videosnutt fra YouTube: Mr Darcys berømte badescene fra BBC-serien fra 1995.

Norcon 23: lørdag

Det begynner å bli ei stund siden jeg var på Norcon, men føler at det er på sin plass å skrive om lørdagen også. Så her kommer omsider en ny oppdatering om kongressen.

Kjartan Lindøe og Carolina Gomez Lagerlöf: SF-feltets priser og de nominerte bøkene

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Jeg synes alltid det er litt gøy å gå på disse «pris-forelesningene». I fjor var jeg på en liknende presentasjon med Kjartan Lindøe, men det var da nørvendigvis fjorårets priser som ble tatt for seg. Det er moro å se hvilke bøker som er nominert, hvilke bøker som eventuelt har vunnet og hva de måtte mene om hvilke bøker som burde vinne.

Jeg hadde sans for at det denne gang var to som presenterte bøkene. Kjartan Lindøe og Carolina Gomez Lagerlöf var ikke alltid enige, noe som definitivt var et pluss i mine øyne. Det skapte en slags balanse i presentasjonen.

Gro Dahle: Djevelfrykt og medlemsflukt

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Jeg må innrømme at jeg ble noe overrasket over å se Gro Dahle på programmet. Det var dog svært gledelig. Hun leste høyt for oss, og fortalte litt om bøkene sine. Hun kunne blant annet fortelle at hun jobber med en varulvhistorie, men den er i framtida.

Gro Dahle skriver bøker med fantastiske elementer for barn. Hun elsker fantasihistorier, fortalte hun oss. Hun har alltid elsket eventyr. Elsker Tolkien, Pullman, Ursula le Guin og Rowling…. blant annet.
Når hun skriver liker hun å binde det ned til det hverdagslige og på den måten gjøre det troverdig.

Hun fortalte oss om Fru Plomme, med vakre illustrasjoner av Svein Nyhus. Jeg ble personlig glad for dete, siden jeg selv har lest boka. Den er i mine øyne en fantastisk fortelling, og illustrasjonene er rett og slett nydelige.

En av de viktikste bøkene hun dro fram denne gang var Djeveltanna: en undeholdningshistorie om en helt vanlig djevelunge som ikke blir kvitt tennene sine. Dette djevelbarnet blir mobbet og holdt utenfor på grunn av tennene sine, han mister nemlig ikke det vi hos mennesker ville kalt melketenner. «En helt dønn alminnelig historie» sier Gro Dahle. Men miljøet er uvanlig: boka handler om djevler. Forlaget skeptisk til å kalle det djevler, men Gro Dahle stod på sitt. Boka kom ut, greie anmeldelser, og kom i Bokklubben. Plutselig forsvant medlemmene! De syntes djevlene var ukristne! Men boka er egentlig ganske snill – men blitt «forbudt», selv om barna ikke synes den er skummel.

Gro Dahle snakket videre om hva barn synes er skummelt og ikke skummelt, og at barn og voksne ofte oppfatter forskjellige ting som skummelt. Det var en artig forelesning.

Hans Fredrik Follestad: En parodisk hyldest til fantasy; møt forfatteren til De Fire og Han Som Gjør Galt Verre

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Neste post programmet var et intervju med forfatteren blak bøkene De Fire og Han Som Gjør Galt Verre, Hans Fredrik Follestad. Det var Heidi Lyshol som intervjuet forfatteren.

Follestad startet med å fortelle litt om bøkene sine, og sa han liker banal humor. Videre kunne han fortelle at han mener at ikke noen av hovedpersonene likner seg selv, men heller tungt inspirert av kompiser. «Hvor er Pelsheim? En by på Vestlandet?» spurte Heidi Lyshol. «Ja, mellom Ålesund og Molde», svarte forfatteren, men han kunne også fortelle at stedene han beskriver er bare løgn og bedrag.

Follestads første store leseopplevelse var Brødrene Løvehjerte. Han understreket også at han ikke er noen fan av Robert Jordan. Nå for tiden leser han nesten bare historie.

Follestad kunne dessuten forsikre oss om at neste bok kommer! Skal tulle litt med kristendommen… Ikke fantasy, ingen dyr, men samme type humor. Først og fremst ei kjærlighetshistorie. Boka er ment som harselas, ikke hån.

Karsten Eig med tittelen Bryt reglene! Historien om en politisk-filosofisk fantasy-science fiction-parodi.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Før konferansen var Karsten Eig et ukjent navn for undertegnede, men på Norcon fikk han anledning til å fortelle om boka han er i frerd med å skrive. Det virker som om kommende bok er ganske morsom og absurd, hvor Karsten Eig tuller med religion, makt og egentlig det meste, som han selv uttrykte det. Selv hevder han at han bryter omtrent alle regler for hvordan man skal gjøre ting, og mener at alt er lov for å få historien til å gå.

Karsten Eig fortalte humoristisk at «boka er full av kleptomani». Han skal være inspirert blant annet av britisk humor, samt Knut Nærum og «Hallo i uken». Tittelen på boka? Intet annet enn En føkket opp skapelseshistorie.

P.C. Jørgensen: Fans og fanziner – blogger og nettfora før blogger og nettfora

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

P.C. Jørgensen er det man kan kalle «en gammel traver» innen fandom, og hadde et foredrag om fans og fanziner. Blant annet kunne han fortelle at fanzine faktisk ble oppfunnet innen fandom: Det var vi som først ute (ja, før punkerne). Han fortalte litt om egne erfaringer, om hvordan det var å møte mennesker som hadde noe til felles med en selv, og litt historie om fandom.

De første fanzinene kom på 30-tallet, men «fanzine» som uttrykk kom i 1940. I 1975 ble første Norcon arrangert. P.C. Jørgensen mente at i Norge er fandom mer SF-orientert enn i Sverige, og at nerde- og spesialinteresser nå har blitt mer alminnelige p. g. a. Internet.

P.C. Jørgensen anbefaler to nyere bøker:
American Nerd av Benjamin Nugent (stammebeskrivelse)
Wiffle Level to Full av Bob Fisher (kongresser, mest for TV-serier)

Avslutningsvis fortalte han om kritikk av fandom, noe som nok skapte litt humring blant publikum. Alt-i-alt er interessant foredrag.

Panel discussion: Fantasy and its mythic origins – Richard Morgan, Iselin B. Alvestad, Kaj Andre Apeland og Amelia Andersdotter.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Kongressene i norsk fandom bruker ha en post programmet i Johannes H Berg Jr.s minne. Johannes var en sterk personlighet innen norsk fandom, og fikk selv de ferskeste av oss til å føle oss velkomne. Vi er nok mange som har fått lov til å besøke hans hjem da han fremdeles levde, og jeg føler meg heldig som fikk lov til å være med på spillkveld, inkludert hjemmelaget pizza og Johannes egen hjemmelagede iskrem. Johannes døde av kreft 29. april 2004.

Årets Norcons minneprogrampost var denne paneldebatten. Tema var fantasy, og om myter og bruk av disse innen genren. To bøker som ble trukket fram var The Broken Sword av Poul Anderson og, ikke overraskende, The Lord of the Rings av J. R. R. Tolkien. Panelet diskutere også forskjeller i ulike fantasybøker generelt.

Dette var siste post på programmet for min del, men selv om jeg ikke fikk med de siste postene, hadde jeg to fine dager på Norcon. Og så håper jeg at jeg kan få med med Norcon igjen en annen gang.

Hvil i fred, Ebba.

I går døde nok en av våre kjære forfattere. Dagbladet.no skriver følgende:

Forfatteren og dramatikeren Ebba Haslund sovnet i går kveld stille inn i sitt hjem på Ullern, 91 år gammel.

(…)

Haslund har i tillegg til sitt forfatterskap vært radiokåsør i NRK, litteraturkritiker i Aftenposten og skribent i Klassekampen. Spalten hennes i Klassekampen hadde hun helt fram til sin død.

(…)

Haslund hadde like før hun døde fullført en ny bok, «Ingen frøkensport. Erfaringer».

– Det er den tredje boka i erindringsserien hennes og vil komme ut etter hennes død nå i høst, opplyser Nygaard.

Og på VGnett kan vi lese følgende:

– Ebba Haslund framstår i dag som norsk litteraturs grand old lady. Hennes betydning både litterært og samfunnsmessig, ikke minst kvinnepolitisk, er uvurderlig, sier forlagssjef William Nygaard i Aschehoug til NTB.

Selv husker jeg henne best for Barskinger på Brånåsen. Og selv om 91 er en meget anstendig alder, synes jeg dette var en trist nyhet.

12 år etter.

I dag er det 12 år siden første bok om Harry Potter kom ut. 30. juni 1997 kom J. K. Rowlings Harry Potter and the Philosopher’s Stone, og akkurat nå sitter jeg og hører på NRKP1 om historien bak boka. Kanskje ikke så mye nytt for oss som kjenner bøkene, men jeg synes det alikevel er litt koselig. Programmet heter Norgesglasset, og jeg antar at det kommer til å lige på nett siden, for de som skulle være interesserte i å høre på. Programposten er «Dagen i dag, 30. juni: Den første boka om Harry Potter gis ut i England.»

Norcon 23: fredag

Denne helgen arrangeres Norcon 23, årets norske kongress for oss som er begeistret for science fiction-litteratur. Det er en ganske liten festival, og må nok regnes for å være for spesielt interesserte, men den er ikke desto mindre koselig.

Første mann ut var æresgjest Richard Morgan. Hans overskrift lød «Who the Hell is Richard Morgan and What’s He Doing Here?» Jeg vil nok kalle dette mer en samtale enn en tale, for han hadde en ypperlig kommunikasjon med publikum. Han snakket litt om sitt eget forfatterskap, og svarte villig på diverse spørsmål fra publikum, både om diverse tanker rundt temaer han berører i sin litteratur og generelt det å skrive bøker.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Richard Morgan

Neste programpost var forfatter Iselin B. Alvestad, som snakket om genre innen fantastisk litteratur, og da spesielt om fantasy. Alvestad var nok et friskt pust, og allerede nå følte jeg at jeg hadde hatt utrolig flaks som fikk med meg Norcon mens jeg var sørover.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Iselin B. Alvestad

Heller ikke nestemann skulle skuffe. (Dog, det kom ikke som noen overraskelse på meg, siden dette er en person jeg tross alt har hørt flere ganger tidligere). Overskiften lød «Eirik Newth: Norge i 2050». Eirik Newth tegnet et senario for de (drøye) neste femti årene, og dette var både spennende, og nesten litt skremmende, å høre på.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Eirik Newth

Den etterfølgende halvtimen var det Knut Nærum som stod for innholdet. I hovedsak snakket han om tre av sine bøker, nemlig Krig, Monster og Sneglemannen. Med sin sedvanlige tørvittighet kunne han fortelle at jovisst skrev han science fiction, han hadde bare ikke vært klar over det selv!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Knut Nærum

Etter Nærum må jeg innrømme at jeg tok en etterlengtet pause, før kongressen fortsatte med paneldebatt: «Panel discussion: Planned evolution – what might become of us? Richard Morgan, Torfinn Ørmen, Eirik Newth, Reidar Jensen, Karsten Eig». Slike paneldebatter har det med å sjeldent gå etter planen, men det er litt av sjarmen. Det oppstår alltid mye spennende diskusjon på science fiction-kongresser jeg tviler du finner mange andre steder. Det er faktisk noe jeg liker så godt med fandom, det er rom og takhøyde for nerdethet.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Reidar Jensen, Karsten Eig, Torfinn Ørmen, Eirik Newth, Richard Morgan og ordstyrer

Etter endt paneldebatt satte jeg nesen tilbake til kompisen min som jeg besøker, og konstanterte at det hadde vært en bra dag på con.

Plagiat, du liksom…

Det er ikke første gang det skjer, og neppe heller siste, men nå har det altså skjedd vår kjære J. K. Rowling, Harry Potters «mor»: Hun beskyldes for å ha plagiert ei lita bok på 36 sider.

«Adrian Jacobs skrev en bok i 1987 titulert «The Adventures of Willy the Wizard No 1 Livid Land», som også omtaler om en ung trollmann.

Jacobs selv døde ti år etter utgivelsen, men hans etterlatte har gått til sak mot Rowling, som de mener har kopiert «substansielle deler»av boka hans, og dermed brutt opphavsretten.

Ifølge søksmålet er det særlig bok nummer fire i serien, «Harry Potter og ildbegeret», som skal være i overkant inspirert av boka om Willy:

– Både Willy og Harry blir nødt til å finne ut hva for en oppgave de skal løse, noe de begge gjør på et baderom med hjelp fra andre, i håp om å redde menneskelige gisler fra et samfunn bestående av halvt menneskelige fantasivesener, heter det i søksmålet.»
Dagbladet.no

Tøys og tull, sier jeg bare. Man har da virkelig ikke rettigheter på idéer. Jeg vet jeg har sitert vår kjære Tor Åge Bringsværd tidligere, men jeg gjør det gjerne igjen:

“Jeg leker at alt hva mennesker gjennom årtusner har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer … at alt dette finnes på et stort, imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her oppe går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har brukt for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg verken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt. For hva er kreativitet? Det finnes mange forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet – det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.”
– fra London av Tor Åge Bringsværd, Spartacus 2003, s. 153-154

Mer har jeg egentlig ikke å si om saken. Jeg tror dette er nok for å få fram akkurat hva jeg mener.

Ellers vil jeg bare peke til et innlegg min favorittforfatter Neil Gaiman har i sin «journal»:
Where do you get your ideas?

Husk Selma!

Ikke glem andre, og siste, del av miniserien om Selma Lagerlöf i kveld, folkens! Klokka 21.30 på NRK1. Dette har jeg gledet meg til ei hel uke!

Svensk dramaserie. (2:2) 1909: Fjorten år er gått, og Selma skal som første kvinne noensinne ta imot Nobelprisen i litteratur. Hun har fått oppfylt sine drømmer én etter én og er nå en skattet og verdensberømt forfatterinne. På nobeldagen er stadig hennes livskamerat Valborg Olander ved hennes side. Men så dukker Sophie opp, og et trekantdrama innledes mellom de tre kvinnene, en kamp om Selmas kjærlighet. Samtidig trer en skygge fram fra fortiden som truer med å offentliggjøre hemmelige brev mellom Selma og Sophie, noe som skulle skandalisere Selma for allltid. Med Helena Bergström, Ingela Olsson, Alexandra Rapaport, Sonja Richter, Martin Wallström, Maria Hörnelius m.fl. Regi: Erik Leijonborg. (NRKs nettsider)

Selma og Sophie

Sitter her og ser på Selma og Sophie på NRK1. NRK1 er den eneste kanalen jeg har, og jeg er veldig glad for at det er akkurat den jeg har, for dette kan jeg like!

I dag er det første delen av denne miniserien om Selma Lagerlöf og hennes venninne og elskerinne, Sophie Elkan. NRK skriver følgende om serien på sine hjemmesider:

I forbindelse med den svenske forfatteren Selma Lagerlöfs 150 års jubileum, sender NRK en svensk miniserie om en av vår tids største forfattere. Serien handler om Selmas kjærlighet til Sophie Elkan og forholdet med Valborg Olander – og ikke minst hennes blandede følelser over Nobelprisen hun fikk i 1909.


Selma og Sophie