Kategori: forfattere

Publisert

Ikke som vi tror?

«Ukjent Shakespeare kan endre litteraturhistorien» skriver Dagbladet.no og forteller at man nå har funnet et portrett av en mann de mener er William Shakespeare. Dette portrettet skal vise et ganske annet bilde av den fattige skribenten som skrev fantastiske skuespill på begynnelsen av 1600-tallet.

Den tradisjonelle fremstillingen av Shakespeare har vært som en grå, skallet dikter med tunge poser under øynene og med et sparsommelig skjegg og tilhørende bart.

Et portrettmaleri som har vært i den irske familien Cobbes eie i århundrer, kan imidlertid føre til at historien om Shakespeare må skrives om.

(…)

Etter tre år med forskning og vitenskapelige undersøkelser har man tidfestet maleriet til rundt 1610. Den gang var Shakespeare 46 år gammel, og det skal være det eneste portrettet av ham som er malt mens han fortsatt var i live.

Det vitner om en velstående dikter med høy sosial status med farge i kinnene og fyldig hår- og skjeggpryd.
– Dagbladet.no

Publisert

Jan Kjærstad har skjønt det!

I dagens nettutgave av Dagbladet.no kan vi lese om Jan Kjærstads forkjærlighet for biblioteket. Som guttunge tråkket han sine barnesko på Nordtvet bibliotek (som faktisk var det første biblioteket jeg jobbet på, da jeg jobbet som ekstrahjelp ved siden av bibliotekarstudiene).

«Et lite og enkelt bibliotek, men for meg viktigere enn biblioteket i Alexandria. Her fantes alle de bøker jeg måtte ønske meg. Og viktigst av alt: en skranke med et skilt hvor det sto «Veileder». Det var nok det jeg trengte aller mest: En som kunne foreslå også andre bøker enn dem jeg spurte etter. Romaner som tøyde min leseevne. Jeg har sjelden blitt så forbannet som da man foreslo å legge ned Nordtvet bibliotek. Heldigvis klarte vi, og vi var mange, å stoppe dette meningsløse og anti-visjonære forslaget.»
– Jan Kjærstad til Dagbladet

Kjærstad kan også fortelle at noe av det han aller helst besøker når han er i utlandet er biblioteket. Det høres jo litt ut som meg selv. Det er alltid stas å se på andre bibliotek. Kjærstad har igrunnen mange fine tanker om biblioteket, selv om jeg kanskje ikke er helt enig med ham i alt han sier. Men dét er lov, synes jeg.

Det er uansett moro å lese om andres positive opplevelser med biblioteket!

Publisert

En helt har forlatt oss!

Det var triste nyheter jeg våknet til i dag tidlig. Jeg hadde akkurat krøket meg ut av senga, og var på vei til badet. Min venninne (som jeg deler leilighet med), Strikkekatten, ser på meg og sier: «En av våre barndoms helter døde i natt…» Og så forteller hun at Anne-Cath. Vestly døde i natt.

Jeg skrev for ikke lenge siden om Anne-Cath. Vestlys sykdom, så helt uventet er det kanskje ikke, men som man bruker si: Man er igrunnen aldri helt forberedt alikevel. Jeg føler meg ufattelig trist, for Vestly har gitt meg, og mange andre, så mye. Hun er vår alles mormor. Man kan trygt si hun etterlater seg en stor litterær skatt i form av sine bøker, filmer, radioprogrammer og tv-serier. Jeg kommer nok alltid til å huske «Morn, morn!» og hvordan hun alltid lette etter brillene sine når hun skulle lese for oss på barne-tv. Brillene befant seg selvsagt på Anne-Cath. Vestlys hode. Hun har skapt så mye glede, at jeg er sikker på at det er mange som sørger for dette fantastiske mennesket i dag.

Dagens overskrifter om saken er blant annet:
– Hun likte å være skuespiller – Dagbladet.no
Anne-Cath Vestly er død – Dagbladet.no
Hele Norges mormor i bilder – Dagbladet.no
Send en siste hilsen til Anne-Cath – Dagbladet.no
Anne-Cath Vestly er død – VG.no
Anne-Cath. Vestlys liv i bilder – VG.no
Anne-Cath Vestly er død – Aftenposten.no
– Hun var i en klasse for seg – NRK.no
Hele Norges mormor er død – Nettavisen.no

Publisert

Selma Lagerlöf – en forunderlig historie.

Dagbladet.no hadde i går en fascinerende og god artikkel om den store, svenske forfatteren Selma Lagerlöf. Her har jeg sitert litt av det som stod i den, men anbefaler på det sterkeste å lese hele for å få med seg sammenhenger og detaljer.

«Selma Lagerlöf ble aldri gift. Hun hadde ingen ønsker om å bli flink i huset eller god til å sy. Og høsten 1881, 23 år gammel, dro hun til Stockholm, til Högre Lärarinneseminariet. Mot farens vilje.

Selv gråt hun da hun fikk vite at hun var kommet inn på dette datidas universitet for begavede kvinner. «Jeg skal kunne tjene til mitt eget brød og selv råde over mine handlinger. Det skal bli min egen sak å nå dit jeg vil», skrev hun i et brev.

Nesten ti år tok det før hun kom dit. Men i 1891 debuterte hun med «Gösta Berlings Saga», en roman om eksentriske kavalerer, skjønne kvinner, glødende lidenskap og ville eventyr. Kritikkene var blandede, men Selma Lagerlöf hadde begynt sin ferd mot Nobelprisen. Hun hadde startet på veien som skulle føre henne tilbake til Mårbacka. Og til møtet med Sophie Elkan og Valborg Olander.

SOM CHAMPAGNEBOBLER, det var sånn hun beskrev det. Følelsene sine for Sophie Elkan. Selma Lagerlöf hadde forelsket seg i den vakre, jødiske enka.

(…)

Nære vennskap mellom kvinner var ikke uvanlig på slutten av 1800-tallet og det var heller ikke uvanlig at kvinner i intellektuelle og kunstneriske kretser bodde sammen, både av økonomiske og sosiale grunner. De ble ikke sett på som lesbiske. Lesbisk var et begrep de færreste visste hva var og i hvert fall ikke snakket om. For kvinner hørte seksualiteten til i ekteskapet, og to kvinner kunne vise ømhet for hverandre uten at det vekket anstøt. Men rundt århundreskifte kom seksualiteten mer i fokus og etter hvert begynte man å se med mer mistenksomhet på nære forhold mellom kvinner. I 1904 kom ordet lesbisk inn i ei svensk ordbok.

(…)

«Min elskede, jeg kan ikke si deg hvor glad jeg er for å ha deg og bli bortskjemt av din store kjærlighet.»

Skrev Selma Lagerlöf til Valborg Olander i juli 1902.

Hvem var Valborg Olander? Kvinnen som skulle følge Selma Lagerlöf gjennom resten av livet hennes, som skulle hjelpe henne med korrespondanser og oversettelser, korrekturlesing, kleskjøp og avtaler med banken, men også ha stor innflytelse på bøkene hennes. Kvinnen som Selma skulle kalle «en riktig forfatterhustru».

Valborg Olander var en selvstendig yrkeskvinne, politisk engasjert og adjunkt i Falun. Det var i Falun de møtte hverandre. Det var der Valborg Olander begynte å gjøre kur til Selma Lagerlöf, sende henne blomster etter et foredrag, be henne på middag. Etter hvert skulle hun bruke all sin fritid på Selma. Og dette kunne ikke Sophie Elkan konkurrere mot.

Det endte med tårer, konfrontasjoner og sjalusi. Med hemmelighetskremmerier og dobbeltspill.

I brevene til Sophie, forsikret Selma henne om at hun var hennes store kjærlighet. I brevene til Valborg, var det Valborg som fikk de samme forsikringene.

Når Sophie og Selma var ute og reiste, måtte Selma rive i stykker brevene fra Valborg så Sophie ikke skulle lese dem. Og Hun ba Valborg ikke skrive oftere enn hver femte dag for at Sophie ikke skulle bli såret. I forholdet til Valborg fant Selma også erotikk.

(…)

Ikledd en kjole av sølvgrå brokade mottok hun Nobelprisen i litteratur som første kvinnelige forfatter. I løpet av de neste hundre åra er det bare ti kvinner som har fått prisen.

I 1914 ble Selma Lagerlöf det første kvinnelige medlem av Svenska Akademien og statusen hennes i Sverige var unik. Bøkene hennes ble til både film og teater. Hun ble bedt om å mekle i forbindelse med streiker. Hun ble bedt om gjøre noe for å få slutt på første verdenskrig. Og i årevis kjempet hun og Valborg Olander om kvinners stemmerett. I 1921 ble dette innført i Sverige.»

Publisert

Forfattere med store hjerter.

I fjor ga Jo Nesbø ut boka Det hvite hotellet til inntekt for kampanjen ABC redder barna. Kampanjen går ut på at «Redd Barna vil gi skolegang til åtte millioner konfliktrammede barn innen 2010. Vi vil påvirke verdens ledere slik at utdanning for alle virkelig betyr utdanning for alle.»

Nå gir Nesbø pinnen videre til Knut Nærum, som er årets Redd Barna-fofatter. I går ble boka Sneglemannen lansert. Boka er ei grøsserbok, og ble sluppet på Zoologisk Museum.

Jeg synes det er flott at forfattere gjør slike ting, at de bidrar til gode saker med det de kan best: å skrive. Så, hurra for dem! Og jeg tror jeg kommer til å kjøpe boka…

Publisert

Jeg gråter litt inni meg…

Som en kompis av meg så fint sa det: Jeg gråter litt inni meg når jeg leser om det. Og hva er årsaken? Jo, vår alles kjære Anne-Cath. Vestly har Alzheimer.

Dagbladet skriver blant annet følgende om saken:

«Anne-Cath Vestly fikk diagnosen Alzheimer for litt over to år siden. Sønnen forsto tidlig at noe var galt, men sier det var tøft da diagnosen kom.

– Vi så tegnene for tre-fire år siden. Det begynte ganske uskyldig med at hun glemte hvor hun hadde lagt lommeboka og nøklene. Men så gjentok dette seg flere ganger daglig. Etter hvert fikk hun et uttrykk i ansiktet vi ikke kjente igjen. Da forsto vi at noe var galt, sier han.

(…)

En stund etter at hun fikk diagnosen, mistet Anne-Cath. taleevnen. Hun utviklet afasi som en del av sykdommen. I dag prater hun ikke, men kommuniserer ved kroppsbevegelser, og små ordlyder.

(…)

I 2004 ga Anne-Cath. Vestly ut sin siste bok «Monrad og mormor i den store klubben». Sønnen forteller at det var så vidt hun klarte å fullføre boka på grunn av sykdommen.»

Også Nettavisen skriver om saken.

Da jeg var student ved universitetet var jeg så heldig å få møte Anne-Cath. Vestly. Jeg var student ved Historisk-Filosofisk fakultet, og Filologisk forening hadde et arrangement med forfatteren. Hun leste blant annet høyt fra en av sine bøker, og etterpå var jeg så heldig at jeg fikk utvekslet noen ord med henne. Det var et stort øyeblikk.

Vi husker vel alle den morsomme lille damen som på barne-tv leste fra sine bøker, og som aldri så ut til å finne brillene sine, selv om vi jo alle kunne se at hun hadde satt dem på hodet! Hun var så morsom og koselig. Også opplesningene i barnetimen på radio var noe spesielt når det var Anne-Cath. Vestly som stod for seansen. Det er nok få forfattere som bringer tilbake like mange gode minner fra barndommen.

Å nå lese om sykdommen og hva det gjør med henne gjør meg ufattelig trist. Jeg er nok blant de som kommer til å sørge når hun går bort… Og selv om sannsynligheten for at hennes familie kommer til å lese dette er særdeles liten vil jeg allikevel si det: Dere er i mine tanker nå. Jeg håper tiden framover ikke blir alt for tung. Og jeg er sikker på at en stor del av det norske folk sender sine varmeste tanker til dere, og har medfølelse i denne tunge tiden.

Publisert

«Det er så mange gørrkjedelige voksne der ute!»

Eirik Newth er astronom og har skrevet en rekke fagbøker for barn og unge. Om ikke lenge er han igjen aktuell med ny bok, som kommer ut i forbindelse med Astronomiåret i 2009. Han sier selv at dette blir hans siste bok på veldig lenge. Newth er også kjent for sitt brennende engasjement for barne- og ungdomslitteratur, og det falt derfor naturlig at dette ble tema da jeg fikk møte ham og kattene Ada og Linus denne uka.

Begge foreldrene dine er forfattere. Føler du at dette på noen måte har påvirket deg til å skrive selv? På hvilken måte?

Selvsagt! Først og fremst så skjønner du at det ikke bare er mulig skrive, men det går faktisk ann å leve av å skrive. Veldig mange har forfatterdrømmer, men de ferreste er klar over hva det vil si hva det er å leve av det. Dette visste jeg, siden jeg vokste opp med det.

Du har i hovedsak skrevet for barn og unge, har dette vært et bevisst valg?

Ja, det har det. Noe har med tradisjon å gjøre, det er det vi gjør i vår familie. Blant annet er begge foreldrene mine er barne- og ungdomsforfattere. Også har det med markedet å gjøre. Da jeg begynte å skrive, var det på barne- og ungdomsområdet det var mest upløyd mark. Så er det selvsagt det morsomste området innen bok- og bibliotekbransjen. Det er så mange gørrkjedelige voksne der ute!


Eirik og Linus
Eirik og katten Linus er gode venner.

Barne- og ungdomslitteratur er ofte sett litt ned på. Det er ikke sett på som like «seriøst» og «bra» som voksenlitteratur. Hva tror du er årsaken til dette?

Mye av det skyldes det jeg kaller statuspyramiden i bokbransjen, der voksen skjønnlitteratur rager øverst, og smal voksen skjønnlitteratur aller øverst! Beviser for det ser du i omtalen. Hvem omtales mest? Hvem finnes det flest litteraturpriser for? Hvem er det storsamfunnet bryr seg mest om, som i hvem får gater og torg oppkalt etter seg? Man må skrive egne litteraturhistorier for barn og unge, det sier alt. Å skrive for barn og unge matcher det å jobbe med barn og unge ellers i samfunnet, det har lav status og lav lønn.

Tror du at du som forfatter kan gjøre noe for at barne- og ungdomslitteratur kan bli tatt mer på alvor?

Nei, ikke nå lenger. Jeg har jobbet ganske lenge med det, og har jobbet som litteraturformidler i ca 15 år, og vært fagpolitisk aktiv i forfatterforeninger, har skrevet kronikker, tidsskriftartikler, har forelest, har sittet i kulturrådet og utallige komitéer og utvalg, samt deltatt i debatter. Jeg ser nesten ingen virkning. Jeg tror ikke de andre som jobber med det samme med hånda på hjertet kan si at det har blitt noe særlig bedre nå enn hva det var tidligere. Da måtte man i så fall se en voldsom heving av status for barn og unge, og det kommer neppe med det første.

Har du noen tanker om hvordan man som leser av barne- og ungdomslitteratur kan påvirke media til å skrive mer om barne- og ungdomslitteratur, blant annet gjennom anmeldelser?

Det har vært eksempler på lærere som har satt igang prosjekter hvor elever har fått anmelde, og hvor anmeldelsene har blitt publisert i lokalavisene, men jeg har mye større tro på nettet. Folk må gjøre dette selv. De store riksmediene kommer ikke til å endre på vanene sine, og folk bruker Google uansett. Det betyr at forfattere og lesere finner omtalen din uansett. Det er like enkelt å finne en bokomtale som ligger ute på nettet som i mediene.

Hadde du en favorittbok som barn?

Det hadde jeg. Det var vel Farlig midtsommer av Tove Jansson. Det var først og fremst den unike finske stemningen og den sære humoren som gjorde det. Hun var jo egentlig veldig humoristisk.

Hva betyr denne boka for deg i dag?

Den betyr nøyaktig like mye som da jeg var barn. Jeg leste den igjen senest for to år siden, og jeg syntes den var nøyaktig like bra. For meg er Tove Jansson den beste gjenlesingsforfatteren av alle. Jeg har en sånn ca 5-6 forfattere jeg leser om og om igjen, men ingen har jeg lest så ofte som henne. Det å bli lest omigjen synes jeg er det største komplimentet en forfatter kan få.

Har du en favorittbok eller -forfatter i dag?

Nei, jeg leser så mange bøker at jeg nok leser på en litt annen måte i dag. Det er langt flere bøker å velge mellom nå enn hva det var da jeg var barn. Det var ikke så mange å velge mellom, så da var det lettere å få en favoritt.

Hvis Bløtkakemannen og Matilda møttes i kamp, hvem tror du hadde vunnet?

Newth ler godt og sier:

Matilda ville kortslutte!

Er det noe annet du gjerne vil fortelle til Av en annen verdens lesere?

Fortsett å lese Av en annen verden, for det gjør jeg!

Publisert

Slemme barn?

Hurra! Knut Nærum skriver for barn! Søndag 28. september klokken 14 kommer han og Bjørn Ousland til litteraturhuset for å presentere sin nye bok Slemme barn. Boka inneholder dikt og regler for barn, skrevet av Nærum og illustrert av Ousland. Arrangementet holdes i Sjeherasad og er gratis. Litteraturhuset presenterer det på følgende måte:

«Knut Nærum vil presentere sine nyskrevne dikt og regler for barn. Boka er illustert av Bjørn Ousland, og er for de som ikke vil lese om blomster og dyr og andre søte ting. Kanskje ikke nødvendigvis bare for barn? Passer for de fra 8 år.»

Publisert

Tegneseriefigur vil være med på å stanse global oppvarming!

Som en person som mer eller mindre har lest Nemi siden det het «De svarte sidene» og kun forekom i Larson, synes jeg det er moro at en tegneseriefigur som jeg kjenner (i hvert fall kjente) så godt nå kaster seg inn i kampen mot global oppvarming:

«Nylig demonstrerte [Nemi] sin forakt for CO2-skremselet og kollektivtransport- fundamentalister ved å erklære seg som «ikke helt Amish-dame, heller».

I dag stilte imidlertid både Lise og Nemi seg i rekken av kjendiser som støtter klimastuntet «grønn finger».

(…)

Tidligere har både Harald Rosenløw-Eeg, Odd Børretzen, Annie, Aksel Hennie og kronprinsparet latt seg avbilde med en grønn finger, og en håndflate der de har skrevet hva de ønsker å beskytte fra global oppvarming.

– Nemi mener fortsatt at det må gå an å bruke bilen av og til. Hun er ikke flinkest i klassen på miljøsaken, innrømmer Lise Myhre overfor Dagbladet.no.

– Men hun er en person som lett lar seg engasjere, legger Lise til.

Det er Verdens Naturfond (WWF) som står bak grønn fingerideen. Den globale kampanjen skal rette oppmerksomhet mot klimaendringene.»