Kategori: forfattere

Tidligere har både andre og jeg snakket om såkalte «insisterende bøker», bøker som på en måte trenger seg på en og dukker opp overalt. Nå lurer jeg på om jeg har med en «insisterende forfatter» å gjøre…

Både i dagens nettutgave av Dagbladet og i dagens papirutgave av Dagsavisen står det om den amerikanske forfatteren Dave Eggers. To ganske forskjellige artikler, men som sagt om samme forfatter.

I Dagsavisen er det hans nye bok, Hva er dette Hva?, som står i sentrum, og følgende står å lese:

«Romanen forteller den sterke – og sanne – historien om sudanske Valentino Achak Dengs og hans oppvekst i Sudan mens borgerkrigen raser i landet.

(…)

«Hva er dette Hva?» begynner med at Valentino Achak Dengs utsettes for et ran i sin egen leilighet i Atlanta, USA. Dette blir foranledningen til å huske tilbake og rulle opp sin egen historie.»

Om jeg kommer til å lese boka vet jeg ikke enda, det får tiden vise.

Dagbladet handler i større grad om selve forfatteren, og forteller også om litteraturmagasinene McSweeney’s og The Believer, som han står bak.

«I 1998 lanserte Dave Eggers litteraturmagasinet McSweeney’s. Hensikten var å publisere tekster andre tidsskrifter ikke ville trykke.

To år seinere ble imidlertid Eggers selv verdensberømt for boka «Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk». Magasinet hans ble snart fylt opp av anerkjente signaturers litterære bidrag, og et originalt og innflytelsesrikt fenomen i amerikansk bokbransje.

McSweeney’s, som kom ut en gang i kvartalet, var kjennetegnet av eksperimenter på flere måter – særlig med form og typografi: Serieskaperen Chris Ware redigerte en egen tegneserieutgave, et annet nummer utkom i en sigareske, et tredje ble spesialtrykket på Island. McSweeney’s ble en av de viktigste byggesteinene i Eggers’ stadig ekspanderende litterære rike.»

Artikkelen heter «Tro og ikke-slakt» og kan leses i sin helhet på Dagbladets nettsider.

Personlig synes jeg disse to artiklene på mange måter utfyller hverandre, og jeg har på denne måten virkelig blitt nysgjerrig på denne amerikanske forfatteren.

I følge Dagsavisen er krim greia å skrive hvis man er politibetjent, journalist eller jobber innen næringslivet. Det vil si, hvis man ønsker å skrive bøker. I Gerd Elin Stava Sandves artikkel «Krim fra folket» forklarer reklamemannen Kjetil Try at grunnen til at han valgte å skrive krim var enkelt: det var den typen litteratur han hadde lest mest av.

«Jeg har ingen kunstnerambisjoner, skal ikke slåss med språket eller undersøke menneskets eksistens. Jeg er opptatt av å fortelle historie.»

Og Try er ikke alene om å ikke være en typisk «forfatter», og Dagsavisen lister blant annet opp følgende:

– Jo Nesbø (siviløkonom og finansanalytiker)
– Anne Holt (jurist)
– Tom Egeland (journalist)
– Alf Tande-Petersen (journalist)

«Lekmannsforfattere» blir disse kalt av avisa. Også andre av denne type forfattere som de har intervjuet mener «at det er lettere å skrive krim enn andre romaner. Dessuten er det god terapi.»

Jeg vet ikke helt hva dette sier om genren, men én ting er sikkert. Jeg tror ikke dette er med på å øke min lyst til å lese krim (selv om jeg faktisk leser litt av det).