Kategori: lyrikk

Årets første fredagsdikt kommer fra Island! Det vil si, dette innlegget er skrevet på forhånd, men jeg befinner meg denne dagen på den vakre sagaøya. Jeg besøkte Island for første gang sommeren 2010, og forelsket meg i landet nærmest momentant. Det faller seg derfor naturlig at dagens dikt må hentes nettopp herfra, og jeg har valgt en gjendiktning av et dikt av Steinn Steinarr. Det finnes i diktsamlingen Reise uten destinasjon, som kom ut på Bokvennen i 2007, og som er gjendiktet av Kristian Breidfjord.

Stein Steinarr (1908 – 1958) kom fra den vestre delen av Island, og het egentlig Aðalsteinn Kristmundsson. Han regnes for å være blant de første, store islandske dikterne innen modernistisk diktning, og ga ut flere diktsamlinger. Reise uten destinasjon er en samling av utvalgte dikt, og diktet jeg har plukket ut var opprinnelig utgitt i Rauður loginn brann, som kom ut i 1934. Diktet oppfatter jeg som vakkert og litt sårt. Det skaper en fin stemning, om enn kanskje litt melankolsk.

Måneskinn

Og vannet stirrer opp med kalde øyne
på stjernehimlen over bleke tinder.
Og inni dalen bølger trærnes skygger
til månens triste strimelys sin dans.

Jeg ser deg nå forsvinne inn i skyggen.
Og over allting våker taushet – taushet.

I Rolf Jacobsens diktsamling Nattåpent finnes det mange fine dikt, blant annet dette (s. 21) om Nord-Norge. Diktsamlingen kom ut på Gyldendal i 1985, men jeg synes dette diktet er virkelig tidløst. Jeg tror kanskje det vil røre ekstra ved oss som har bodd, eller bor, nordpå. Jeg kan formelig se den ildrøde januarhimmelen i det den er i ferd med å komme tilbake etter mørketiden, men også dette underlige lyset om sommernettene. Jo, jeg kan virkelig kjenne at jeg er i nord når jeg leser dette diktet. Gjør du?

NORD

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn dem ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommer-
nattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Dette diktet passer ekstra godt i dag, siden jeg er på besøk i Finnmark!

Det er ikke til å komme forbi at høsten er her. Bladene på trærne taler for seg, med sitt eget vakre språk. Jeg synes det er på plass å dele et dikt av Jærens sønn, Arne Garborg. Diktet er hentet fra Haugtussa (1895).

Haust

No rullar Have svært mot Land
med Skùm um skavlande Ryggir
og bryt seg sprengt mod Øydestrand,
der berre Vindtroll byggjer.
Og Stormen skrik i ville Gru,
der yvi Djup han jagar
med Fòk og Ròk um Rev og Flu
i desse haust-myrke Dagar.

No er her sturt, no er her kaldt,
og Stad og Stund meg møder;
mi svikne Von tok fraa meg alt,
og Hjarta svider og bløder.
Og Have rullar svært mot Land,
og Regne driv mot Rute;
det syng og susar um Øyde-Strand,
at no er allting ute.

Etter å ha lest noen av diktene i Kristin Bergets diktsamling Hennes ansikt fra 2013, ble jeg veldig nysgjerrig på hvem denne kvinnen var, som kunne skrive så til tider groteske dikt. Jeg har funnet ut at dette er hennes tredje diktsamling, hun er født i 1975, og bor i Drøbak. Dessuten er hun redaktør for Signaler.

Kikkertsiktet er av beste slaget
viser verden litt høyere enn den er

Det tar jeg i betraktning
når jeg skyter

Dette er ikke et dikt som verken gir meg vakre bilder eller en god følelse – tvert i mot! Det fyller meg sterkt av ubehag, og jeg får nærmest lyst til å hive boka i veggen. Og slik er det med flere av diktene i Hennes ansikt. Beskrivelse av dyreblod og kjøtt får det til å grøsse langt nedover ryggen min. Men jeg hiver selvsagt ikke boka i veggen, og jeg leser faktisk videre. For Berget skriver godt. I mine øyne er det å klare å frambringe ubehag hos leseren kanskje en større kunst enn det å gi vakre bilder.

Jeg har ikke lest hele boka enda, men jeg tror sannelig jeg skal gjøre det…

Dagens dikt er hentet fra diktsamlingen Linedanseren av Kolbein Falkeid. Boka kom ut på Cappelens Forlag i 1996, og er bare en i en lang rekke diktutgivelser fra Falkeid. Haugesunds-lyrikeren har vært, og er fortsatt produktiv, og i fjor ble hans samlede dikt gitt ut som Hele Rogaland Leser-bok. Diktet under finner du på side 39.

Fullmånen kommer
på mjuke katteføtter.
Sitter litt på mønet
og mønstrer meg.

Kald kar.

Jeg liker veldig godt det bildet diktet tegner for meg. Selv om jeg først kom til å tenke på den søte kattungen jeg møtte på vei til byen her om dagen (se bildet til høyre), så er det strengt tatt ikke en katt jeg ser for meg. Men det er månen som henger der over hustaket, en mørk høstkveld med kald, klar luft. Et vakkert bilde.

Jeg har flere ganger blitt spurt om jeg får ut av å lese lyrikk, gjerne etterfulgt av en kommentar om at det er vanskelig å se dypere mening. For meg er det ikke nødvendigvis den dypere meningen som er viktig med diktet, men bildene eller følelsene det gir meg. Noen ganger blir jeg sittende igjen og føle en slags atmosfære, hvis du skjønner hva jeg mener? Som i diktet over, jeg kan nærmest kjenne lukten av høstlukta når jeg leser det, selv om det ikke nødvendigvis er det forfatteren har ment med det. «Fullmånen» får meg til å kjenne høstvinden som stryker meg over huden, mens jeg kikker opp og ser den nærmest hvite måten over taket. Kanskje du opplever noe helt annet?

Biblioteket er en gullgruve for alle som er glad i dikt. Hvis man bare er nysgjerrig nok, vil man fort se at dikthyllene ofte bugner av spennende bøker – både kjente og ukjente poeter. Dagens dikt er hentet fra diktsamlingen Et sted starter minnene, som er forfatter Stine Johanne Dåbakks debutbok. Samlingen kom ut på Margbok i 2012.

Dåbakk er født i 1986, og bosatt i Bodø. Hun bor sammen med en katt som heter Bernhard. I noen av diktene kan vi se katten dukke opp, og jeg velger å tro det er hennes egen katt hun har i tankene. I dagens dikt er katten nevnt, og diktet finner du på side 38.

Ansiktene er stier og veier
Jeg går meg vill

Jeg velger å forholde meg
Til tallene
Og til katten

Man kan sikkert lese dette diktet på mange måter, men for meg forteller det en historie om å synes det er vanskelig å forholde seg til andre mennesker, og at det er enklere å forholde seg til tall, altså det som ikke er så abstrakt. I tillegg er katten lettere å forstå enn hva menneskene er.

Hvilke tanker gjør du deg om diktet?

På fredager bruker vi å fortelle på Twitter om hva vi leser, og siden jeg holder på med Nattlys av Helge Torvund postet jeg følgende bilde på Instagram og Twitter:

Drikk og gled dykk
og trekk kappa tett
omkring dykk

De skal vidare
til stadar
de aldri har høyrt om