Kategori: lyrikk

Publisert

«Ingen kan tro, hva her daglig skjer!»

Akkurat nå vil jeg bare poste et utdrag fra diktet «Du må ikke sove!» av Arnulf Øverland, hentet fra samlinga Den røde fane (1937). Bare fordi jeg synes det er et viktig dikt.

«Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!»

Publisert

Stein Mehren ute med ny bok.

En av mine favorittlyrikere er norske Stein Mehren, som skriver fantastiske dikt. Nå er han ute med ny bok: Ordre. Dagbladets nettutgave kaller det livsbejaende poesi, og sier at det er «(l)ekent og med en aldri så liten dose svart humor.» Dette synes jeg lyder veldig bra. Denne skal jeg definitivt låne på biblioteket!

Publisert

Debutantene kommer! (del 2)

Aschehoug kommer i høst med fire nye forfattere: Reidun Elise Foldøy, Atle Sperre Hermansen, Gunn Merete Roll og Erlend O. Nødtvedt. Dagbladet.no kan fortelle følgende om debutantene:

«Reidun Elise Foldøy vant tidsskriftet Vinduets store novellekonkurranse i fjor, og debuterer nå med samlinga «Ein stad å møtast».

Atle Sperre Hermansen har skrevet romanen «Vikariatet». Der møter vi André sin går fra vikariat til vikariat og er fanget i en monoton arbeidshverdag, helt til selve Kontoret en dag tar kontakt.

Gunn Merete Roll har skrevet kriminalromanen «Svart», der både narkotika og Jehovas Vitner er viktige ingredienser.

Unge Erlend O. Nødtvedt oppdaterer på sin side den nasjonalromantiske tradisjonen med moderne norsk i diktsamlinga «Harudes».»

Jeg må innrømme at det forundrer meg at ingen av debutantene kommer med ei barne- eller ungdomsbok. Riktignok kommer Jo Nesbø med en oppfølger til Doktor Proktors prompepulver, nemlig boka Doktor Proktors tidsbadekar, og Harald Rosenløw Eeg med Løp hare løp, men jeg savner en ny stemme også for de yngre.

Publisert

Dagens dikt.

An Afternoon In The Stacks
av Mary Oliver

Closing the book, I find I have left my head
inside. It is dark in here, but the chapters open
their beautiful spaces and give a rustling sound,
words adjusting themselves to their meaning.
Long passages open at successive pages. An echo,
continuous from the title onward, hums
behind me. From in here, the world looms,
a jungle redeemed by these linked sentences
carved out when an author traveled and a reader
kept the way open. When this book ends
I will pull it inside-out like a sock
and throw it back in the library. But the rumor
of it will haunt all that follows in my life.
A candleflame in Tibet leans when I move.

Publisert

Dagens dikt.

The Freedom of the Moon

I’ve tried the new moon tilted in the air
Above a hazy tree-and-farmhouse cluster
As you might try a jewel in your hair.
I’ve tried it fine with little breadth of luster,
Alone, or in one ornament combining
With one first-water start almost shining.

I put it shining anywhere I please.
By walking slowly on some evening later,
I’ve pulled it from a crate of crooked trees,
And brought it over glossy water, greater,
And dropped it in, and seen the image wallow,
The color run, all sorts of wonder follow.

Skrevet av Robert Frost.

Publisert

Et utvalg skotske dikt.

Jeg har kommet over ei webside med masse skotske dikt. Det hele startet med at jeg leste Bharfots beretning om sin Skottlandstur (et herlig, vakkert innlegg med masse fine bilder), og jeg fikk lyst til å poste et skotsk dikt her i bloggen min. Så da var det bare å ta Google fatt, og jeg fant denne sida: A Selection of Scottish Poetry.

Og hva passer vel bedre enn et dikt om slott når man snakker om Skottland? Her er ett av Alexander Anderson:


A Castle Old And Grey

I never see a castle
That is gaunt and grey and grim,
But my thoughts at once go backward
To the past so misty and dim.

To the time when tower and turret,
Kept watch far over the vale;
And along the sounding draw-bridge
Rode knights in their suits of mail.

I see the sunshine glancing
On helmet, pennon, and spear;
And hear from the depth of the forest,
A bugle calling clear.

I fill the hall with visions
Of ladies rich in their bloom;
And stately knights in armour,
And waving with feather and plume.

If I climb the broken stairway,
Where the stone is smooth and fine,
I hear a rustle and whisper,
And footsteps in front of mine.

Whisper of youth and maiden,
As they met in the long ago;
His deep and strong and manly,
Hers tender and sweet and low.

But maiden and youth have vanished,
Away from the scene and the light;
Gone, too, the high-born lady,
And the plumed and armoured knight.

Only the grey old castle,
Of crumbling stone and lime,
Still stands to speak of the ages,
And the iron footsteps of Time.

Copyright Elin Sjølie
Neidpath Castle

Publisert

Min takk til en stor skuespiller.

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Teater og litteratur går i mine øyne hånd i hånd. Og i forrige uke fikk vi den triste beskjeden om at nok en av de gamle og gode ikke lenger var blant oss. Og i dag bisettes vår alles kjære Skomaker Andersen.

Under Heiki Kolstads bisettelse i dag leste skuespiller Lise Fjelstad diktet «Døden er ingen avskjed» av Erling Christie, forteller Dagbladet.no. Jeg vil derfor gjengi nettopp dette diktet her, til minne om en stor skuespiller, som også skal ha vært et fantastisk menneske:

Døden er ingen avskjed.

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.

Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
Er de døde bestandig her og nu
I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.

Publisert

Katten stryker seg inntil oss av Kjersti Ericsson

Katten stryker seg inntil ossJeg kan desverre ikke skryte på å ha katt selv, det nærmeste jeg kommer er å ha fjernadoptert en pus hos Dyrebeskyttelsen. Med andre ord: Jeg er definitivt et kattemennseke, til tross for mangelen av en egen.

Katten stryker seg inntil oss av Kjersti Ericsson kan ved første øyenkast se ut til å være en bok med kattedikt. Og selv om ikke kattene er helt utelukket, er det faktisk ikke dette egenrådige dyret som står i fokus.

Det aller første diktet i samlingen, slik jeg ser det, handler om katten. Om hvordan den ser alt og finnes overalt, til alle tider.

Store riker oppstår
og går under.
Katten er der.
Den stryker seg
inntil oss.

– fra dikt uten navn, s. 5

For meg var denne samlingen av dikt sterk lesing. Kjersti Ericsson viser med sine dikt en verden i utvikling. Engasjert taler hun de svakes sak. Et tydelig eksempel på dette ser vi blant annet i diktet «Det er noen som slår en kvinne»:

Det er noen som slår en kvinne.
Slik blir slaver slått.
Vettskremt river hun døra opp
og kaster seg ut på veien.

Bremser hviner.
Han løper tilbake,
slår og sleper henne
med ansiktet ned
gjennom stivt gras og nesler.

– fra «Det er noen som slår en kvinne», s. 26

Diktene i boka er av varierende lengde, fra ca en halv side til å strekke seg over et par sider. Dette synes jeg er med på å gi det hele liv og variasjon, noe jeg definitivt liker godt.

Som hun startet diktsamlingen med et dikt med katter, så avslutter også Kjersti Ericsson det hele med et dikt med katter:

Fem katter soler seg
på et bilpanser
i Vicolo d’Orsa.
Tre katter soler seg
på Cicero’s talerstol.

– fra «Roma», s. 44

Publisert

Framandkar av Tarald Stein

FramandkarNoe av det jeg ofte liker så godt med dikt er at de er visuelle, og ofte maler de vakre bilder i hodet mitt. Framandkar lager definitivt også bilder, men bildene her skiller seg sterkt fra de jeg ofte får av andre dikt.

Denne samlinga bør for det første leses fra perm til perm. De lager en historie, samtidig som hvert enkelt dikt godt kan stå på egne bein. Og det er en sterk historie vi blir fortalt gjennom disse diktene.

Denne historien er fyllt av en sår lengsel. Dette i seg selv er kanskje ikke så unikt, men her handler det om en person hvis biologiske kjønn er kvinne, men som lengter etter å kunne oppfylle drømmen om også biologisk få være sin egen kjønnsidentitet.

«Kvar månad er det noko
her inne som døyr
I 5 dagar ber eg
raude bind
som teikn på mi sorg»

– fra Framandkar, s. 26

Jeg synes denne diktsamlinga er godt skrevet. Den berører et tema som fortstt er tabubelagt, og som mange nok synes er vanskelig å forstå. Dette er en sårt tiltrengt litterær utgivelse, da dette er et tema det er skrevet lite om. Så stor takk til Tarald Stein for å dele sine tanker og følelser med oss!

Jeg vil avslutte med det som nok er mitt yndlingsdikt i denne samlinga:

«Eg lagar ei rift i verda
her eg står og er
berre meg»

– fra Framandkar, s. 38

Publisert

Hvor bærer dette?

Jeg har begynt å lese Framandkar av Tarald Stein. Har så vidt snust på de første diktene. Jeg tror dette er noe jeg liker…

«Dyna ligg att
avtrykket av draumekroppen
kolnar»

– fra Framandkar av Tarald Stein

To be continued!