Dagens dikt er skrevet av Annie Riis, og finnes blant annet i Den store lysrikkboken : norske dikt gjennom tidene.
SPOR Fotavtrykkene står ikke i passet. Men i ansiktet på dem som står deg nær kan en lese. om du sparket eller danset eller bare gikk deg gjennom livet. |
Kalenderen forteller meg at det er 21. mars. Det betyr at det er Verdens poesidag, og i år vil jeg markere dette med å skrive litt om en av mine yndlingsdiktere: Karin Boye. Jeg har tidligere postet dikt av henne her i bloggen, og oppfordrer dere til å gå tilbake og lese dem.
Karin Boye regnes for å være blant en av 1900-tallets mest leste lyrikere. Hun ble født 26. oktober 1900, og var Fritz Boye og Signe Boye sitt eldste barn. Fram til hun var 9 år bodde familien i Göteborg, for deretter å flytte til Stockholm i 1909, hvor hun startet på Åhlinska skolan. Boye startet å skrive dikt allerede i en alder av 10 år, og som 18-åring skrev hun en bok til morfarens 70-årsdag som inneholdt dikt og legender.
Etter at Karin Boye tok sin gymnasieeksamen i 1921, flyttet hun til Uppsala for å studere. Hun var der blant annet aktiv en studentgruppe som het The Poets’ Corner, og allerede året etter debuterte hun med diktsamlingen Moln.
I 1928 forlovet hun seg med Leif Björk, og de giftet seg sommeren etter. Det skulle bli et relativt kort ekteskap, og de ble separert allerede 1931, for å skille seg i 1934. Samme år flyttet hun sammen med Margot Hanel, som hun hadde truffet to år tidligere.
Karin Boye regnes for å være en av modernismens lyrikere, og hennes dikt har en personlig rytme i bunnen, uansett form, sier Göran Hägg (1996). Svensk lyrikk skal ha en slags obligatorisk naturmystikk, men denne mangler nesten helt hos Boye. Det er kjærligheten, døden og oppbruddet som er motivene , selv i naturbildene. Regelrette lignelser er sjeldne i hennes lyrikk, men personliggjøring er desto mer vanlige.
Da hennes diktsamling De sju dödssynderna kom ut i 1941, hadde Karin Boye tatt sitt eget liv.
Diktet under er kanskje et av hennes mest kjente dikt. Du finner det i diktsamlingen För trädets skull som kom ut første gang i 1935.
|
|
¨
«Du må ikke sove»
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Skrevet av Arnulf Øverland, og finnes i samlinga Den Røde Front, som kom ut i 1937. Anbefaler å høre gjennom videoen under, og lytte til kommentarene hans. Man kan vel si at diktet, eller oppropet, er like aktuelt i dag, som den gang?
Før jeg fyker på jobb må jeg bare dele denne videoen, som fikk meg til å humre godt.
STJÄRNORNAS TRÖST
Jag har frågat en stjärna i natt
– ett ljus långt bort där ingen bor -:
«Vem lyser du, främmande stjärna?
Du går så klar och stor.»
Hon såg med en stjärneblick,
som gjorde min önskan stum:
«Jag lyser en evig natt.
Jag lyser ett livlöst rum.
Mitt ljus är en blomma som visnar
i rymdernas sena höst.
Det ljuset er all min töst.
Det ljuset er nog til tröst.»
Skrevet av Karin Boye, og man kan finne diktet blant annet i Dikt i utvalg, utgitt på Cappelens nordiske bibliotek i 1963.
Siden flyttelasset mitt ikke kommer før i morgen, har jeg tatt turen til Stavanger. Det var selvsagt naturlig å ta turen innom Stavanger bibliotek, som ligger i Sølvberget kulturhus. Lesebrettet hadde jeg glemt hjemme, så jeg «gresset» på lyrikkhyllene og fant følgende bøker, som jeg lånte med meg:
Stigar av Tomas Tranströmer
Dikt i utvalg av Karin Boye
Våldtagna drömmar av Jenny Söderström
At valget endte på svenske diktere denne gangen var ganske tilfeldig, men jeg gleder meg til å lese dem!
Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.
Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.
Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.
Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.
Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.
And you, my father, there on that sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.
Fra In Country Sleep av Dylan Thomas.
Vegg
Istykkerrevne plakater
graffiti og avslitte maling-lag
Som å møte en verden
noen har forsøkt å rive merkelappene av
for å klistre på sine egneJeg legger øret mot muren
Men den er umulig å tyde
denne svake avglans av stemmer
fra døde som går omkring der inne
og leter etter språket sitt
Fra diktsamlinga Anrop fra en mørk stjerne av Stein Mehren.
Planen var å poste dette diktet i går, men da jeg kom hjem etter jobb og fritidsavtiviteter, var jeg rett og slett for trøtt og sliten. Så da kommer det på morgenkvisten istedet.
HVIS DU TROR
Hvis du tror de er et dikt
du leser
når du leser meg,
tar du feil.
Jeg skriver døde bokstaver,
selv om de rører på seg under elektromikroskopet.
Diktet er den drømmen
ensomme ord drømmer.
Fra diktsamlingen Gjest av Kolbein Falkeid.
Falkeid vant Brageprisens hederspris, som ble delt ut på torsdag, og han er definitivt en av mine favorittdiktere.
SNØ
Mener du kanskje måkene, støvlene om natten
på moloen, om natten i snøen? Trieste eller
Turku, Turku, Trieste – hvor er fnuggene, hvor
figurene, sålene våre, hva tråkker de ned?
Mener du lysskinnet på kanten, dypet,
mener du blikket, det åpne havet? Ingen
snø, snø, møkk, tyggegummi, is, og
ingen snø – snøfall er det eneste jeg ennå
kan huske, blå er hendene, resten er blått.
Skrevet av Marcel Beyer, gjendiktet av Arild Vange. Diktet finnes i Verden finnes ikke på kartet : poesi fra hele verden.
