The Traitor’s Tunnel av C. M. Spivey

Jeg husker ikke helt hvem som anbefalte meg The Traitor’s Tunnel av C. M. Spivey, og jeg har ikke klart å finne tilbake til anbefalingen. Hvis jeg ikke husker helt feil, tror jeg at det var noen på Twitter som ga meg anbefalingen. Boka startet jeg å lese på juleferie i Irland, etter å ha hatt den liggende på lesebrettet noen måneder.

Bilde av boka The Traitor's Tunnel foran et pyntet juletre. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka har to hovedkarakterer: Bridget, som er tyv og født med hekseblod, og Theodor, den unge håndtverkeren som har kommet til hovedstaden for å være lærling og som har en drøm om å bli ingeniør. Bridget har klart å opprette et aldri så lite rykte om seg selv som «spøkelsestyven» i byen. Hun kan nemlig bruke magi for å kunne forsvinne! Det går rykter om at flere av de unge tyvene i byen forsvinner sporløst, men hun tenker mest på seg og sitt. Å bli med i Tyvenes laug er hun ikke interessert i. Så en dag robber hun en person hun nok ikke skulle ha robbet, og oppdager at hennes egen bror, Teddy, er en av dem. Theodor drommer om å få stillingen Lord Engineer of Arido, og å være lærling for en kjent byingeniør kommer både med nye regler og nye utfordringer for den unge mannen, men det er det verdt, da han det også medfører at blir synliggjort for The Imperial Council. Mens Bridget spionerer på broren, overhører hun en samtale med noen som avslører en grusom plan, og etter mer enn et tiår må de to søsknene finne tilbake til hverandre og stoppe den forræderske planen.

The Traitor’s Tunnel ble min første leste bok i 2020, og en av tingene jeg merket meg fort var at det nok kom til å bli ei av de mest mangfoldige bøkene jeg ville lese i 2020. Dette er rett og slett er en av de mest mangfoldige bøkene jeg har lest noen sinne! Her har vi karakterer med ulike kjønn, legning, hudfarge, osv. I tillegg var boka utrolig spennende. Det eneste jeg egentlig har å utsette på boka var at den var en anelse kort. Men kanskje kan vi bli bedre kjent med karakterene i en annen historie, en annen gang?

Smakebit på en søndag

Ei av bøkene jeg leser for tiden er Vår verden er dugg, som jeg leser i forbindelse med SFF-lesesirkelen jeg er med i. Jeg ramlet over et lite utdrag fra tidlig i boka, som jeg følte jeg bare måtte dele:

«Vi velger selv hvem vi tror på og hvem vi ikke tror på. Men lytt like mye til hjertet som til hodet, Tarak. Jeg har gjort mine valg. Og du må gjøre dine
Jeg husker jeg så på ham. Lenge. Tok inn det gamle, rynkete fjeset. Det nesten skallete hodet, med hvite krøller rundt ørene.
«Jeg tror på deg, bestefar,» sa jeg endelig.
Og så omfavnet vi hverandre.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Flere smakebiter finner du hos Mari.

Blodskraft av Lise Forfang Grimnes

[reklame/leseeksemplar]

For to år siden kom Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes ut, og jeg likte den. I midten av november kom oppfølgeren, Blodskraft ut. Siden jeg likte Kaoshjerte så godt, hadde jeg forhåndsbestilt boka, og det er ikke til å legge under en stol at jeg hadde høye forventninger til bok nummer to.

Jeg må si at jeg synes Lise virkelig har vokst i skrivingen siden den første boka kom ut for to år siden. Jeg likte denne enda bedre enn den første, og jeg er faktisk helt ærlig når jeg sier at denne nå har havnet blant mine favoritter. Lisa har høstet fra sin fortellerbakgrunn, hun refererer til fortellinger fra hele verden, og skriver drivende godt. Slik intertekstualitet er så herlig når det funker, og Lise får det til å funker kjempegodt!

Dette er ei sånn bok man ikke vil skal slutte – og da jeg hadde lest siste side og det gikk opp for meg at boka var over, ble jeg rett og slett lei meg! Og det bare fordi boka nå var over, og det ikke var mer igjen å lese. Det ligger kanskje i kortene at det kommer ei bok nummer tre? Jeg krysser fingrene for det, og gleder meg!

Noen vil kanskje stusse over at jeg snakker så varmt om bøker som er skrevet av noen jeg kjenner, men jeg er alltid ærlig og sier det jeg mener. Eller for å si det på en annen måte: Hadde jeg ikke likt bøkene til Lise, hadde jeg ikke sagt noe om dem. Rett og slett. Dessuten – Lise er ikke noen nær venn jeg henger med, men har vært en felles blogger jeg har snakket med på nettet og et par ganger på bokbloggtreff.

For å summere det hele opp vil jeg anbefale denne boka på det varmeste, men understreker at man må ha lest Kaoshjerte før man leser Blodskraft. Og så gleder jeg meg over at vi har slik knallgod norsk fantasy, som ser ut til å treffe folk som normalt ikke liker fantasy i hjertet også.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Noen bøker jeg har lest…

Jeg har ikke blogget stort det siste året. Det har faktisk blitt svært sporadisk. Med valgår og andre ting som opptar tiden min, er det ikke ofte jeg har overskudd eller inspirasjon til å skrive, og det går til tider dessuten langsomt med lesingen. Her er det dog noen korte omtaler av bøker jeg har lest, men ikke skrevet om.

Ancillary Justice av Ann Leckie

Denne boka vant en rekke priser i 2014, blant annet Hugo-prisen, Nebula-prisen, BSFA-prisen, Arthur C. Clarke-prisen og Locus-prisen. Dette er den første i trilogien Imperial Radch, og jeg leste boka tidlige i år, da vis kulle lese den i lesesirkelen jeg er med i, hvor vi leser kun science fiction og fantasy (perfekt for sånne som meg).

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Dette er en veldig annerledes science fiction-bok, og handler om et krigsskip som er fanget i ett menneskes kropp, og hennes søken etter hevn. En gang var hun en del av et større romskip, The Justice of Toren, som var satt sammen av flere mennesker, men med samme bevissthet. Etter at skipet ble ødelagt er hun den eneste overlevende, og hun må lære seg å fungere som én enhet, noe som er en stor utfordring.

Her finner vi blant annet tema som kjønn. Hovedkarakteren i boka, som er skrevet i første persons synsvinkel, har tidligere vært en del av et skip, og hun omtaler alle konsekvent som «hun» eller «henne».

Dette er definitivt ei bok jeg kunne skrevet mye, og det er nok derfor jeg aldri kom så langt. Det var definitivt en god leseropplevelse, og den kan til tider være krevende hvis du ikke tidligere har måtte tenke kjønn på en litt annen måte enn det de fleste gjør til vanlig…

Ikkje gløym å klappe katten av Rønnaug Kleiva (tekst) og Inger Lise Belsvik (illustrasjoner)

Ikkje gløym å klappe katten kom ut i 1997, og forfatter Rønnaug Kleiva ble tildelt både Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok 1997 og Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur, litteraturprisen 1997, for boka. I tillegg har illustratør Inger Lise Belsvik mottatt priser for illustrasjonene.

Boka handler om søskensjalusi, og om hvordan man kan føle seg usynlig når man får et søsken som krever all oppmerksomhet. Gjennom flotte illustrasjoner og beskrivende tekst forteller denne billedboka om storesøsters Annas måte å takle sjalusi og det å føle seg usynlig på.

Retribution falls av Chris Wooding

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese steam punk (en undergenre av science fiction), og jeg husker ikke helt hvorfor jeg landet på nettopp Retribution falls av Chris Wooding. Boka ble i hvert fall fjernlånt (fra Søvberget, tror jeg…) og lest, og ble første leste bok for meg i år.

Her fikk jeg avanserte luftskip (som egentlig er romskip), rompirater, karakterer som ikke akkurat er mors beste barn, men som jeg likevel ble glad i, action og humor. Jeg rett og slett koste meg med denne boka!

Rivers of London av Ben Aaronovitch

Ben Aaronovitch er blant annet kjent for å skrive for TV-serier (som blant annet Doctor Who), og Rivers of London er første bok i en userie med samme navn.

Første bok minner om god, gammeldags britisk politikrim, men man skjønner fort at ting kanskje ikke er enkelt. Her har vi humoristisk urban fantasy, og selv om jeg kan se enkelte likhetstrekk til noen av Neil Gaimans bøker, er dette noe for seg selv. Jeg humret opptil flere ganger i løpet av boka.

…og så videre…

Jeg har lest langt flere bøker enn disse, og kunne godt ha skrevet mer om flere av dem. Som Oslo 2084 : fire fortellinger om fremtidige forbrytelser av Bing & Bringsværd, The Bone Clocks av David Mitchell, og The Faerie Guardian av Rachel Morgan, som er alle bøker jeg likte godt. Kanskje får jeg ånden over meg en dag og skriver mer om noen av dem, men det er nok ikke noen vits i å holde pusten. Vi får se.

Evna av Siri Pettersen

I morgen kommer siste bok i trilogien Ravneringene, Evna, av Siri Pettersen ut. Første bok, Odinsbarn, kom ut for to år siden, og i fjor leste jeg Råta. Jeg har vært en av de heldige som fikk en flott pakke i posten i begynnelsen av september (midt i valgkampen, må vite!), bare se på denne:

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Som du sikkert forstod med det samme, inneholdt pakka et leseeksemplar av Evna, noe som gjorde undertegnede svært lykkelig og spent: Denne boka hadde jeg ventet på helt siden jeg leste ut Råta i fjor.

Boka har jeg lest, og en reise er nå over. Jeg har blitt godt kjent med Hirka, og jeg har blitt veldig glad i henne. Selv om Hirka i Evna er en annen Hirka enn den hun jeg møtte i Odinsbarn, er hun fortsatt litt min. Det føles det i hvert fall som. For Hirka er definitivt en av de romankarakterene jeg kjenner som har gått gjennom størst karakterendring. Helt naturlig, når man ser hva hun gjennomgår underveis. Og dette er en av Siri Pettersens store styrker: hun beskriver troverdige karakterer i bøkene sine. Ting er ikke svart/hvitt, ei heller ikke karakterene.

Det er selvsagt nervepirrende når man skal lese siste boka i en trilogi, når de to foregående har vært så gode, men med Evna hadde jeg ingenting å frykte. Siri Pettersen har skrevet en forrykende avslutning på trilogien, og den var til tider så spennende at det gikk ut over nattsøvnen – bokstavlig talt! Jeg kunne jo ikke legge meg til å sove når jeg bare måtte lese videre...

Mer ønsker jeg ikke å si om boka. Les den selv. Det vil si, hvis du har lest de to første bøkene i trilogien – for de må leses i rekkefølge. De følger hverandre, for Evna plukker opp historien der Råta avsluttet, slik som Råta plukker opp historien der Odinasbarn ender. Og skal du lese én norsk fantasytrilogi, må du lese ravneringene. Sånn er det bare. (Selv om jeg egentlig mener man bør lese langt mer enn bare én…)

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Ett stykk veldig fornøyd Elin som ENDELIG holder Evna i egne hender!
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

The Split Worlds-serien av Emma Newman

I neste uke skal jeg på science fiction- og fantasy-kongressen Octocon i Dublin, og jeg bestemte meg at jeg for en gangs skyld skulle lese noe skrevet av minst én av hedersgjestene. Jeg endte opp med å plukke opp første bok i The Split Worlds-serien av Emma Newman, og vips hadde jeg lest alle de tre bøkene som har kommet ut så langt.

The Split Worlds-serien kan kategoriseres som «urban fantasy» (har vi et godt, norsk ord for denne undergenren?). Vi har tre verdener: Mundanus (vår verden), Exilium (en verden hvor alvene holdes fengslet) og Nether (en slags mellomverden mellom Mundanus og Exilium, som speiler vår verden). Vi møter alver (som slettes ikke er snille skapninger), en levende gargoyle, og i det hele tatt.

Selve historien kan framstå litt som en krimhistorie, men vi skjønner etter hvert at dette er mer enn som så. Her berøres tema som feminisme, noe vi ser ganske kjapt. En av bøkenes hovedpersoner, Cat, har rømt hjemmefra da vi møter henne i begynnelsen av historien. Hun har rett og slett stukket fra Nether til Mundanus, fordi hun ikke akkurat liker å bli undertrykt, og heller ikke passer så godt inn i den typiske kvinnerollen i Nether. Her kan vi se mange paralleller med vår egen vestlige historie fra 1800- og tidlig 1900-tall.

En av flere ting jeg liker godt med Emma Newmans bøker er de troverdige karakterene. Menneskene vi møter er like komplekse som menneskene i realiteten, selv om vi absolutt ikke blir like godt kjent med dem. Cat som på mange vis er vår heltinne, har definitivt sine svakheter, selv om hun er ganske kul også. Jeg ble faktisk veldig glad i Cat!

Emma Newman skriver knakende godt, og språket flyter veldig godt. Bøkene er ikke oversatt til norsk, og hvor avansert engelsken er har jeg vanskelig for å fastslå, siden det er et språk jeg selv behersker uten problemer. Men hvis du liker denne type bøker, vil jeg allikevel på det sterkeste anbefale å gi dem en sjanse, selv om du kanskje ikke leser engelsk normalt, for jeg tror ikke du vil bli skuffet.

Jeg er litt skuffet over at vi ikke helt vet om/når det kommer en bok nummer fire. Emma Newman selv sier at det er utenfor hennes kontroll (men jeg aner ikke hva dette innebærer), så det er kanskje håp i hengende snøre?

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Smakebit på en søndag

Jeg er inne i en skikkelig lesestrøm for tida, og denne boka kom jeg tilfeldigvis over da jeg søkte på fantasybøker om feer. Boka er den første i serien Creepy Hollows, og jeg koser meg med den. I dag har jeg stort sett lest i den, samt en tegneserie. Smakebiten er hentet fra første kapittel.

I raise my eyes. The boy is looking at me.
At me!
My heart stutters. I mentally feel for my glamour, the magic that should be making me invisible right now. It’s still in place, I’m sure it is. So how can he possibly see me?
This is bad. This is very bad.
A few feet away from me, the boy pushes himself up onto his knees. “What just happened?”
“Um . . .” Crap, I am going to lose so many points for this.
“And what the hell is that?”

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

For flere smakebiter, ta turen innom Mari og Flukten fra virkeligheten.

Det er mandag, hva leser du?

image
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Det er egentlig tilfeldig at jeg lånte Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen på biblioteket. Jeg har kommet omtrent halvveis i boka, og liker den godt så langt. Konseptet er annerledes, og jeg kjenner jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre.

Hva leser du for tiden?

Skyggefødt av Jan Tore Noreng

Jeg leste en del norsk fantasy i fjor høst. Fantasy har alltid vært en av mine favorittgenre, og er glad for at det har kommet mer på norsk. Spesielt når forfatteren velger å bruke norsk folklore. Derfor ble det helt naturlig for meg å plukke med meg Skyggefødt av Jan Tore Noreng da jeg var på Gjøvik bibliotek i ferien jeg hadde i slutten av oktober i fjor, ei bok jeg egentlig ikke visste så mye om. Siden jeg ikke visste så mye om den, hadde jeg heller ingen forventninger, verken den ene eller den andre veien.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Skyggefødt handler om Jon, Pia, Kalle og Andreas som er på flukt fra et hjem for «vanskelig ungdom». De flykter fra et samfunn de ikke føler at de passer inn i, og plutselig havner de på en forlatt gård. Gården er omgitt av mørk skog, og de tenker at det er det perfekte oppholdssted for slike som dem. Det skal dog ikke gå lang tid før de finner ut at det lurer noe i skyggene på dette øde stedet. Noe de aldri hadde trodd fantes, og som er langt farligere enn fryktet…

Noen kan kanskje reagere på språket i boka. Det er rett fram, og til tider ganske rått. Jeg mener språket passer til fortellerstemmen, da den fortelles utfra en av de tøffe ungdommene. Et annet språk hadde neppe virket like troverdig.

Boka er ei spennende slukebok. Selv leste på et par feriedager, og den passer godt for ungdom som liker spenning og grøss.

Andre bloggere som skriver om Skyggefødt:
Bokelskeren
I bokhylla
Karis bokprat

Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes

Det begynner å bli en stund siden jeg fikk en melding fra bokblogger Knirk om at hun hadde begynt å bokblogge hun også. Siden den gang har vi fulgt hverandres blogger, og det har siden vært moro å treffe henne på de årlige bokbloggtreffene. Hun er alltid så blid og hyggelig! Det virker ikke så lenge siden hun fortalte at hun skulle gi ut bok, og i høst ble den endelig utgitt på Aschehoug forlag. Boka har fått tittelen Kaoshjerte, og er fantasy for ungdom.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Is, kaffe og bok.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Det var unektelig spennende å skulle lese boka til noen man kjenner. Man blir litt nervøs for om man liker den ikke. Man vil jo gjerne like, siden det er en person man liker, ikke sant? Heldigvis var en slik nervøsitet totalt bortkastet på Kaoshjerte. Okei, jeg skal ikke påstå at det vil gå under «stor litteratur», men det er heller ikke poenget. Poenget, i hvert fall for meg, var å kose meg med boka, og det gjorde jeg! Så mye at jeg slukte boka i løpet av tre dager. (Godt jeg har ferie…)

At Lise er forteller, kan jeg merke. For hun forteller godt. Jeg digger at hun blander vår verden med norsk folketro. Altså, hun er jo ikke alene om å gjøre det, det kan se ut som at det kanskje er en slags trend, men det gjør absolutt ingenting. Jeg er veldig for å trekke inn det norske. Det er igrunnen ganske naturlig. Dessuten vet hun å holde driven i historien, for den er virkelig spennende. Jeg klarte nesten ikke legge fra meg boka, skulle «bare lese ett kapittel til…»

Jeg skal ikke si så mye mer om boka. Egentlig hadde jeg jo ikke tenkt å skrive om den i det hele tatt, siden jeg kjenner Lise, men hadde bare lyst til å gi henne gladmeldingen om at jeg faktisk likte den her på bloggen min. Det er naturlig, siden det er gjennom bloggsfæren jeg kjenner henne. Så, tusen takk for boka, Lise, jeg har verken spist den opp, balansert den på hodet, brukt den som armlene eller hoppet på den. Det jeg har gjort er å lese den, og kost meg med den. og nå har jeg jammen meg skrevet om den også.

Andre bloggere som har skrevet om Kaoshjerte:
Dykslektrikeren
Karis bokprat
Solgunn sitt
Tine sin blogg