Kroppen er en morder av Kitty Byng

[reklame/leseeksemplar]

Aller først må jeg si at Kitty Byng er en bekjent av meg. Kitty og jeg sang i kor sammen tidligere, hun var alt og jeg sopran. Jeg kan ikke påstå at jeg kjenner henne godt, for jeg kjenner henne kun i korsammenheng. Men jeg visste at hun er gift med Nina, og at de fikk barn høsten 2018. Men venner vil jeg ikke kalle oss, vi har aldri omgåtts utenfor kor. Boka har jeg fått som leseeksemplar fra forlaget som leseeksemplar.

Bilde av boka "Kroppen er en morder" på en hvit duk. I hjørnet oppe til venstre er det en grønn plante i rød potteskjuler. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

I boka møter vi Kitty og Nina, et par i trettiårene. De er gift og lever sosialt og aktivt liv i Oslo. Etter at Kittys mor får slag, innser Kitty at hun selv også blir eldre, og at også hennes kropp blir påvirket av tiden. Skal hun og kona få barn, bør de starte med å forsøke å få barn nå, og ikke vente lenger. Kitty er fem år eldre enn Nina, og de bestemmer seg derfor for at det er Kitty som skal forsøke å bli gravid først. Siden Kitty er hvit nordmann og Nina er brun med foreldre fra Iran. Derfor vil de helst ha en donor som er halvt norsk og halvt iransk.

Det viser seg at det å skaffe seg barn ikke er så enkelt for ekteparet. Én ting er at de som likekjønna par ikke bare kan forsøke på egenhånd, en annen ting er at det skal vise seg at det tar mange forsøk før de lykkes i å bli gravide. Gjennom forsøk på forsøk blir ulikhetene deres tydeligere, og de stadig mislykkede forsøkene på å bli gravide tærer på forholdet.

Dette er ei godt skrevet bok om å ønske seg å få barn. Vi får innblikk i hvordan det er å gå gjennom flere forsøk for å bli gravide, og hvordan fertilitetsbehandling foregår. Å skulle bli gravide på denne måten er dyrt, og paret blir nødt til å ta opp ekstra lån for å få råd til videre behandling etter flere mislykkede forsøk. Tematikken i boka er noe det ikke er skrevet mye om, så selv om den føyer seg inn i trenden om mødre som får barn, skiller den seg både med tematikk og det at den er det man kaller ei «skeiv bok», altså har LHBTQpluss-tematikk.

Dette er nok først og fremst ei bok rettet mot ufrivillig barnløse, men den passer også fint for de som liker å lese om temaer som ofte ikke snakkes om. Eller for de som bare liker å lese gode bøker.

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

[reklame/leseeksemplar]

Det begynner å bli ganske lenge siden Kan vi bare late som av Camilla Sandmo dumpet ned i postkassa mi som et leseeksemplar for forlaget. Selv om jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg mottok den, har det altså tatt meg en halv evighet før jeg fikk somlet meg til å lese den. Men, som de jo sier, bedre seint enn aldri!

Bilde ab boka Kan vi bare late som av Camilla Sandmo, sammen med potteplanter og telysjoldere med tente lys. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Når Emma ikke spiller dataspillet Sims eller drømmer om å bli en toppblogger, holder hun på med kunstløp. Det er det hele livet hennes dreier seg om når hun ikke er på skolen. På skolen føler hun seg som en taper, hun kjenner ingen, og spiser lunsjen sin på do. Helt siden faren tok henne med på skøyteskole, har hun elsket å være på isen. Uka etter skøyteskolen startet hun på kunstløp, men til tross for hard trening, havner hun sjelden på pallen, og kun i klubbmesterskapet i deres egen klubb.

En dag de trener kunstløp viser det seg at det har skjedd en feil. Hallen er blitt dobbeltbooket, og de må dele banen med hokeygutta. Mens Emma strever med et vanskelig hopp, kommer pucken fykende og treffer Emma nesten i hodet, der hun ligger på isen etter et fall. Hun kjefter på hokeyspilleren som kommer for å hente pucken, og det viser seg at inni hjelmen er det slett ikke en gutt som befinner seg, men jenta Jossi. Det hele ender med en utfordring. I løpet av en måned skal de finne ut hvem av de to, Emma eller Jossi, som kan bli best i den andres sport.

Nok ei bok jeg likte godt. Jeg synes Camilla Sandmo skriver fint, og jeg satte ekstra stor pris på at måten hun beskriver kjærlighet og forelskelse på: Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, eller hvilket kjønn hen har. Forelskelse og kjærlighet er OK uansett hvem. I tillegg viser hun hvordan samhold og det å jobbe sammen er med på å skape fellesskap. Å være del av noe felles, et lag, kan være med på å få deg som menneske til å føle deg både sett, og kan styrke din mentale helse. Dette er definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale til ungdom!

Boka var nominert til Uprisen 2018.

Håkon av Åsmund H. Eikenes

Håkon av Åsmund H. Eikenes var ei av bøkene Samlaget presenterte for bibliotekarer under Bokdagene på Bibliotekenes hus i våres. Forfatteren leste fra boka, og jeg visste at dette var ei bok jeg måtte lese. Da den dukket opp som kulturfondbok på biblioteket, var det derfor naturlig å låne den med meg hjem. Jeg leste boka da jeg var på ferie i Dublin i august.

Håkon av Åsmund H. Eikenes. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka handler om Håkon, en ung mann i starten i 30-årene. Når vi treffer ham er han samboer med Arve, som har vært kjæresten hans i 7 år. Det tar ikke lang tid før vi forstår at ikke alt som det bør være i forholdet, og at Arve ikke akkurat går under det vi kaller en «kjernekar». Håkon treffer så Thomas, en ung og kjekk mann med krøller, som han har et sidesprang med. Og når han er en tur på byen en lørdag, treffer han Stig, som han kliner med. Det hele forvirrer Håkon, som er veldig usikker på seg selv, og han blir etter hvert stilt ovenfor valget mellom de tre mennene.

Jeg må innrømme at jeg syntes denne boka var et friskt pust av ei skeiv bok. Mitt inntrykk er at bøker med hvor hovedpersonene er LHBTQ+-karakterer, veldig ofte handler om å komme ut. Denne, derimot, handler rett og slett om helt vanlige forhold mellom homofile menn. Vi trenger flere slike!

Språket fløt godt, og jeg nærmest slukte den. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale til andre å lese, både skeive og rette.

Sårt om å ikke være som alle andre

Etter å ha hørt mye postivt om denne boka, gledet jeg meg virkelig til å lese den. Dessverre skulle det vise seg at å få fatt i den på et norsk bibliotek ikke bare skulle være enkelt, men etter å ha klaget min nød på Facebook var det en snill bibliotekar som donerte sitt eksemplar til eget bibliotek, slik at jeg fikk fjernlånt boka.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

George er skrevet av forfatter Alex Gino. Gino er amerikansk, og har vært en LHBTQ+-aktivist siden midten av 90-tallet. Boka handler om ei jente, men når folk ser på henne ser de en gutt. Når klassen skal sette opp stykket Charlottes tryllevev, har George KJEMPELYST til å spille hovedrollen som Charlotte, men læreren sier at hun ikke engang får lov til å prøve seg, siden hun er en gutt. Med hjelp av bestevennen Kelly, legger George en lur plan. Ikke bare for å få lov til å spille Charlotte, men også for at alle skal kunne se hvem hun faktisk er!

Boka tar for seg det å være barn og transperson, og hvordan det kan være å oppleve å ikke bli trodd. Den handler også om hvor viktig det faktisk er å få lov til å være seg selv. George forsøker på et tidspunkt å fortelle moren at hun er jente, men hun tror faktisk ikke på henne. Det er tydelig at det er svært sårt for George å vite at hun er jente, men oppleve at alle tror hun er gutt. Ikke helt vet hun hva hun skal gjøre heller… Jeg synes boka gir et fint bilde på hvordan det er å være noe helt annet enn det man tror, og å føle at man ikke kan være seg selv 100 %.

Noe jeg mener trekker ned er spesiesismen man finner i boka. Det finnes flere eksempler på dette, men der hvor det kanskje kommer klarest fram er i kapittel tre, altså tidlig i boka, hvor George besøker bestevennen Kelly. Faren holder på å rydde, og like før George skal gå hjem, skjer følgende:

Jeg er fullstendig klar over at de aller fleste nok ikke vil reagere på dette (de fleste av oss er spesisister i mer eller mindre grad), men for meg personlig syntes jeg ikke det er så kjekt. Visste du at griser faktisk er renslige dyr? Og at de er like intelligente som en treåring?

Ser man bort ifra dette, så likte jeg boka. Den er ei slik bok man egentlig blir ganske varm i hjertet av. Målgruppa for boka er barn i alderen 8 – 12 år, og så vidt meg bekjent er det ikke noen planer om å oversette den til norsk. Det synes jeg er synd, siden den fyller et hull i barnelitteraturen. Vi trenger mangfoldige bøker, og absolutt flere barnebøker som tar for seg transpersoner!

Dette er ei bok jeg mener bør leses av alle som jobber med barn, og selvsagt også av barn selv. Og så får vi krysse fingrene for at den blir oversatt til flere språk etter hvert…

My real children av Jo Walton

Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe My real children av Jo Walton, men jeg må si jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, for dette har definitivt vært en av årets beste leseropplevelser så langt. Boka startet jeg på da jeg var på en aldri så liten London-tur for snaue to uker siden, og jeg leste den ut like etter.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Året er 2015 og vi møter den Patricia på 89 år. Hun bor på sykehjem, og i journalen hennes står det «i dag er hun forvirret». For Patricia lever med to sett minner, og begge minnene er like sterke! Så går vi tilbake i historien, og Patricia er ei lita jente på ferie med sin gudfryktige middelklassefamilien. Det er store planer for brorens utdanning, men for henne er det naturlig nok ingen større planer utover mann og barn. Så kommer krigen, broren og faren dør, og hun får sjansen til å studere ved Universitetet i Oxford. I Oxford møter hun Mark, en underlig skrue som hun forlover seg med nesten med det samme. Når Mark uteksamineres et år senere, gjør han det langt dårligere enn forventet, og oppskaket ringer han Patricia: Hvis de skal gifte seg, må det bli nå eller aldri! Og det er her historien deler seg i to. Vi følger etter dette vendepunktet to parallelle livsløp: Et hvor hun svarer «nå», og et hvor hun sier «aldri».

Å følge to parallelle liv var veldig spennende. De fleste av oss tenker nok på hva som ville ha skjedd hvis vi hadde tatt et annet valg, og her får vi nettopp se dette. I tillegg er verdenshistorien svært forskjellig i de to livshistoriene, og det blir i løpet av boka referert til den berømmelige sommerfugleffekten: Var det Patricias valg som påvirket verdenshistorien, eller var det andre ting? Det får vi aldri vite, men tanken er besnærende.

Boka var virkelig godt skrevet, og hadde et konstant driv. Det var rett og slett vanskelig å legge den vekk, og selv om jeg hadde andre ting å gjøre, tok det ikke lang tid før jeg hadde slukt den. Og det sier faktisk noe, når det gjelder meg.

Selv om jeg personlig ville ha kategorisert boka under science fiction (alternative virkeligheter), er det helt sikkert de som vil protestere høylytt, noe jeg faktisk kan forstå. Dette er helt klart ei bok også de som ikke leser fantastisk litteratur kan få stor glede av, da den berører også mange andre tema, både politisk og det mer hverdagslige. For eksempel snakkes det om forhold mellom to av samme kjønn og lover rundt dette, bare for å nevne ett av mange.

Boka, som kom ut i 2014, er dessverre ikke oversatt til norsk, i hvert fall ikke per i dag. Men det er lov å håpe? Dette er virkelig ei bok jeg kunne ha tenkt meg å formidle videre i biblioteket!

Smakebit på en søndag

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Dagens smakebit kommer fra en bookcrossing-bokringbok som jeg holder på med for tiden, nemlig Torka aldrig tårar utan handskar : del 1 – kärleken av Jonas Gardell. Så langt liker jeg boka godt, og jeg er spent på hvordan ting utvikler seg.

Dagens smakebit er hentet fra relativt tidlig i boka, og finnes på side 60 i utgaven jeg sitter med:

«För du är ju inte… det där som dom sa att du var…»
Hon stannar upp och klappar honom kärleksfullt på kinden och upprepar, som för att värkligen slå fast, nagla fast fakta.
«Rasmus! Det är du ju inte!»

Flere smakebiter finner du som vanlig hos Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten.

Skeiv litteratur på TV.

Jeg sitter her og ser på Bokprogrammet på NRK2 (på nett-tv). Der møter vi først forfatter Per Knutsen. Mitt første møte med hans forfatterskap var da jeg leste Svart kayal. Jeg husker jeg leste den som fjortis, en tid jeg nærmest slukte bøker. Den er en av de få bøkene jeg husker fra den tida.

Neste forfatter ut er Gudmund Vindland, som debuterte med boka Villskudd. Jeg leste denne mens jeg gikk sykemeldt sommeren 2008, så jeg har ikke blogget om den, men jeg har blogget ei anna bok jeg har lest av ham: Korinternes gjerninger, som jeg leste i 2007. Begge er sterke bøker jeg anbefaler.

Villskudd kom ut i 1979, og presenteres som den første, norske homoromanen. Jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at de ikke nevner Gerd Brantenbergs Opp alle jordens homofile, som kom ut i 1973. Men er den en roman? Den er i aller høyeste grad fiktiv, og humoristisk.

Jeg ble også skuffet når Børge Skråmestø skulle anbefale homofile bøker. Kun menn. Menn, menn, menn… Hvor var alle kvinnene? Sarah Waters? Gerd Brantenberg (som nevnt tidligere)? Mian Lodalen? Jeg kunne ha fortsatt, det finnes mange, gode skeive bøker av kvinner.

Tror du Bokprogrammet kommer til å sende et program om kvinnelige skeive forfattere? Nei, det tror ikke jeg heller…

Frikar av Tarald Stein.

Tarald Stein debuterte med diktsamlinga Framandkar i 2008. Slik jeg ser det, tar Frikar opp tråden fra Framandkar, og spinner videre på det som ble sagt der. Det betyr ikke at man må ha lest debutsamlingen, for denne står definitivt sterkt alene også.

Frikar av Tarald Stein

Jeg tror det er få dktsamlinger som har gjort så sterkt inntrykk meg som denne. Med sterke bilder og vakre bilder gir Tarald Stein mye av seg selv. Det er klart jeg var farget av det jeg visste om Tarald fra før da jeg leste Frikar, men det tror jeg faktisk bare har vært med på å gjøre det hele mer levende.

I meg er eit hòl
å søke ned i
krype inn i
eit hòl å gøyme seg i
eit hòl å bli gravlagd i

Som i Framandkar kan diktene fint leses enkeltstående, men jeg tror nok man vil få mest ut av den hvis man leser samlinga fra perm til perm. Diktene er skrevet i den korte, mordernistiske formen jeg liker så godt.

For å være ærlig synes jeg det er vanskelig å sette ord på følelsene Frikar vekker i meg, men de er sterke. Jeg kan faktisk ikke huske å ha blitt så berørt av ei diktsamling tidligere. Diktene er levende og involverer så mange sterke følelser, ofte er de både gode og vonde på samme tid.

Frikar tar for seg viktige tema. I første del av boka kan vi for eksempel lese det som helt klart er kritikk av GID-klinikkens behandling av mange mennesker. Mange har i møte med dem blitt avvist. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må føles å bli fortalt at du ikke er det mennesket du dypt i ditt hjerte vet du er.

Denne vegsperringa
har kvit frakk
oppsett hår

Ho rettar pennen mot meg
kontrollerer papira
nektar utreise frå dette kjønnet

Til slutt vil jeg bare si at jeg tror mange hadde hatt godt av å lese disse to diktsamlingene til Tarald Stein. Jeg tror det ville ha vært med på å øke kunnskap og bygge ned fordommer blant mennesker.

Takk for flott bok, Tarald, gledermeg allerede til neste.

Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø.

Da jeg leste Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø skjønte jeg raskt hvor heldig jeg selv er. Hvor fantastiske mine åpne og tolerante foreldre er, og hvor greit jeg har det som har venner som ikke snudde ryggen til meg da jeg kom ut av skapet.

Betre død enn homofil

Denne boka er delt i to: I første del møter vi Arnfinn Nordbø som forteller sin historie. Om sin gode og trygge oppvekst, om hvordan han som ungdom skjønte at han var homofil, om skammen og de vonde følelsene, om hvordan han kjempet mot sine egne følelser. Han forteller sin komme-ut-historie i et konservativt kristent bedehusmiljø, et svært vanskelig miljø å komme ut i. Han mistet venner, familien hans tok det svært hardt, og han går inn i en svært vanskelig tid. Behandlingen han får fra sitt eget miljø får hårene i nakken til å reise seg på meg, og jeg får fryktelig lyst til å gi ham en god klem. (Skulle du komme til å lese dette noen gang, Arnfinn, så får du en cyberklem).

I andre del går han inn på Bibelen, hva den sier om homofili og han kritiserer de konservative «bokstavtro» for hvordan de blåser opp dette med homofili, mens de nærmest «overser» andre ting det skrives om. Han trekker fram paradokser, og forteller og henviser. Og denne delen er minst like interessant å lese, selv for en hedning som megselv.

Dette er ei sterk og godt skrevet bok, og jeg ønsker mange, mange vil lese den. Både skeive, tolerante familier og venner av skeive, men ikke minst disse konservative kristne. Hvis denne boka kan være med på å åpne øynene til i hvert fall én konservativ kristen og få ham eller henne til å se hvilken urett vedkommende begår, da har vi kommet i det minste ett skritt videre.

Takk for boka, Arnfinn, du er en modig og sterk person!

Skapsprengere : komme ut av skapet-historier

Skapsprengere : komme ut av skapet-historier er ei bok som kan deles i to: En del hvor vi får ta del i noen komme ut-historier, og en del som tar for seg andre skeive tema, deriblant skeive minioriteter. Boka er redigert av daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og Kurt Ole Linn, og åpnes av førstnevnte som forteller at boka først og fremst handler om det å få være seg selv. Huitfeldt sier i sitt forord at hun ønsker at unge homofile skal kunne lese om andre som har stått fram og få mot av å lese andre historier. Boka er dog ikke kun ment for skeive, men også for heterofile, for å kunne gi økt toleranse og forståelse for skeives situasjon.

En av komme ut-historiene tilhører tidligere fotballspiller Thomas Berling, som spilte for Lyn i Oslo:

Våren 2000 får tre av lagkameratene i Lyn vite at Thomas er homofil uten at verden går under av den grunn. Optimistisk går Thomas til treneren, en trener han har både som klubb- og landslagsspiller. Møtet blir avgjørende. Treneren sier at det ikke er rom for å ta «særlige hensyn» til homofile i fotballen. Og Thomas, han kan jo «forelske seg i en lagkammerat». Og – verst av alt – han skal jo dusje med lagkameratene sine. Hva vil skje da? Ordene til treneren henger i lufta. Det er umulig for Thomas å ta til motmæle. Han går ut døra. Det er det siste fotball-Norge ser til Thomas Berling, en ung, lovende spiller på landslagsnivå.

s. 73

Som vi kan se av eksempelet over er det mange sterke historier vi blir møtt med i denne boka. Vi møter flere homofile og lesbiske med mange ulike bakgrunner som deler sine historier om å komme ut. Men det er én ting jeg savner sterkt blant disse: Hvor er de bifile? Hvorfor er det ingen bifile som forteller om sin komme ut-historie? Det finnes fortsatt mange fordommer mot bifile, og da kanskje spesielt innen det skeive miljøet, og jeg skulle virkelig ønske at også hadde blitt tatt med i større grad. Selv i 2009 blir bifile møtt møtt skepsis, for ikke å snakke om at det er mange som helt seriøst mener at denne legningen ikke eksisterer. Jeg har snakket med en bifil som fikk beskjed av legen sin om at hun måtte se til å bestemme seg, bifili eksisterte ikke!

Boka tar ikke kun for seg komme ut-historier, som nevnt ovenfor. Den tar også for seg litt mer «teori», og har blant annet artikler om det å være skeiv same, skeiv muslim, skeiv kristen, skeiv historie og en del annet interessant.

Alt-i-alt tror jeg dette er ei viktig bok, til tross for sine enkelte nevnte svakheter. Det er ei bok som bør leses av helsepersonell, aktive lederpersoner i idrettslag, lærere, ja… Alle som jobber med barn og ungdom. Selv om vi har kommet langt er vi fortsatt ikke i mål, og jeg tror at denne boka kan være med på å skape mer forståelse og økt kunnskap. Er det for mye å håpe at den blir pensum på diverse høyskoleutdanninger?