Noe av det jeg ofte liker så godt med dikt er at de er visuelle, og ofte maler de vakre bilder i hodet mitt. Framandkar lager definitivt også bilder, men bildene her skiller seg sterkt fra de jeg ofte får av andre dikt.
Denne samlinga bør for det første leses fra perm til perm. De lager en historie, samtidig som hvert enkelt dikt godt kan stå på egne bein. Og det er en sterk historie vi blir fortalt gjennom disse diktene.
Denne historien er fyllt av en sår lengsel. Dette i seg selv er kanskje ikke så unikt, men her handler det om en person hvis biologiske kjønn er kvinne, men som lengter etter å kunne oppfylle drømmen om også biologisk få være sin egen kjønnsidentitet.
«Kvar månad er det noko
her inne som døyr
I 5 dagar ber eg
raude bind
som teikn på mi sorg»– fra Framandkar, s. 26
Jeg synes denne diktsamlinga er godt skrevet. Den berører et tema som fortstt er tabubelagt, og som mange nok synes er vanskelig å forstå. Dette er en sårt tiltrengt litterær utgivelse, da dette er et tema det er skrevet lite om. Så stor takk til Tarald Stein for å dele sine tanker og følelser med oss!
Jeg vil avslutte med det som nok er mitt yndlingsdikt i denne samlinga:
«Eg lagar ei rift i verda
her eg står og er
berre meg»– fra Framandkar, s. 38
Har lese om han i Dag og Tid, og boka verkar også fin. Fine dikt!
Spørs om ikkje denne må på leselista.
Tusen takk for hyggelig omtale av boka mi!
Aina: Ja, det må du. Dessuten, dikt gjør seg så sabla godt på nynorsk. (Pluss, jeg er jo egentlig litt nynorskentusiast. ;))
Framandkar: Bare hyggelig. Som du ser av de andre bokomtalene mine, skriver jeg akkurat hva jeg mener. 😉