Jeg har igrunnen alltid likt André Bjerke. Helt siden jeg som barn leste om Liv som fikk nei-grisen til å smile alikevel har diktene og versene hans rørt ved noe i meg, og jeg må nok si at jeg kanskje synes han er en litt undervurdert dikter. I mine øyne var han et geni. Derfor var det helt naturlig for meg å låne med meg Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt hjem fra biblioteket.
Det var ved nyttårstid 2000 det ved en opprydning i André Bjerkes papirer ble funnet en del dikt som ikke tidligere hadde blitt trykket i bokform. Det var mye forskjellig som befant seg blant disse, også en del som nok ikke var tiltenkt å skulle utgis.
«Men her var også dikt som så opplagt kan hevde seg på linje med det André Bjerke gjerne hadde med i sine diktsamlinger.»
– fra «Forord» av Forlagsredaksjonen i Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt av André Bjerke.
Etter min mening er denne boka definitivt på høyde med andre diktsamlinger som er utgitt av ham. Man finner igjen den velkjente lekenheten, som jeg liker så godt, men også alvor og seriøsitet. Jeg liker også layouten i boka: Diktenes tikler er trykket med rødt, mens selve diktene i mørkeblått, nesten lilla. Det er egentlig ikke så «fancy», men frisker allikevel opp, og jeg synes det passer godt.
Dette er ei diktsamling jeg godt kunne tenke meg å eie, bare synd den ser ut til å være utsolgt overalt… Til og med på Antikvariat.net kommer jeg til kort. Da er det virkelig godt man kan låne så mye man lyster, helt gratis, på biblioteket!
Her er en aldri så liten smakebit (du finner siktet på side 19):
Morgenbilde
Musée de Beaux-Arts,
Antwerpen 1937
De kommer ut fra fest. Det trange stredet
er fylt av tidlig lys. En danserinne
har ledet toget ut i morgenskinnet,
hvor nye fester vinker allerede.
Som druknet inn i gryet lenger nede
i gaten ses to elskede forsvinne.
I rennestenen bak dem er en kvinne
som slått i svime av sin egen glede.
Ved siden ligger elskeren på kne:
«Stå opp!» – «Nei, la meg ligge! La meg le!»
Guds latter klinger med i perspektivet.
En festvisjon, et morgenbilde, sett
med unge øyne, glemmes ikke lett,
– for det var slik jeg hadde tenkt meg livet