Jeg må innrømme at jeg gledet meg da jeg fant ut at jeg skulle være med på bokbloggturné for den nyeste boka av Synne Sun Løes. Jeg har tidligere lest Å spise blomster til frokost som jeg likte veldig godt, dermed var også forventningene til Tilstrekkelig vakkert høye. Ville de innfri?
Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes er delt i to deler. Boka er skrevet i brevform, og starter med brevene fra Johanne til Jenny, og i neste del får vi da altså brvene skrevet fra Jenny til Johanne. Jenny er redd for å leve, og lengter etter å dø, mens Johanne har en alvorlig sykdom og venter på å få dø. Jentene er ca 17 år når brevene skrives.
Synne Sun Løes har etter min mening på en god måte fått fram jentenes ulike stemmer. Jenny, som kommer fra Oslo, har en utpreget muntlig skrivestil, og selv om hun i følge boka skal bo på vestkanten, har hun helt klart et språk som viser at hun ikke hører hjemme der. Med a-endelser og ord som «hue» ville hun nok glidd lett inn på østkanten av Oslo. Johanne har et mer nøytralt språk. Hun skriver også på en mer poetisk måte, med korte setninger.
Jeg synes både Johanne og Jenny framstår som troverdige personer. OK, så må jeg kanskje innrømme at jeg i begynnelsen irriterte meg over enkelte ting rundt Johanne, men dette gikk over bare jeg ble bedre kjent med henne.
Egentlig har jeg ikke mye negativt å si om boka. Det måtte i tilfellet være små detaljer jeg irriterte meg over, men det blir flisespikkeri. Som at Jenny skriver «en bikkje». Ei jente som skriver «tida» og «hue» skriver ikke «en bikkje», «bikkje» er et hunkjønnsord. I hvert fall i mine ører. Jeg kvapp virkelig til da jeg leste det. Nei, «ei bikkje» burde det ha stått. Men som sagt, det irriterte meg bare over de par sidene det gjalt, så var det glemt.
Jeg var siste bokblogger ut i bokbloggturnéen for denne boka. I går var det StineMa som foralte sine tanker om boka.
Ble litt skuffet – trodde flere kom til å si noe mer om temaet i boka også,og hva de syntes om boka som helhet, men tydeligvis ikke.
Det er nettopp det som er så fint med blogger: Hver og en får skrive hva en selv føler og tenker. Personlig liker jeg verken å lese eller skrive for mye om innholdet i boka. Hvis man er interessert i dét får man heller lese boka selv, og gjøre seg sine egne tanker og meninger.
Jeg ville skrevet en bikkje. Og bikkja. Jeg bruker i det hele tatt sjelden «ei» selv om jeg bruker a-endinger: en katt – katta, en hytte – hytta osv. Jeg ser selvsagt at det ikke er i henhold til «reglene» – eller for den saks skyld logikk – men det er nå en gang det som faller naturlig når jeg snakker (og skriver «muntlig språk»).
Men «bikkjen» høres for meg bare veldig rart ut. Det var derfor jeg reagerte.
Jeg leste denne boken på en dag. Idag, faktisk. Jeg elsket den. Jeg tror jeg likte best Johanne, og hennes del av boken. Som du nevnte skriver hun på en slags poetisk måte, noe jeg virkelig liker. Denne boken er definitivt en av mine favoritter.