Da Himmelfallen dumpet ned i postkassa mi, ble jeg først og fremst overrasket over hvor tjukk boka var. Over 600 sider skulle konsumeres på relativt kort tid (boka kom vel for et par uker siden, og jeg har hatt det hektisk i det siste). Igjen er jeg nemlig med i Bokbloggturnéen, og i går var det Åshild som skrev om boka. I morgen er det Mari sin tur, og jeg er spent på hva hun har å si!
Men alstå – jeg skulle da lese denne musrsteinen av ei bok. På kort tid. «Hjelp!» tenkte jeg, «Dette kommer jeg aldri til å rekke!» Men da jeg begynte å lese boka, gikk det unna. Én ting er at jeg falt pladask for hovrdpersonen, Ben, som kort tid før vi møter ham har mistet moren i ei uklykke. Ben er døv på det ene øret, men da han under et veldig uvær skal forsøke å ringe noen, slår lynet ned, og han blir helt døv.
En stor del av boka fortelles i bilder. De nydelige illusrasjonene forteller mer enn hva ord kan gjøre, noe som følte at jeg kom inn i boka på en helt annen måte. I tekst følger vi Ben, og illustrasjonene forteller oss historien om en ung, døv jente. Disse to historiene skal etter hvert flettes inn i hverandre, på en litt underfundig måte.
Det var spennende å få et innblikk i hvordan det kunne være å leve som døv tidligere, og hvordan døve ble behandlet. Selv om det, heldigvis, er bedre i dag, ser vi også litt om hvordan det er i dag. Det blir mer eller mindre tatt for gitt at alle kan høre, og mye informasjon blir gitt på denne måten. Dette er faktisk noe jeg har tenkt på flere ganger, siden jeg tidligere jobbet på en skole med flere døve elever.
Bøker med døve hovedpersoner er det ikke mange av på markedet, derfor er Himmelfallen et kjærkomment tilskudd. Jeg håper boka kan bli trukket fram og lest av unge, døve mennesker. Som hørende er det nok vanskelig å fullt ut sette seg inn i døves situasjon, men jeg håper boka har satt litt lys på det allikevel. (Det kunne forøvrig vært interessant å høre hva døve som har lest boka mener om den…)
Hvis man kun baserer bokas historie på tekstdelen, kan den nok kanskje virke noe tynn, men illustrasjonene forteller en historie som går ut på langt mer enn bare ord. De brører følelser og sanseuttrykk man ikke nødvendigvis kan beskrive med tekst. Sammen utgjør de to delene en flott bok, og jeg håper mange leser den. Mitt eksemplar har jeg i hvert fall planer om å gi videre til ei venninne.
Jeg har bare lest flotte ting om denne romanen til nå, gleder meg til å lese den etter hvert. Må man ha lest den første boken av samme forfatter for å lese denne?
Nei, bøkene har egentlig ingenting med hverandre å gjøre, så vidt jeg vet. Har ikke lest Oppfinnelsen av Hugo Cabret, men av det jeg har lest om den, er den lagt til et helt annet sted, med helt andre personer.
For en flott anmeldelse, Elin. Jeg elsket de livaktige tegningene til Selznick! Må si jeg får en litt klaustrofobisk følelse av å bare tenke på å plutselig miste hørselen og hvordan det må være når alle og alt rundt deg er lagt opp til at du skal høre. Det er kanskje ikke mulig å forstå hva det vil si å være døv for en hørende men fortellingen i bilder gjør langt på vei et godt forsøk for å få det til.
Jeg vil ikke kalle det en anmeldelse, men en omtale. 😉
Da jeg jobbet på Sandaker VGS, som er (var?) en knuteskole for døve, fikk jeg gå på tegnspråkkurs. Veldig gøy, men veldig vanskelig. Dessverre har jeg glemt stort sett alt nå. 🙁
Flott omtale:) Har bokmerket dette innlegget så jeg kan sjekke ut boka senere:)