Helt vanlige mirakler av Mona Høvring

Noen ganger liker jeg å ligge i senga om kvelden og lese lyrikk høyt for meg selv. Jeg er generelt lite glad i å lese dikt for andre, men å lese enkelte for meg selv blir noe annet, og til tider gir de diktene mer dybde enn ellers, uten at jeg helt kan forklare dét. Helt vanlige mirakler av Mona Høvring er ei bok jeg innimellom har lest høyt fra til meg selv, noe jeg synes den funket veldig godt til.

Boka kom til meg via bookcrossing, og jeg har lest den innimellom andre ting jeg har lest. Jeg visste ingenting om Høvring da jeg plukket med meg boka, men har seinere funnet ut at hun i debuterte i 1998 med diktsamlingen IIK!! Ein dialog. Senere har hun gitt ut flere bøker (både dikt og romaner), og Helt vanlige mirakler kom ut i 2006. Fra denne diktsamlingen har diktet «Fersken, Plomme, Pære» blitt nominert til årets dikt av programmet Ordfront på NRK P2.

En av grunnene til at jeg liker denne diktsamlingen så godt, er at den er så «fresk». Den har et skikkelig fraspark, og er uredd. Språket er til tider (eller ganske ofte) på kanten, og forfatteren virker uredd.

Det er også en del dikt i boka jeg tolker på min helt personlige måte. Jeg aner ikke om det er det samme som forfatteren hadde i baktankene da hun skrev boka, men det er ikke viktig. Det er mine bilder, selv om det på sett og vis er hun som skaper dem. Nermere vil jeg ikke gå inn på det, du får heller lese boka og se hvilke bilder du lager deg selv.

Et av diktene jeg likte godt i boka er «Jenter med papirfly», som befinner seg på side 51, og jeg velger å avslutte denne bokomtalen med dette som smakebit:

Vinden, den roa seg, og vi var salt
på saltplantasjene,
vi mista trua
på framtida som hadde vært,
og på fortida som skulle komme.

Men glimtvis befant vi oss høyt oppe,
og vi forestilte oss andre verdner
der drømmen var retrospektiv og intakt,
i slike stunder var vi
syndere som holdt sammen.

Helt vanlige mirakler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.