For ei uke siden, tirsdag i forrige uke, kom min favorittforfatter ut med ny bok. Selvsagt var jeg spent, for selv om jeg nærmest forventer at den skal leve opp til forventningene, så kan man jo aldri være 100% sikker. Heldigvis skuffet Neil Gaiman ikke denne gangen heller.
The Ocean at the End of the Lane tar oss med til Sussex i England. En mann i slutten av førtiårene har reist hjem for å delta i en begravelse, og han finner seg selv i å kjøre til huset han bodde i som barn. Han føler seg så dratt mot gården som ligger i enden av veien. På denne gården ble han som sjuåring kjent med jenta Lettie, hennes mor og bestemor. Mens han sitter ved gårdens andedam, kommer minner tilbake til ham, og ting som skjedde førti år tidligere. Mystiske, skumle og merkelige ting, han helt hadde glemt…
Jeg ble glad i pjokken nesten med det samme. Det tror jeg enhver bokelsker blir. Han er den typen gutt som helst forsvinner inn i bøkenes verden. Et sted i boka sier han at det var bøkene som oppdro ham. Det var dem som lærte ham alt som var verdt å vite om verden.
Neil Gaiman skriver så vakkert. Selv om historien hans i stor grad har overnaturlige elementer i seg, får han det hele til å virke så levende. Det er som om man blir dratt inn i historien, og det er vanskelig å rive seg løs. Etterpå er det nesten som om man tror det faktisk kan ha skjedd.
Hvis jeg skal ha noe å utsette på boka, må det være at den var for kort. Misforstå meg rett, jeg følte ikke at den manglet noe. Det er bare det, jeg skulle ønske den ikke sluttet så fort!
Denne kom i ekspressfart til meg og, men jeg har ikke rukket å lese den. Neil Gaiman er en av mine absolutte favorittforfattere og jeg kan ikke gå glipp av en ny bok 🙂
Jeg må innrømme at jeg har noen bøker av ham jeg ikke har somlet meg til å lese enda. Det er nesten litt flaut. 😉
Jeg leser normalt ganske sakte, men denne gikk ned på høykant. Jeg er tilbøyelig til å gjette at denne begynte som ei barnebok, men ble omgjort til voksenbok av forlaget «fordi den var for skummel» eller noe sånt. Jeg vil tro man kan ha stor glede av denne uten å være «voksen». Eller som Astrid Lindgren en gang sa «Jeg skriver ikke bøker til barn, jeg skriver dem til mennesker».
Jeg synes Astrid Lindgren hadde et godt poeng, ja. Og som noen også sa, de beste bøkene er allalderbøker, de som passer for alle! For å skrive noe som treffer, uansett alder, dét er en kunst! Og det synes jeg Gaiman gjør. 🙂
Jeg skjemmes fordi jeg aldri har hørt om denne forfatteren før, og etter de små omtalene her skal jeg ut og kjøpe den, men på engelsk. Man mister endet av autensiteten når stoffet er oversatt syns jeg.
Boka finnes ikke på norsk, så du må nok pent lese den på engelsk, enten du vil eller ikke. 😉 Dette er min favorittforfatter, men nesten ingen av bøkene hans er oversatt til norsk.
Hei. Vi har gitt ut Neil Gaiman på norsk. Vendetta forlag kom akkurat ut med Havet i enden av veien (The Ocean at the End of the Lane), og har også gitt ut Amerikanske guder (American Gods).
Hilsen Heidi
Vendetta forlag.
Jeg er blitt fortalt at det er dere som sitter på rettighetene til Neil Gaimans bøker til norske oversettelser, og selv om jeg de fleste bøkene av ham på orginalspråket (jeg leser helst ikke oversettelser, så lenge jeg forstår orginalspråket), er det sikkert noen som er interessert i å lese dem oversatt. Har dere planer om å oversette f. eks. Anansi Boys og Neverwehere også?
Fint at du også likte denne, og jeg skjønner du har lest mye Gaiman så jeg ser frem til å lese mer av ham. Tenker Kirkegårdsboka som neste 🙂
Ja, den er veldig søt. 🙂