Odinsbarn av Siri Pettersen

Det er vanskelig for meg å ikke være entusiastisk når jeg skal snakke om Siri Pettersens bok Odinsbarn, den første boka i fantasy-serien Ravneringene. Boka kom ut i høst, og mottok mange lovord. Forfatteren er jeg «venn» med på ulike sosiale medier, og jeg traff henne da jeg var på Forfatterene kommer, Gyldendals bokmøte i høst. På en måte har jeg et slags bekjentskap med henne, men jeg er fast bestemt på at dette ikke er med på å farge min oppfatning av boka – jeg var en blanding av skeptisk (siden «alle» likte boka) og nysgjerrig da jeg satte i gang, og tenkte vel mest at dette ville være «helt grei» fantasy. Jeg skulle blie positivt overrasket – heldigvis!

Odinsbarn handler om Hirka, som alltid har vært annerledes enn andre folk: Hun har nemlig ingen hale! Ulven tok halen hennes da hun bare var et spedbarn, har hennes far fortalt. For Hirka har vokst opp sammen med faren sin, og i starten av livet hennes flyttet de mye fra sted til sted, helt til han mistet evnen til å gå, så mesteparten av oppveksten har hun hatt i Elveroa. Men så en dag, når hun er nesten riteklar, får hun vite at hun ikke er den hun tror: Hun er slettes ikke fra Ymslanda, men et mennskr! Hun er selve råta! På denne blir hele livet til Hirka snudd på hodet…

Odinsbarn har nok vært en av mine største leseropplevelser i 2013. Det er mye jeg liker med boka – ikke bare er den åndeløst spennende, men Siri Pettersen har klart å lage levende og troverdige karakterer. Det er flere av dem jeg ble oppriktig glad i, selv om ingen dem er «perfekte». De er komplekse, ikke ikke kun gode, eller kun onde (selv om det definitivt var noen jeg ikke helt hadde sansen for. Dessuten tror jeg det er karakterer jeg vil forstå bedre lenger ut i historien (som jeg må vente i ulidelig spenning på i kanskje et år for å få lest fortsettelsen på).

Boka er dessuten et godt eksempel på hvordan man med fantasy som genre kan berøre tema som kanskje ikke er like enkle å ta opp ellers: Her har vi både en krass religionskritikk og problemer rundt fremmedfrykt. Forfatteren stiller spørsmål rund det med å tro blindt på en gud, uten å stille spørsmål ved handlinger eller avgjørelser som gjøres i gudens navn. Man ser lett likhetstrekk med våre egne store religioner.

Noen ganger henger sågar dette med fremmedfrykt og religion sammen: Deres tro sier noe om folk som er annerledes, om odinsbarna. De bringer med seg råta sier de. En rekke myter er spunnet rundt et folkeslag de ikke egentlig kjenner, og dette er noe Hirka virkelig får kjenne på i løpet av boka.

Er det noe som helst jeg skulle sette fingeren på, så må det være språket. Dessverre er ikke dette det jeg vil kalle perfekt – underveis var det noen enkelte formuleringer eller ord som fikk meg til å stusse. Når dette er sagt, synes jeg ikke de var så plagsomt at det ødela opplevelsen av boka. Faktisk er det slik at jeg likte resten så godt, at det fort ble glemt.

Som sagt – jeg må vente nesten et år før neste bok kommer ut. Kan noen komme med en tryllestav og trylle boka ferdig nå? 😉