Samlesing for bokbloggprisen: Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo

April kom nesten litt brått på i år, må jeg innrømme. For med april kom også samlesing av Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo, for bokbloggprisen. Jeg fikk lånt boka som e-bok på Ryfylkebibliotekene, og stort sett lest da jeg var i Glasgow i påsken.

Jeg kunne sagt mye om symbolikken og virkemidlene som vever sammen Wassmos historie i Disse øyeblikk, men jeg velger å ikke gjøre det. Selv om disse uten tvil er med på å tegne det flotte bildet historien gir, ønsker jeg ikke å fokusere på dette her. Jeg er sikker på at noen av de andre har gått grundig gjennom dette, så hvis dere ønsker å lese om det, ta en kikk på hva de har skrevet om boka.

Da jeg startet på boka var jeg veldig skeptisk. Ja, jeg må faktisk innrømme at tanken var at dette nok ikke var «min kopp te». Kanskje var det skuffelsen etter Fugletribunalet som spilte inn? Uansett hva årsaken var, skulle det ikke ta lang tid før jeg ble sugd inn i bokas handling. Og selv om det kan virke som at ei bok som egentlig handler om et kvinneliv er særdeles kjedelig, så er det ikke det. For det er nettopp dette boka tar for seg: Ei kvinnes liv i Norge, i relativt nær fortid.

I hodet mitt er kvinnen det handler om omtrent på samme alder som min egen mor. Vi får egentlig aldri vite noen eksakt alder eller kvinnens navn, hun omtales hele tiden som «hun», men underveis refereres det til historieske hendelser, som kan være med å tidsfeste enkelte av øyeblikkene. Hun lever et liv jeg tror mange kvinner i den genrasjonen kan kjenne seg igjen i, hvordan man gifter seg med noen fordi det nærmest er forventet. Man får barn. Man tar kanskje ikke den utdannelsen man ønsker seg, fordi det er forventet at man skal «bli noe nyttig».

Jeg lot meg fange av historien, og følte nærmest at jeg var med og levde denne kvinnens liv. Jeg kunne føle hennes oppturer og nedturer, skuffelser, lengsler, og små gleder. Og det er dette jeg beundrer Wassmo: Hun evner med sitt språk og sine beskrivelser å gjøre historien levende. Hun gir meg en virkelig god leseropplevelse. Jeg blir faktisk glad i dette kvinnemennesket boka handler om, hun som er både sterk og svak. Hun som både viser sterke og svake sider. Og det er kanskje noe av det jeg liker best med boka – karakterene er troverdige, og kunne definitivt vært noen vi kjente. Om Wassmo har skrevet selvbiografisk vet jeg ikke, og jeg kjenner at dette er irrelevant for historien.

Det kan sikkert sies mye mer om boka, men jeg lar det ligge. Det overlatere jeg til andre, hvis de ønsker. Selv ønsker jeg ikke å gå lenger ned i materiet for å rettferdiggjøre min leseropplevelse. Så langt har jeg ikke lest hva andre måtte mene om boka, så jeg skal streks sjekke ut siden for samlesing, og se hva de har skrevet. Det kan du også gjøre HER.