Beistet av Per Schreiner

Da boka Beistet av Per Schreiner er ei av disse kulturfondbøkene som virkelig pirret nysgjerrigheten min da jeg leste bakpå boka. Den ble med meg fra biblioteket i forbindelse med en tur jeg skulle til Stavanger (intet er bedre enn å lese bok på lange togturer), og den var akkurat passe kort for en helg. Kun 86 sider er boka på, og den kom ut i år på Tiden.

Beistet. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Det er vår, og etter en løpetur i skogen kjører Knut på noe som blir hengende fast under bilen. Han stopper og sjekker hva det kan være med en pinne, og merker at det har pels. Plutselig kjenner han et bitt, og dyret forsvinner inn i skogen. Han forbinder såret, og reiser hjem. I løpet av de kommende dagene begynner han å forandre seg: Han får et slags utslett på halsen, hånda hovner opp, luktesansen forsterkes, han får en enorm lyst til å spise rått kjøtt, og stemmen hans forsvinner. Forandringene skjer langsomt og gradvis, men menneskene rundt ham ser ikke ut til å merke noe. Verken kona, datteren eller kollegaer viser tegn til at de oppfatter endringen.

Jeg tror Beistet er den merkeligste boka jeg har lest i år, i hvert fall så langt. Og da mener jeg merkelig på en bra måte. For boka har et godt språk, og selv om man tenker at «dette kunne aldri ha skjedd i virkeligheten», så er det fiksjon, og jeg synes i hvert fall det hele virker troverdig.

Slik jeg leser boka, så handler den rett og slett om fremmedgjøring. Avstanden mellom Knut og verdenen rundt ham er tydelig, og hans egen identitet viskes ut, ikke bare på grunn av den fysiske forvandlingen han gjennomgår, men også ved at han rett og slett mister stemmen. Et utrolig spennende tema i litteraturen, synes jeg.

Min nysgjerrighet til Per Schreiners forfatterskap er virkelig pirret etter å ha lest Beistet, og jeg har virkelig lyst til å lese flere bøker av ham!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *