[reklame/leseeksemplar]
Det begynner å bli ganske lenge siden Kan vi bare late som av Camilla Sandmo dumpet ned i postkassa mi som et leseeksemplar for forlaget. Selv om jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg mottok den, har det altså tatt meg en halv evighet før jeg fikk somlet meg til å lese den. Men, som de jo sier, bedre seint enn aldri!
Når Emma ikke spiller dataspillet Sims eller drømmer om å bli en toppblogger, holder hun på med kunstløp. Det er det hele livet hennes dreier seg om når hun ikke er på skolen. På skolen føler hun seg som en taper, hun kjenner ingen, og spiser lunsjen sin på do. Helt siden faren tok henne med på skøyteskole, har hun elsket å være på isen. Uka etter skøyteskolen startet hun på kunstløp, men til tross for hard trening, havner hun sjelden på pallen, og kun i klubbmesterskapet i deres egen klubb.
En dag de trener kunstløp viser det seg at det har skjedd en feil. Hallen er blitt dobbeltbooket, og de må dele banen med hokeygutta. Mens Emma strever med et vanskelig hopp, kommer pucken fykende og treffer Emma nesten i hodet, der hun ligger på isen etter et fall. Hun kjefter på hokeyspilleren som kommer for å hente pucken, og det viser seg at inni hjelmen er det slett ikke en gutt som befinner seg, men jenta Jossi. Det hele ender med en utfordring. I løpet av en måned skal de finne ut hvem av de to, Emma eller Jossi, som kan bli best i den andres sport.
Nok ei bok jeg likte godt. Jeg synes Camilla Sandmo skriver fint, og jeg satte ekstra stor pris på at måten hun beskriver kjærlighet og forelskelse på: Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, eller hvilket kjønn hen har. Forelskelse og kjærlighet er OK uansett hvem. I tillegg viser hun hvordan samhold og det å jobbe sammen er med på å skape fellesskap. Å være del av noe felles, et lag, kan være med på å få deg som menneske til å føle deg både sett, og kan styrke din mentale helse. Dette er definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale til ungdom!
Boka var nominert til Uprisen 2018.