The Help: Boka og filmen

The Help av Kathryn Stockett, som har fått tittelen Barnepiken på norsk, var ei av de siste bøkene jeg leste i 2011. Historien i boka finner sted i en liten by i USAs sørstater under første halvdel av 1960-tallet. Den beskriver forholdet mellom svarte husjelper og deres de hvite fruene de jobber for. I boka møter vi først og fremst tre personer: Minny, Aibileen og Skeeter. Skeeter er en ung kvinne, som nylig har flyttet hjem etter avsluttede studier på college, og er den eneste i venninnegjengen som ikke har giftet seg og fått barn. Aibileen jobber for Skeeters venninne Elizabeth, og tar seg i stor grad av Elizabeths datter. Minny er aibeleens venninne, og jobbet tidligere for moren til Hilly, den tredje i Skeeters venninnetrekløver.

Når Skeeter besøker venninnene sine, observerer hun hvordan de svarte hushjelpene blir behandlet, og hun bestemmer seg for å skrive om det hele. Etter mye om og men får hun med seg Aibileen og Minny med på prosjektet, som ikke er helt uten farer. De svarte husjelpene setter mye på spill med å fortelle sine historier, men de tar allikevel risikoen for å få fortalt sin side av det hele.

Jeg må innrømme at boka i starten ikke grep meg i særlig grad, men det skulle ikke ta lang tid før jeg var hekta. Boka gir en troverdig skildring av noe jeg godt kan tenke meg faktisk skjedde Mississippi i en turbulent tid. De svarte i USA var i ferd med å kjempe for sine rettigheter, og selv om ting ikke skjedde like kjapt i Sørstatene, så merket man også der at noe var i gjære. Dessuten synes jeg innblikket i hvordan de svarte hushjelpene opplevde sin situasjon var veldig interessant.

Forfatteren har i boka brukt språklige virkemidler for å understreke de forskjellige synsvinklene. Skeeters tanker er skrevet på et ganske standarisert engelsk, mens de svarte hushjelpenes tanker har fått mer aksent og dialekt. Jeg rynket litt på nesa over dette først, jeg er jo generelt ikke begeistret for dialektskriving, men etter hvert syntes jeg det funka greit. Det kunne definitivt vært verre.

Kort sagt likte jeg boka kjempegodt, så da jeg skulle se filmen i går kveld var det ikke fritt for noen små sommerfugler i magen. Jeg var spent på hvordan de hadde løst det hele. Heldigvis har de løst oppgaven, slik jeg ser det, på en fin måte, i hvert fall stort sett. Jeg kunne kanskje tenkt meg å se mer av Skeeters tanker, men alt-i-alt var filmen forholdsvis tro med boka, og jeg hadde neppe reagert på enkelte småting om jeg ikke hadde lest den først. Filmen portretterer kvinnene i bokas ånd, og har fått med seg de viktigste poengene, selv om det kanskje var et par ting jeg gjerne skulle sett dem berøre også i filmen. Kanskje spesielt med tanke på Constantine, hushjelpen i Skeeters familie. Det var en del detaljer rundt hennes datter som er endret i filmen, og som jeg synes var litt viktig i boka. Dog, som jeg sa, hadde jeg ikke lest boka først, hadde jeg nok heller ikke reagert på disse tingene.

Med andre ord, filmen får stemplet «godkjent» av meg, og jeg likte det er absolutt en jeg trygt kan anbefale å se. Dog, skal du velge om du kun skal se filmen eller lese boka, holder jeg, som jeg så ofte gjør, en knapp på boka. Den gir enda mer dybde, selv om filmen ligger tett opptil. Dette er nok en film jeg godt kan se igjen, om enn ikke helt enda.