Inn i elden av Aina Basso

Når det gjelder Aina Basso føler jeg meg som skikkelig «fangirl», og det er egentlig litt flaut. Dette til tross (eller på grunn av?) var gleden stor da Samlaget sendte meg den nyeste boka hennes, Inn i elden. Jeg har rett og slett gledet meg til at den skulle komme siden jeg leste forrige bok, og før jeg visste hva den skulle handle om.

Boka slukte jeg da jeg var i London i ferien. Den var vakker og den var sterk. Jeg gråt og jeg mistet pusten! Jeg ble glad i både Elen fra Kiberg og Dorothe fra København. Som vanlig fortryllet Aina Basso meg med sitt fantastiske og poetiske språk.

At en stor del av handlingen ble lagt til Finnmark var nok også med på å gjøre dette til en så flott leseropplevelse for meg. Etter tre år der oppe, har fylket fått en del av hjertet mitt. Selv om jeg bodde i Vest-Finnmark, fikk jeg besøkt østfylket noen ganger, og har vært i Vardø hele tre ganger på besøk, samt lagt turen innom Kiberg. Jeg kunne se festningen i boka klart for meg, og løp nærmest selv over knausene sammen med Elen.

Urettferdigheten gjorde meg dessuten sint. At sjalusi og mistenksomhet var med på å dømme sterke, flotte kvinner til døden er høyst troverdig. Når jeg i tillegg vet hvor god Aina Basso er på å gå til kildene, skulle det ikke forundre meg det minste om noen av disse kvinneskjebnene er hentet fra historien. Trolldomsprossessene i Vardø er et fascinerende tema.

Tusen takk til Aina Basso for nok en gang å fange meg i sin ordkunst! Og jeg får si som jeg bruker si etter å ha lest ei av hennes bøker: Gleder meg til neste bok!