Bill Bryson’s African Diary

Da en e-post tikket inn via bookcrossing til meg med spørsmål om adressen min fordi jeg var den neste til å lese boka Bill Bryson’s African Diary klødde jeg meg i hodet. Jeg kunne aldeles ikke huske at jeg hadde meldt meg på denne bokringen. Jeg tenkte deretter som så, jeg liker jo Bill Bryson, så hvorfor ikke? Og snart landet den vesle boka i postkassa mi, og jeg oppdaget snart at dette var en svært bereist bok. Det er slettes ikke merkelig at jeg ikke kunne huske å ha sagt ja til å være med på denne – det er noen år siden jeg rakk opp hånda på bookcrossing-forumet. I det jeg registrerte boka på bookcrossing.com fant jeg ut at 94 lesere har hatt boka før meg.

Det er nesten underlig hvor sterkt inntrykk ei så lita bok kan gjøre. Boka er kun 50 sider lang, og kan sikkert passe i manges jakkelomme – den er faktisk hakket mindre enn ei heftet bok! Selv om boka er lita, inneholder den mange sterke inntrykk!

Selve boka handler om Bill Brysons reise til Kenya sammen CARE (Cooperative for Assistance and Relief Everywhere) i 2002. I løpet av ei drøy uke i 2002 besøkte han og gruppa han reiste sammen med ulike kenyanske steder hvor CARE var involvert. Med dagboka beskriver han opplevelser og møter med mennesker, og forteller hvilke inntrykk dette gjør.

Før jeg leste denne boka visste jeg ikke så grusomt mye om Kenya, selv om ei venninne av meg har bodd i Nairobi, og fortalt en del om den hverdagen hun hadde da. Til tross for dette, må jeg innrømme at kunnskapen var minimal. Jeg er derfor taknemlig for at jeg har lest Bill Bryson’s African Diary.

Da Bryson besøkte Kenya i 2002, samme år som boka kom ut, var Afrikas største slumområde plassert i Nairobi. Kibera, som myndighetene på den tiden ikke ville innrømme at eksisterte, var i 2002 hjem til over 700 000 mennesker, men i dag er det over en million som bor der. Kun Soweto i Sør-Afrika er et større slumområde i Afrika i dag. I 2002 fantes ikke byen engang på kart, men dette er heldigvis endret i dag.

Det slo meg også hvor heldig jeg er som bor i Norge – landet FN ved flere anledninger har kåret til verdens beste land å bo i. Her er vi så heldige at alle kan få lov til å utdanne seg, da staten støtter oss med finansene. Norske semesteravgifter er latterlig lave sammenliknet med andre land. I boka forteller Bryson om sitt møte med Jillani Ngalla, en ung mann som viser demrundt i Rift Valley, hvor det har blitt gjort flere arkeologiske funn. Denne unge mannen er svært kunnskapsrik, og Bill Bryson spør om han har vært paleontologist. Den unge mannen svarer han at det er han nok ikke, men at han har kommet inn Universitetet i Pretoria. Noen studier blir det dog ikke, forteller han, han mangler de 10.000 amerikanske dollarene studiet koster. «Er det noe håp for at du kan få så mye penger?» spør jeg. «Slik ting er for tiden,» svarer han og tenker nøye gjennom spørsmålet et øyeblikk, «nei.» (Min oversettelse.)

Boka setter virkelig ting i perspektiv. Her i Norge klager folk over de få flyktningene som kommer til landet, mens i land som Kenya har man flyktningeleire med over 130.000 i én leir. Da Bryson besøkte Kenya, huset landet over 20 millioner flykninger i leirene sine, og organisasjoner som CARE forsøker ta vare på disse med få ressurser.

Bryson beskriver et land med sterke kontraster. Det er ikke kun et land med stor fattigdom, slum, vold, og flyktningeleire, men også flott natur og mye kultur. Utenfor kyseten finner man vakre rev, de har et rikt dyreliv, og arkeologiske funn som Gedi-ruinene.

Jeg er utrolig glad for at denne lille boka tok turen innom meg. Selv om den tar for seg mange alvorlige tema, formidler Bryson budskapet med sin sedvanlige humoristiske penn. Dette er ei bok folk definitivt bør lese, og jeg håper veldig mange flere vil lese den.