Etter å ha hørt mye postivt om denne boka, gledet jeg meg virkelig til å lese den. Dessverre skulle det vise seg at å få fatt i den på et norsk bibliotek ikke bare skulle være enkelt, men etter å ha klaget min nød på Facebook var det en snill bibliotekar som donerte sitt eksemplar til eget bibliotek, slik at jeg fikk fjernlånt boka.
George er skrevet av forfatter Alex Gino. Gino er amerikansk, og har vært en LHBTQ+-aktivist siden midten av 90-tallet. Boka handler om ei jente, men når folk ser på henne ser de en gutt. Når klassen skal sette opp stykket Charlottes tryllevev, har George KJEMPELYST til å spille hovedrollen som Charlotte, men læreren sier at hun ikke engang får lov til å prøve seg, siden hun er en gutt. Med hjelp av bestevennen Kelly, legger George en lur plan. Ikke bare for å få lov til å spille Charlotte, men også for at alle skal kunne se hvem hun faktisk er!
Boka tar for seg det å være barn og transperson, og hvordan det kan være å oppleve å ikke bli trodd. Den handler også om hvor viktig det faktisk er å få lov til å være seg selv. George forsøker på et tidspunkt å fortelle moren at hun er jente, men hun tror faktisk ikke på henne. Det er tydelig at det er svært sårt for George å vite at hun er jente, men oppleve at alle tror hun er gutt. Ikke helt vet hun hva hun skal gjøre heller… Jeg synes boka gir et fint bilde på hvordan det er å være noe helt annet enn det man tror, og å føle at man ikke kan være seg selv 100 %.
Noe jeg mener trekker ned er spesiesismen man finner i boka. Det finnes flere eksempler på dette, men der hvor det kanskje kommer klarest fram er i kapittel tre, altså tidlig i boka, hvor George besøker bestevennen Kelly. Faren holder på å rydde, og like før George skal gå hjem, skjer følgende:
Jeg er fullstendig klar over at de aller fleste nok ikke vil reagere på dette (de fleste av oss er spesisister i mer eller mindre grad), men for meg personlig syntes jeg ikke det er så kjekt. Visste du at griser faktisk er renslige dyr? Og at de er like intelligente som en treåring?
Ser man bort ifra dette, så likte jeg boka. Den er ei slik bok man egentlig blir ganske varm i hjertet av. Målgruppa for boka er barn i alderen 8 – 12 år, og så vidt meg bekjent er det ikke noen planer om å oversette den til norsk. Det synes jeg er synd, siden den fyller et hull i barnelitteraturen. Vi trenger mangfoldige bøker, og absolutt flere barnebøker som tar for seg transpersoner!
Dette er ei bok jeg mener bør leses av alle som jobber med barn, og selvsagt også av barn selv. Og så får vi krysse fingrene for at den blir oversatt til flere språk etter hvert…