Låt den rätte komma in av John Ajvide Lindqvist

På vei hjem fra London leste jeg de siste sidene i boka Låt den rätte komma in av John Ajvide Lindqvist. Jeg hadde lenge sett fram til å lese denne boka, og må nok innrømme at jeg var veldig spent, siden jeg nok hadde litt store forventninger. Ofte er det jo slik at store forventninger til ei bok medfører en viss skuffelse. Det skulle heldigvis vise seg at dette ikke var tilfellet denne gangen.

Låt den rätte komma inÅret er 1981, og Oskar på tolv år bor i Blackberg, en av Stockholms drabantbyer. Dagene tilbringer han på rommet sitt, hvor han leser skrekkromaner og ønsker at kunne hevne seg på alle mobberene på skolen. Plutselig en dag myrdes en ung gutt på en særdeles brutal måte i Vällingeby, som ligger like i nærheten. Dette er bare det første mordet, og livet i Blackberg er i ferd med å forandres totalt.

Til tross for dette er det noe helt annet som skjer i Oskars liv, noe som for ham er enda viktigere: Han blir kjent med nyinnflyttede Eli. Oskar synes Eli er ganske merkelig, men bryr seg ikke så mye om det, hun blir hans nye venn, og de treffes nesten hver kveld.

Låt den rätte komma in er en godt skrevet skrekkroman og vampyrbok. Språket flyter lett og godt, og har flere spenningstopper. Personene i boka virker troverdige, også vampyrene, på et underlig sett. Det er nesten så man kan begynne å tro at vampyrer virkelig finnes!

Boka har til tider ganske groteske og detaljerte beskrivelser. Disse detaljerte beskrivelsene skaper for meg bilder som gjerne er verre enn de bildene man får servert på film. Dessuten: På film kan man knipe igjen øynene når det blir for ille, med bildene i hodet hjelper det fint lite å se vekk.

Skal jeg kritisere boka for noe, må det være én ting: Det eneste jeg synes er merkelig er at en språklærer ikke har tenkt over språkets «verktøy» (altså munnens bestanddeler, som tunge, tenner, gom osv.) og deres påvirkning på talespråket. Jeg har selv studert språk, og vet at dette ofte er sentralt i språkundervisning. Dette er dog bare en liten detalj, og har egentlig ikke noe å si for bokas handling.

I morgen skal jeg på kino og se filmen. Jeg gleder meg!

Dikt på en fredag.

Til den nærværende time

Vær mig hilset min Veninde!
Maaske skal din Søster finde
Mig i Dødens kolde Arme;
Wibes Viser, Druens Varme,
Hun maaskee berøver mig,

Himlens Gunst mig dig tilbyder,
Vee mig! om jeg dig ei nyder,
Aldrig kiøber jeg tilbage
Een af de forsvundne Dage
Vel mig! om jeg nyder dig.

Bring mig Evands fulde Bæger,
Glæde omkring Randen leger,
Sorgen, som vort Liv forfølger,
Døer i Druens røde Bølger,
Bring mig fulde Bægere;

Bring mig al min Ungdoms Glæde,
Bring Elisa her tilstede,
At hun ømme Armer slynger
Om sin Elskers Hals, og synger
Wibes Sang for Elskere.

Men o Time! rask du svinger,
Dine hvileløse Vinger,
Du bortflyer – hvad mon hun giver,
Hun, som dig paa Flugten driver?
Hun maae give, hvad hun vil.

Vær mig hilset du, som kommer,
Thi mit Hiertes strænge Dommer,
Aldrig kalde skal med Klage
Hin forsvundne Stund tilbage,
Ogsaa dig jeg bruge vil.

av Jens Zetlitz

Mitt litterære London, del 1.

I romjula var jeg på mitt årlige Londonjulebesøk. I år reiste jeg over alene, og bodde på et «guesthouse» i Chelsea-/Bayswaterområdet. Mens London nok for mange andre er ensbetydende med shopping, har London en tendens til å stå i litteraturens tegn for meg, på den ene eller den andre måten.

Jeg vet ikke om det er noe med meg, eller er virkelig britene et lesende folkeslag? Jeg syntes jeg så lesende mennesker overalt! På flyplassen, på t-banen… Ja, på de fleste steder! Det må nesten innrømmes at jeg ble litt glad over at det ikke bare er jeg som leser omtrent hvor enn det måtte være. Til og med mens vi sto og ventet på bagasjen på flyplassen var det andre enn bare jeg som stod og leste:


lesende mennesker
Lesende mennesker venter på bagasjen sin på flyplassen.

Å reise alene er overhodet ikke fremmed for meg. Jeg kjenner mange som ikke skjønner at jeg synes det er greit, og noen spør om det ikke lett blir ensomt. Men hvordan kan det bli ensomt når man leser ei god bok? Å sitte på kafé eller pub og lese synes jeg faktisk er veldig koselig. (Hvis du er te-elsker kan jeg forøvrig anbefale en tur på Yumchaa i Noel Street. Der drakk jeg en liten kanne med «Caramel Sweetheart», en sort te med biter av karamell og hvite sjokoladehjerter. Denne drikkes, selvsagt, med melk og jeg har bare ett ord for den: Divine!)


te og bok
Deilig te og god bok på Yumchaa.

London bugner av bokhandler! Spesielt i Soho kan man finne mange perler, da spesielt i Charing Cross Road, bokhandelgata over alle bokhandelgater! Et av mine første bokhandelbesøk var på Grant & Cutler (55-57 Great Marlborough Street). Disse har spesialisert seg på språk, så her kan man finne uante mengder med språkkurs, samt masse bøker på ulike språk.


foreign language books
Flere hyllemetre utenlandsk litteratur…




Hva med å lære kinesisk?

Som jeg nevnte tidligere: Charing Cross Road er gata hvor en bokelsker virkelig kan gå amok! Her finnes store mengder bokhandler. I øvre del av gata finner du de store kjedene, som Borders, Blackwells og Foyles, mens det er i nedre del du virkelig kan finne bokhandelen for deg: Elsker du krim, besøk Murder One, som til og med har egen avdeling for Sherlock Homes! Siden august 1988 har de holdt det gående, og påberoper seg å være Europas største krimbokhandel. Etter eget sigende skal de ha minst ett eksemplar av absolutt alle bøker utgitt i USA og Storbritannia, og de har både nye og brukte bøker.


Murder One
Murder One, 76-78 Charing Cross Road.

En annen skattekiste av en bokhandel er Any Amount of Books. Allerede på utsiden møtes du av kasser med bøker, og inne bugner hyllene med ymse bøker fra gulv til tak. Her finner du brukte bøker av alle slag, og selv en med slunken lommebok burde kunne finne noe i sin prisklasse her, de har bøker helt ned til ett britisk pund. Det kan virke litt trangt og kaotisk når man kommer inn, men hvis man ikke har det travelt kan det være riktig så koselig her.


Any Amount of Books
Any Amout of Books, 56 Charing Cross Road.

Det finnes en masse andre små bokhandler og antikvariat i nedre del og dens sidegater, så liker man bøker, anbefaler jeg virkelig turen hit. Jeg vil faktisk påstå at Charing Cross Road er et obligatorisk besøkssted for alle bokelskere som besøker London.

Alle foto i innlegget er tatt av Elin Bekkebråten Sjølie.

Deltakar og tilskodar

I dag dumpet det en e-post ned i inboksen min med følgende spørsmål:

Veit du om ein måte å få tak i eit eksemplar av Deltakar og tilskodar av Hans Skjervheim?

Etter et kjapt søk i Nasjonalbibliotekets databaser ser jeg at utgaven fra 1996 av Deltakar og tilskodar og andre essays skal være å finne på flere norske fag- og folkebibliotek. Jeg tror derfor det lureste er å gå på ditt lokale bibliotek og spørre om de har den der, eventuelt om de kan fjernlåne den for deg hvis de ikke har et aksemplar selv.

Lest i 2008.

Så var året på sin siste dag. Jeg kom hjem fra London i natt (regner med et eget innlegg inspirert av dét på et senere tidspunkt), og har bare så vidt rukket å starte på ny bok etter at jeg slukte de siste sidene i forrige bok på flyet i natt. (Da regner jeg ikke med de jeg leser sånn innimellom). Regner derfor med at lista mi for bøker jeg har lest i 2008 vil se ut som følger:

  1. Alkymisten – Paulo Coelho
  2. Silke – Alessandro Baricco
  3. Våre venner kinesarane – Are Kalvø
  4. A Thousand Splendid Suns – Khaled Hosseini
  5. Vad gör alla superkända människor hela dagerna? – Fredrik Lindström
  6. Post office – Charles Bukowski
  7. Bazar – Tor Åge Bringsværd
  8. Få meg på, for faen – Olaug Nilssen
  9. PS, I Love You – Cecilia Ahern
  10. Gode Grisen Gautes lille gråtebok – Merete Morken Andersen
  11. Pride and Prejudice – Jane Austen
  12. Aquamarine – Alice Hoffman
  13. Tyskerungen – Camilla Läckberg
  14. De krenkede – Åsne Seierstad
  15. The Children of Húrin – J. R. R. Tolkien
  16. 84 Charing Cross Road – Helene Hanff
  17. Magyk – Angie Sage
  18. Vinterbyen – Arnaldur Indriðason
  19. The Duchess of Bloomsbury street – Helene Hanff
  20. Cat’s Cradle – Kurt Vonnegut
  21. Stardust – Neil Gaiman
  22. The Picture of Dorian Gray – Oscar Wilde
  23. Encyclopedias Brown and White: A Foxtrot Collection – Bill Amend
  24. InterWorld – Neil Gaiman & Michael Reaves
  25. Ondt landskap – Khalid Hussain
  26. Gulldronning, perledronning – Margaret Skjelbred
  27. The Complete Book of Dragons – Edith Nesbit
  28. The Wooden Sea – Jonathan Carroll
  29. Amsterdam – Ian McEwan
  30. Jeg er ikke søt! – Jonathan Allen
  31. To kill a mockingbird – Harper Lee
  32. Sementhagen – Ian McEwan
  33. Uke 43 – Hanne Ørstavik
  34. Framandkar – Tarald Stein
  35. I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore – Ethan Mordden
  36. Villskudd : sangen til Jens – Gudmund Vindland
  37. Katten stryker seg inntil oss – Kjersti Ericcson
  38. Flyte – Angie Sage
  39. The Tinder Box – Minette Walters
  40. Monster – Knut Nærum
  41. The Historian – Elizabeth Kostova
  42. The Ghost from the Grand Banks – Arthur C. Clarke
  43. The Wee Free Men – Terry Pratchett
  44. Hodejegerne – Jo Nesbø
  45. Circus [Mare 1] – Ruben Eliassen
  46. HoneyBunny – Hans Petter Laberg
  47. Ingen må vite – Aina Basso
  48. Fup – Jim Dodge
  49. Skaff deg eit liv! Om biografi – Stephen J. Walton
  50. Noreg – Nils Rune Langeland
  51. Fars krig – Bjørn Westlie
  52. Jens Chr. Hauge – fullt og helt – Olav Njølstad
  53. White as snow – Tanith Lee
  54. Tjuven – Rune Belsvik
  55. Sjöjungfrun – Camilla Läckberg
  56. Physik – Angie Sage
  57. Kurtby – Erlend Loe
  58. Elskeren – Marguerite Duras
  59. Kjære Voltaire – Margit Walsø
  60. En såkalt drittjobb – Lotta Elstad
  61. Mine gleders by – Richard Hermann
  62. The Tales of Beedle the Bard – J. K. Rowling
  63. London – Tor Åge Bringsværd
  64. Låt den rätte komma in – John Ajvide Lindqvist

The Lady of Shalott, del 3.

Jeg tror mitt første møte med «The Lady of Shalott» må ha vært gjennom vår kjære Anne fra Bjørkely. Jeg elsket både bøkene og tv-seriene som barn. I den første serien møter vi Anne for første gang da hun snubler seg gjennom skogen, drømmende med ei bok i hånda. Det er faktisk intet mindre enn Alfred Tennysons dikt hun leser.


Link

Litt senere, når Anne har blitt litt eldre, står fortsatt diktet sterkt hos den foreldreløse jenta. Sammen med venninnene låner de en båt, og skal gjenskape ladyens båtferd ned elven. De av oss som så serien og/eller leste bøkene husker nok hvordan dét endte…


Link

The Lady of Shalott, del 2.

I går postet jeg Alfred Tennysons vakre dikt «The Lady of Shalott» her. Mange forfattere, kunstnere og musikere har nok latt seg inspirere av diktet, blant annet Loreena McKennitt har satt melodi til dette diktet:



Link

Den kjente maleren John William Waterhouse har avbildet the Lady of Shalott, der hun sitter i båten på vei ned til Camelot. Dette er antakelig den mest kjente avbildningen av diktet. Warerhouse er en av de store pre-rafaelittiske malerene, og nettopp «The Lady of Shalott» finnes i dag i Tate Gallery i London.


The Lady of Shalott

The Lady Of Shalott, del 1.

Et av mine absolutt favorittdikt er Alfred Tennysons «The Lady Of Shalott». Dette er fortellingen om ei prinsesse som på grunn av en forbannelse kun kan se verden via refleksjonen i et speil. En dag rir ridderen Lancelot forbi hennes tårn, og hun kan ikke la være å se på ham. På den måten blir forbannelsen satt ut i live, og i det hun setter seg i en båt og flyter nedover elven til Camelot, dør hun.

The Lady of Shalott

On either side the river lie
Long fields of barley and of rye,
That clothe the wold and meet the sky;
And through the field the road run by
To many-tower’d Camelot;
And up and down the people go,
Gazing where the lilies blow
Round an island there below,
The island of Shalott.

Willows whiten, aspens quiver,
Little breezes dusk and shiver
Through the wave that runs for ever
By the island in the river
Flowing down to Camelot.
Four grey walls, and four grey towers,
Overlook a space of flowers,
And the silent isle imbowers
The Lady of Shalott.

By the margin, willow veil’d,
Slide the heavy barges trail’d
By slow horses; and unhail’d
The shallop flitteth silken-sail’d
Skimming down to Camelot:
But who hath seen her wave her hand?
Or at the casement seen her stand?
Or is she known in all the land,
The Lady of Shalott?

Only reapers, reaping early,
In among the bearded barley
Hear a song that echoes cheerly
From the river winding clearly;
Down to tower’d Camelot;
And by the moon the reaper weary,
Piling sheaves in uplands airy,
Listening, whispers, » ‘Tis the fairy
The Lady of Shalott.»

There she weaves by night and day
A magic web with colours gay.
She has heard a whisper say,
A curse is on her if she stay
To look down to Camelot.
She knows not what the curse may be,
And so she weaveth steadily,
And little other care hath she,
The Lady of Shalott.

And moving through a mirror clear
That hangs before her all the year,
Shadows of the world appear.
There she sees the highway near
Winding down to Camelot;
There the river eddy whirls,
And there the surly village churls,
And the red cloaks of market girls
Pass onward from Shalott.

Sometimes a troop of damsels glad,
An abbot on an ambling pad,
Sometimes a curly shepherd lad,
Or long-hair’d page in crimson clad
Goes by to tower’d Camelot;
And sometimes through the mirror blue
The knights come riding two and two.
She hath no loyal Knight and true,
The Lady of Shalott.

But in her web she still delights
To weave the mirror’s magic sights,
For often through the silent nights
A funeral, with plumes and lights
And music, went to Camelot;
Or when the Moon was overhead,
Came two young lovers lately wed.
«I am half sick of shadows,» said
The Lady of Shalott.

A bow-shot from her bower-eaves,
He rode between the barley sheaves,
The sun came dazzling thro’ the leaves,
And flamed upon the brazen greaves
Of bold Sir Lancelot.
A red-cross knight for ever kneel’d
To a lady in his shield,
That sparkled on the yellow field,
Beside remote Shalott.

The gemmy bridle glitter’d free,
Like to some branch of stars we see
Hung in the golden Galaxy.
The bridle bells rang merrily
As he rode down to Camelot:
And from his blazon’d baldric slung
A mighty silver bugle hung,
And as he rode his armor rung
Beside remote Shalott.

All in the blue unclouded weather
Thick-jewell’d shone the saddle-leather,
The helmet and the helmet-feather
Burn’d like one burning flame together,
As he rode down to Camelot.
As often thro’ the purple night,
Below the starry clusters bright,
Some bearded meteor, burning bright,
Moves over still Shalott.

His broad clear brow in sunlight glow’d;
On burnish’d hooves his war-horse trode;
From underneath his helmet flow’d
His coal-black curls as on he rode,
As he rode down to Camelot.
From the bank and from the river
He flashed into the crystal mirror,
«Tirra lirra,» by the river
Sang Sir Lancelot.

She left the web, she left the loom,
She made three paces through the room,
She saw the water-lily bloom,
She saw the helmet and the plume,
She look’d down to Camelot.
Out flew the web and floated wide;
The mirror crack’d from side to side;
«The curse is come upon me,» cried
The Lady of Shalott.

In the stormy east-wind straining,
The pale yellow woods were waning,
The broad stream in his banks complaining.
Heavily the low sky raining
Over tower’d Camelot;
Down she came and found a boat
Beneath a willow left afloat,
And around about the prow she wrote
The Lady of Shalott.

And down the river’s dim expanse
Like some bold seer in a trance,
Seeing all his own mischance —
With a glassy countenance
Did she look to Camelot.
And at the closing of the day
She loosed the chain, and down she lay;
The broad stream bore her far away,
The Lady of Shalott.

Lying, robed in snowy white
That loosely flew to left and right —
The leaves upon her falling light —
Thro’ the noises of the night,
She floated down to Camelot:
And as the boat-head wound along
The willowy hills and fields among,
They heard her singing her last song,
The Lady of Shalott.

Heard a carol, mournful, holy,
Chanted loudly, chanted lowly,
Till her blood was frozen slowly,
And her eyes were darkened wholly,
Turn’d to tower’d Camelot.
For ere she reach’d upon the tide
The first house by the water-side,
Singing in her song she died,
The Lady of Shalott.

Under tower and balcony,
By garden-wall and gallery,
A gleaming shape she floated by,
Dead-pale between the houses high,
Silent into Camelot.
Out upon the wharfs they came,
Knight and Burgher, Lord and Dame,
And around the prow they read her name,
The Lady of Shalott.

Who is this? And what is here?
And in the lighted palace near
Died the sound of royal cheer;
And they crossed themselves for fear,
All the Knights at Camelot;
But Lancelot mused a little space
He said, «She has a lovely face;
God in his mercy lend her grace,
The Lady of Shalott.»

Dikt på en fredag.

Ungdom

Det er Joletid; det er Annandag.
Hjaa Gamlemor held dei sitt Danselag.
Dit flokkar seg Gut og Gjente.
Føret er fælt med Snø og med Slaps;
Vegane er berre Grugg og Graps;
men alle so er dei plente

Me veit kor det er i Ungdomens Tid;
etter all den kvardagsleg’ Sut og Strid
ein Leik so hjarteleg smakar.
Og Gleda er gjæv og Gleda er kjær;
dei hoppar som Folar og Rundkast slær
og spenner i Golv so det brakar.

Og Guten drikk seg eit lite mot;
so sullar dei fram paa dansande Fot
og held seg i varme Hendar.
Aa hei! ropar Guten og svinger sin Arm;
og Gjenta smyg etter so sæl og varm
og lær med dei kvite Tennar.

Og Gleda svell i den unge Barm;
gløymd er baade Strid og Sutir og Harm,
og Livet stormar og strøymer.
Hugen leikar og Augo lær,
Elsken gløder og Hjarta slær;
det er Stundir ein aldri gløymer.

Men vert det for mykje med Drykk og Braak,
og vaknar Sinnet med Slaasting og Staak,
daa kjem han, den vonde Mannen.
Og sìt i Kraai og flirer og glor.
Og daa gjeng det laus med Meinferd og Mord,
til dessmeir Hugnad for Fanden.

Daa fér ei Uferd so mang ein Gut,
og Gjenta kjem ut i Skam og i Sut,
og gleda vendast til Vaade.
Di skal me fagnast paa sømeleg vis
og all Tid gjeva vaar Herre Pris,
som unner oss Liv og Naade.

– fra Arne Garborgs Haugtussa