Er du en monogam leser?
Dette spørsmålet dukket opp i et webforum jeg er med i for ikke så lenge siden. Med spørsmålet mentes om du er typen som leser ei og ei bok, eller om du leser flere bøker om gangen.
Jeg er definitivt ikke en monogam leser. Jeg leser stort sett alltid to eller flere bøker på samme tid. Jeg har for eksempel alltid ei bok jeg leser på toalettet. Jeg vet mange sverger til blader, selv foretrekker jeg ei lettlest bok jeg kan lese et par sider i hver gang. Det betyr nødvendigvis at jeg bruker lang tid på den, men siden den ikke er så lang, gjør det egentlig ingen ting.
En annen ting jeg liker med dette er at blir jeg litt lei ei bok, kan jeg legge den til side ei stund, og heller lese i ei anna bok. Jeg synes det er deilig med litt avveksling. Som sagt, man bruker kanskje leger tid på hver bok, men det er som sagt helt greit. Til tider kan det være veldig positivt også, hvis det er bøker man ønsker skal vare litt ekstra lenge.
Hvordan er det med deg, er du en monogam leser?
Oslo Sciene-Fiction-festival 2008: Dag 1.
Jeg fikk desverre kun med meg én programpost på Oslo Science-Fiction-Festival i dag, mest på grunn at jeg surret litt rundt og kikket etter at jeg hadde fått det orange adgangsbåndet rundt håndleddet. Jeg tror uansett jeg hadde plukket ut rett paneldebatt for min del: Humor i fantasy – essensielt eller ødeleggende?
Banner på utsiden. Ingen tvil om at det er her det skjer!
Salg av brukte bøker.
NISS (Special effects makeup X) har stand i lobbyen.
Paneldetagere var Katrine Myra, Torstein Bugge Høverstad, Torfinn Ørmen og Klaus Mogensen, og debatten ble i programmet presentert på følgende vis:
«Noen lesere synes humoristisk fantasy, enten det nå er Schmitz, Morressy etter Pratchett, er det beste som finnes. Andre vil ha seriøs High Fantasy, der dragene ikke vitser, riddere og jomfruer kjenner sine roller og leserne ikke trekker på smilebåndet i utide. Hva synes panelet?»
Jeg synes det var en morsom debatt, og spesielt godt likte jeg at publikum ble dratt inn i debatten på en naturlig måte. Mange interssante innlegg! Jeg vet ikke om vi egentlig kom fram til noen konklusjon, men de fleste likte vel humor i fantasy og science-fiction. Og som ei i publikum sa: Å skrive om mennesker uten å dra inn humor er vel litt kunstig, for mennesker er jo så morsomme.
Panelet: Torstein Bugge Høverstad, Katrine Myra, Klaus Mogensen og Torfinn Ørmen.
Alle bilder er tatt av Elin Sjølie.
Ny bok av Rowling!
At J. K. Rowling nå kommer med ny bok, det er verken en overraskelse eller nyhet. Men nytt (for meg, i hvert fall) er at den antas komme ut allerede i desember! Barneboka The Tales of Beedle the Bard inneholder fem eventyr, og rosinen i pølsa or alle Harry Potter-fans må være at boka kommer til å inneholde en kommentar og fotnoter skrevet av selveste Albus Dumbledore!
Også Dagbladet.no omtaler saken:
«Den vil være i salg torsdag 4. desember i år, skriver veldedighets- organisasjonen, Children’s High Level Group, i en pressemelding.
(…)
Hun laget i utgangspunktet kun sju håndskrevne versjoner, hvorav én ble solgt på auksjon i desember i fjor. Bokhandelen Amazon kjøpte boka, som også er illustrert av Rowling selv, for 1, 95 millioner pund. Inntektene gikk til veldedighets- organisasjonen hennes.»
Og vi følger med…
Å følge med på Dagbladet.nos kåring av «de verkene som gjennom sin utbredelse, virkningshistorie eller litterære og intellektuelle kvaliteter har satt sitt preg på vår etterkrigshistorie». For meg er det både kjente og ukjente verker som trekkes frem.
Vi nærmer oss nå toppen av lista, og i dag har vi kommet til nummer fire på lista: Hva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox fra 1966. Jeg må være ærlig å innrømme at denne faller inn under de bøkene jeg ikke kjenner til fra før. Bok nummer fem, derimot, er mer kjent for meg: Filosofiens historie av Arne Næss fra 1953. Næss er vel kanskje den største norske filosofen i Norge i moderne tid.
Nå gjenstår altså kun de tre øverste plassene på lista, og jeg er veldig spent på hvilke disse blir!
Første trailer til Harry Potter and the Half-Blood Prince er ute!
Nå til høsten kommer filmatiseringen av bok nummer seks i Harry Potter-serien. Harry Potter and the Half-Blood Prince har premiere i Storbritannia 21. november, og man kan nå beskue bilder fra filmen blant annet i Dagbladets nettutgave.
Jeg gleder meg veldig til den nye filmen, siden jeg synes filmene bare blir bedre og bedre. Og etter å ha sett traileren gleder jeg meg intet mindre!
Og her er traileren:
Lenke til traileren på YouTube.
På norsk har tittelen blitt oversatt til Harry Potter og halvblodsprinsen.
Neil Gaiman + Batman = sant!
Hurra! Hurra! Hurra! Neil Gaiman skriver Batman! Jeg ble selvsagt hoppeglad av denne nyheten!
At jeg var og så den nye Batman-filmen, som i følge Dagbladet «banket «Mamma Mia»», på søndag, gjør meg ikke akkurat mindre entusiastisk. Jeg elsker superhelter, og når min favorittforfatter skriver om den superhelten som kanskje var med på å prege min barndom mest, da føles det litt som om man har et helt fyrverkeri i magen!
Politisk satire
«Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha mener komikere med politisk snert sliter med å få jobb. – Det er ikke komikernes oppgave å være politisk, mener Elina Krantz i Stand Up Norge.»
Er det bare jeg som klør meg i hodet av Elina Krantz uttalelse? Selvsagt, en komiker trenger ikke være politisk for å være morsom, men personlig synes jeg politisk satire er moro.
De av dere som har lest Are Kalvøs kåserier i Dagsavisen på lørdager har sett at det er ikke sjelden han kommer med politiske sleivspark. Ler jeg av det? Så klart! Og Knut Nærum er også konge på politisk satire, i mine øyne, noe man blant annet ser i Monster, som jeg blogget om for litt siden.
Hurra for politisk satire!
The Ghost from the Grand Banks av Arthur C. Clarke
Jeg plukket med meg The Ghost from the Grand Banks fra bookcrossing-hylla på Naturhistorisk Museum i London i mars i år, mest på grunn av at jeg er veldig begeistret for science-fiction, og kunne ikke la være å ta den med meg.
Jeg vet ikke helt hva greia er med science-fiction og blekkspruter, men også i The Ghost from the Grand Banks møter vi en slik. Og den er ikke liten! Denne er gedigen, og har forelsket seg i Titanic. Dog er den ikke veldig sentral for handlingen, den skremmes etterhvert bort. Episoden fikk meg uansett til å tenke på den gangen, for flere år siden, da jeg så en gammel science-fiction-film på TV (så gammel at den var i sort-hvitt, og effektene var ikke mye å skryte av), hvor jorden ble invadert av store, monsterliknende blekkspruter. Det vil si, de så ut som blekspruter, men var selvfølgelig romvesner. Hvilken film det var husker jeg selvsagt ikke, ei heller hvordan den endte.
«Spøkelset» i boka er egentlig ikke noe spøkelse, men Titanic. Handlingen i boka dreier seg om et forsøk på å bringe Titanic opp fra dypet. Ved hjelp av roboter og annet moderne, teknologisk utstyr jobber de i noen år mot målet, dog ikke uten problemer. Handlingen er faktisk satt til vår nåtid, men boka kom første gang ut i 1990. Jeg følte det kanskje var litt sært at man i 2007 skulle ha et meget høyt teknologisk nivå, men når jeg tenker nærmere etter, så var ikke Clarke helt på viddene alikevel. Det er uansett ikke med på å trekke boka ned.
Deler av bokas handling foregår under vann, og denne undervannsstemningen Clarke skaper liker jeg veldig godt. Atmosfæren minner meg på sett og vis om Jules Vernes En verdensomseiling under havet fra 1870. Om godeste Clarke var inspirert av Verne eller ikke vet jeg ikke, men jeg synes han gir noe av samme følelsen, spesielt sekvensen hvor en rekke rike VIP-mennesker blir tatt med i en meget flott u-båt. I denne blir de tatt med på omvisning rundt Titanic, samt at de får en lunsj som skal tilsvare den siste lunsjen som ble servert på Titanic.
En annen ting jeg liker med boka er Clarkes humor. Selv om boka til tider er veldig alvorig, og noen ganger trist, så var det ikke få ganger jeg måtte trekke på smilebåndet. Faktisk lå jeg i parken og lo høyt til tider! (De andre parkløvene syntes nok jeg var en underlig skrue…) Dette er kanskje ikke min favorittbok, men den skåret definitivt høyt på skalaen!
The Historian av Elizabeth Kostova
Da The Historian dumpet ned i postkassa mi i slutten av juni ble jeg veldig glad. Dette var ei bok jeg lenge hadde hatt lyst til å lese, og da jeg så muligheten gjennom en bookcrossingbokring, hev jeg meg på. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke en hel måned på å komme meg gjennom den 704 sider tykke boka, men etter en trafikkulykke har jeg hatt litt problemer med å fokusere, og dermed tok det hele ekstra lang tid.
«The story that follows is one I never intended to commit to paper. Recently, however, a shock of sorts has prompted me to look back over the most troubling episodes of my life and of the lives of several people I loved best. This is the story of how as a girl of sixteen I went in search of my father and his past, and of how we all found ourselves on one of the darkest pathways into history.»
Slik starter historien, og bare åpningen i seg selv var nok til å fenge min interesse.
Jeg har alltid vært fascinert av vampyrer, og dette er slettes ikke den første vampyrboka jeg har lest. Som så mange andre vampyrfortellinger, baserer også denne seg på myten om Dracula. Dracula betyr egentlig «Dragens sønn», og var kallenavnet til Vlad Tepes, fyrste i Valakia, som ligger i det nåværende Romania. Vlad Tepes var ikke noen mild hersker, og er blant annet kjent or å ha spiddet sine fiender på påler, levende. Det var hans brutale handlinger som gjorde at myten om at han var en vampyr ble skapt, og dette har som kjent vært grunnlag for en rekke historier. Den mest kjente av disse er antakelig Dracula av Bram Stoker, som første gang kom ut i 1897.
I The Historian følger vi på en måte to historier: Historien til bokas jeg-person, og historien til hennes far. Farens historie er stilet til bokas jeg-person i form av brev. Dette er med på å gjøre historien mer levende. Til tross for dette overskygger farens historie på mange måter jeg-personens, og det er farens som i stor grad blir fortalt. Dette er dog ikke på noen måte et negativt trekk, for det er først og fremst farens historie om hans jakt på Dracula som er den sentrale handlingen. Vi følger ham og hans venn Helen på en reise gjennom Tyrkia og Øst-Europa på jakt etter den forsvunnende professor Rossi, og på jakt etter Dracula, som i følge Rossi ikke er død, men faktisk er en vampyr, slik mytene forteller. Å følge sporene gjennom et Øst-Europa under den kalde krigen er ikke bare lett, og det er flere ting de må passe seg for, ikke bare vampyrer!
Jeg syntes dette var ei spennende og god bok, men noe som var med på å gjøre at denne ikke er blant mine favoritter er at jeg synes enkelte deler ble overflødige og til tider lange og tunge. Jeg tror deler kunne ha vært kuttet ut, uten at historien i seg selv ville ha tatt noen skade. Til tross for dette, liker man historier om vampyrer ispedd med en god dose historie, da er denne absolutt leseverdig!