I går var jeg på Litteraturhuset for første gang. Det ble et positivt møte med det mye omtalte huset (som jeg fant ut ligger bare 15 minutters gange hjemmefra). Arrangementet jeg deltok på var BokKlubb (ikke overraskende arrangert av Bokklubben), med forfatter Tore Renberg.
Vi ble fortalt at de håpet at det hele skulle ha en «uformell atmosfære», noe jeg definitivt følte de klarte å oppnå. Renberg var en artig figur, og snakket med stor entusiasme om boka og filmen som snart har premiere. Det var ingen tvil om at han virkelig gledet seg over den nye filmen. Og det tror jeg de av oss som var der og fikk se klipp fra Mannen som elsket Yngve også gjør, for det ser virkelig lovende ut!
Jeg er forøvrig veldig enig med det Renberg sa om filmen i forhold til boka: Vi må huske på at bok og film er to forskjellige medier. Det er mye man kan gjøre i ei bok som rett og slett ikke funker på film. Renberg har skrevet manus til filmen, og jeg er sikker på at han i samarbeid med resten av gjengen bak filmen har klart å lage en flott film! Og selv om jeg ikke får sett den på fredag, så gleder jeg meg stort til å se den.
Etter at selve arrangementet var over tok han seg tid til å signere bøker og slå av en prat med fansen. Det formet seg en liten kø av ivrige foran scena, og han så ut til å storkose seg.
Dette ble definitivt ikke mitt siste besøk til Litteraturhuset, og jeg håper virkelig de vil ha liknende arrangementer relativt jevnlig. For å sitere Renberg: «Dette va’ løye!»
For ei ukes tid siden var ei venninne og jeg på kafé og leste sammen. Det var sikkert noen som syntes det var underlig at vi satt der med teen vår og bøkene våre og var musestille. «Hva er vitsen med det der, da?» undret de seg kanskje. «Hva er poenget med å gå på kafé hvis man ikke snakker sammen?» De får bare lure, selv synes jeg slikt er veldig koselig. Man har noe sammen, selv om man ikke skravler hull i hodet på hverandre.
