Det er lenge siden jeg har lest en så skummel bok! Ja, for Darlah : 172 timer på månen av Johan Harstad er ikke bare spennende, den er, unnskyld språket, dritskummel! I siste del av boka måtte jeg faktisk minne meg selv på at jeg måtte puste…
Boka vant Brageprisen i klassen barne- og ungdomslitteratur i 2008, og juryen skrev i sin begrunnelse for nominasjon av boka blant annet at dette «er en bok som tar tak i leseren fra første stund og holder grepet gjennom hele fortellingen.» Jeg kunne ikke ha vært mere enig!
Darlah er boka om de tre ungdommene Mia, Midori og Antoine. Over førti år etter at NASA sist sendte mennesker til månen har de bestemt seg for å gjøre det igjen, og for å sikre seg nok økonomisk støtte, lanserer de et lotteri. Det er dette lotteriet de tre ungdommene er vinnere av, og sammen med de andre utvalgte astronautene skal de reise til månebasen DARLAH 2, hvor de skal oppholde seg i ei uke, eller 172 timer. Mia kommer fra Stavanger, Midori fra Tokyo og Antoine fra Paris, og de blir alle tre fraktet sammen med sine familier til USA, til NASAS base i Texas. På Johnsons Space Center skal de læres og trenes opp, slik at de er egnet til å ta fatt på den lange ferden.
Selv om det underveis i boka var småting jeg ikke var så begeistret for, så var helhetsuttrykket av boka veldig bra. Språket er godt, og boka inneholder fotografier som er med på å skape den grøssende stemningen i boka. Selv om hendelsene i boka er aldri så uvirkelige, har Harstad klart å gjøre dem så troverdige at de antakelig kunne skremt vettet av hvilken som helst dreven astronom. Etter dette har i hvert fall ikke jeg lyst til å reise til månen!