Kategori: bok til film

Det lages ofte filmer som er basert på bøker. Noen gleder jeg meg til mer enn andre. Det kommer flere filmer av bøker jeg har lest framover, og noen ser jeg mer fram til enn andre.

Det er ganske nylig jeg fikk vite at City of Bones blir film. Jeg var allerede i gang med å lese den, da nyheten kom meg for øret. Jeg er spent på hvordan de skal få det hele til.

I desember kommer andre film om Hobbiten ut: The Hobbit: The Desolation of Smaug. Jeg likte virkelig den første filmen, og syntes de løste ting på en god måte.

En annen film som kommer ut i desember er Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Jeg bruker å si at boka er en godt fortalt skrøne, og jeg er spent på hvordan de skal klare å fange den inn som film.

Selv om jeg ikke var imponert over den første Hunger Games-filmen, gleder jeg meg til andre film kommer på kino. Jeg har et håp om at denne skal være hakket bedre, og ikke like overflatisk som film én. Perimeredato er satt til 22. november.

Ellers gleder jeg meg veldig til tredje sesong av Sherlock kommer. Her har jeg riktignok ikke lest bøkene, men serien har virkelig grepet meg, og er definitivt en av mine favorittserier for tiden.

Hva gleder du deg til?

Filmen The Host kommer på norske kinoer 27. mars. Jeg likte boka, og er veldig spent på filmen. Boka ble skrevet av Stephenie Meyer, men har på ingen måte noe å gjøre med Twilight-serien å gjøre. Her er ingen glitrende vampyrer, og boka er langt mer voksen. Skal du se filmen?

På selveste Valentinsdagen var Therese (som jeg jobber med å overtale til å bokblogge) og jeg på Norgespremieren av filmen Beautiful Creatures. Vi er begge begeistret for bøkene (les min omtale om første bok HER), og var virkelig spente. Hadde de klart å fange essensen i boka? Hadde de beholdt samme synsvinkel som i boka? Hvordan var skuespillerene? Disse, og andre spørsmål, stilte vi oss før vi satte oss godt tilrette i kinosetene.

Jeg forventer aldri at filmen skal være en kopi av boka, og syntes derfor filmen lovet godt da den begynte. Den fanget essensen i boka, og jeg likte skuespillerne. Selv om Ethan Wate i filmen ikke var helt slik som jeg tenkte meg ham i boka, synes jeg Alden Ehrenreich gjorde en god og troverdig rolle. Pluss for sørstatsaksent!

Den gode følelsen i starten av filmen skulle dessverre forsvinne. Selv om skuespillerprestasjonene var flotte, så ble etter hvert forandringene så store at de rett og slett mistet bokas essens. Flere av bokas karakterer var enten helt forsvunnet, endret eller de hadde laget en av flere. Dette fungerte ikke i lengden, slik jeg så det. I tillegg hentet de inn informasjon som først kommer i andre bok, noe jeg også har blandede følelser rundt. Kanskje ikke noe jeg ville kritisert hadde det vært eneste vri filmskaperene hadde gjort, men sammen med alt det andre ble det bare feil.

Vi gikk ut av kinosalen svært skuffet da filmen var over, og kan vel kanskje bare håpe at film nummer to (hvis det blir noen film nummer to?) blir bedre.

I går kveld var jeg på kino og så filmen Life of Pi, eller Historien om Pi som den heter på norsk. Jeg leste boka av Yann Martel i 2009, og etter å ha sett traileren til filmen, gledet jeg meg til å se den. Selvsagt er sjangsene for skuffelse stor når man har høye forventninger, men jeg hadde hørt mye bra om filmatiseringen.

Life of Pi er historien om Pi Patel, som vokste opp i farens dyrehage i India. En dag bestemmer faren seg for å selge dyrene til en dyrehage i Canada, av økonomiske grunner, og han tar med seg familien og alle dyrene ombord i et lasteskip som skal ta dem til andre siden av jorda. Under en fryktelig storm forliser skipet, og kun Pi og noen få av dyrene overlever. Og det er her den egentlige historien starter, og Pis utrolige reise på havet, og hva han må gjøre for å overleve ombord i en liten livbåt sammen med en stor bengaltiger!

Heldigvis skuffet ikke filmen. Dette er et prakteksemplar på hvordan små endringer i historien får det hele til å fungere visjonelt. Og det er en vakker film, med flott kameraføring og fantastiske farger. Suraj Sharma gjør en flott jobb som Pi, og en historie som normalt sett vil være vanskelig å tro på, framstår som troverdig.

Filmen er nominert til Oscar for beste film, samt flere andre kategorier (hele 11 tilsammen). Blant annet er Ang Lee, kjent som mannen bak Snikende tiger, skjult drage, Brokeback Mountain og en rekke andre filmer, nominert som beste regissør, og jeg synes absolutt han har gjort seg fortjent til det.

Dette er definitivt en film jeg regner med jeg kommer til å se igjen – for den er definitivt verdt å se flere ganger! Løp og se!

Nylig ble den andre Hobbiten-traileren sluppet. Gleder meg veldig til filmen! (Selv om jeg er skeptisk til at den nå er delt i tre…)

Forrige lørdag så jeg filmen Kompani Orheim, som er basert på boka med samme navn av Tore Renberg. Jeg leste boka før jeg flyttet sørover, og likte den kjempegodt, og var spent på hvordan jeg ville like filmen. Det er alltid en utfordring å se filmer av bøker man føler sterkt for, og etter skuffelsen med The Hunger Games, var jeg nok mer enn litt skeptisk.

Selv om Kompani Orheim kom ut etter Mannen som elsket Yngve, er handlingen lagt før i tid. Vi møter Jarle, sønn av Sara og Terje Orheim, som barn. Det er Jarles barndom og oppvekst boka, og filmen, handler om. Det handler om Jarles familie, som utad ser så flott ut. Faren er godt likt av alle, og de er et aldri så lite «kompani». Under overflaten er dog ikke ting så rosenrødt man får inntrykk av, og vi får se en helt anne side av familielivet til Jarle.

Jeg synes filmskaperne har gjort en god jobb med Kompani Orheim. De har fanget ånden i boka, og selv om jeg nok kanskje kunne ha tenkt å få med meg et par småting fra boka, var ikke dette så elementært at det virket forstyrrende for opplevelsen. Filmen er helhetlig, og skuespilleprestasjonene er gode. Kristoffer Joner, som spiller Terje Orheim, er etter min mening en av Norges beste skuespillere, og også her viser han hvilken stødig skuespiller han er. Han gir karakteren sin dybde og troverdighet. Også Cecilie Mosli er en strålende skuespiller, og leverer det hun skal.

Kompani Orheim er en sterk film. Den er sår og ekte, og jeg tviler ikke på at det finnes familier som har det på denne måten. Filmen kan dessuten fint sees uten verken å ha lest noen av Renbergs bøker, ei heller trenger du å ha sett de andre filmene først. Filmen står sterkt alene, og kan anbefales på det varmeste.

En av de nye filmene jeg har vært mest spent på i 2012 har vært filmatiseringen av boka The Hunger Games av Suzanne Collins, ei bok som var et svært godt eksempel på slukebok for min del. Nå har jeg vært og sett førpremieren i Stavanger, og jeg skal gjøre et forsøk på å dele noen av tankene mine rundt filmen uten å avsløre for mye for de av dere som ikke har sett den enda.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg hadde høye forventninger til filmen, siden jeg er svært begeistret for boka. Og når forventningene er skyheøye, kan fallet bli tilsvarende hardt hvis de ikke innfris. Dette til tross, jeg er like hel. Men imponert er jeg heller ikke.

Selv jeg jevnt over synes skuespiller prestasjonene var greie, så mangler karakterene dybde. I boka kommer vi under huden på flere av karakterene, i filmen ble de langt mer overflatiske. Og dette kan man nok dessverre si om hele filmen: Den mangler dybde. Og dette er nok det jeg er aller mest skuffet over. At de endrer ting for å finne løsninger som funker bedre på film enn i bok, det kan jeg leve med, men når de fjerner elementer som gir karakterene og handlingen dybde, da gjør de noe feil. 

Skaperne av filmen har på mange måter holdt seg til store deler av boka, og jeg er blant annet glad for de hadde med Katniss’ farvell med Rue. De har dog fjernet en god del annet som var med på å vise hvor grusomme «Dødslekene» egentlig var, og Capitols usmakelige behandling av distriktene. En hel rekke virkemidler og bilder eksisterer bare ikke i filmen. Jeg må innrømme at jeg var redd for at dette kunne skje, da jeg fant ut at det skulle lages som ungdomsfilm. Man har blitt nødt til å tone det hele ned, og jeg synes ikke at utfallet har vært heldig. Noe av det som gir boka dybde, og som gjør den til en sterk leseopplevelse er rett og slett ikke med i filmen. I tillegg tror jeg nok enkelte ting kan virke forvirrende for de som ikke har lest boka, noe jeg er veldig spent å høre om fra de av dere som ikke har lest boka, men som allikevel velger å se filmen.

Selv om det er mye jeg savner i filmen, så var det ikke en ensbetydende negativ opplevelse. Enkelte scener er flotte, hovedhandlingen finnes der, og jeg tror man nok kan bli glade i karakterene. For meg var det en helt OK filmopplevelse, og jeg gleder meg faktisk til å se den igjen i morgen (i en langt bedre kinosal enn i dag).

Har du sett filmen? Er veldig spent på hvilke tanker andre gjør seg om den, så fortell meg det gjerne i en kommentar til dette innlegget.