Kategori: bokomtale

Jeg har tidligere nevnt hvordan jeg ved en tilfeldighet oppdaget boka Austenland skrevet av Shannon Hale. Dette var en sånn bok som insisterte på å bli lest sporenstreks, så jeg satte i gang, og de siste sidene ble lest på toget på vei til sørlandet på fredag.

Først tenkte jeg at for å lese denne boka måtte man kjenne sin Jane Austen, men nå tror jeg ikke det egentlig er nødvendig, selv om det kanskje er en fordel. Faktisk er det et pluss å kjenne til noen av Jane Austens samtidige. Med andre ord: Det finnes intertekstualitet i boka! Jeg tror jeg har nevnt tidligere at jeg elsker bøker som gjerne henviser til annen litteratur i bøkene sine. På denne måten viser forfatteren at hin ikke undervurderer leseren sin, men tror at personen som holder boka er et oppegående menneske. Og det kan man like!

Her møter vi Jane Hayes. Jane jobber som grafisk designer og bor på Manhattan, New York City. Kvinnen i begynnelsen i tredveårene er single, og er nærmest besatt av Jane Austens bøker, og ikke minst BBCs dramatisering av Stolthet og Fordom med Colin Firth som Mr Darcy. Denne besettelsen forsøker Jane holde hemmelig, men blir avslørt av sin grandtante Carolyn under en lunsj. Da hennes eksentriske grandtante dør, etterlater hun ikke noen vanlig arv til Jane: I sitt testamente har hun kjøpt en reise til Jane. En reise som ikke kan refunderes. Et opphold på et gods i England, hvor man spiller en karakter i Jane Austens tid, i Jane Austens bøkers ånd. Og Jane reiser, og snart befinner hun seg i et drama hun ikke ville trodd hun ville oppleve…

Jeg tror mange Jane Austen-fans vil kjenne seg igjen i Jane, selv om man selv kanskje ikke er like intenst oppslukt av Mr Darcy. Det å drømme seg bort til en helt annen tid er kanskje ikke helt fremmed? Forfatteren har definitivt greid å lage en troverdig og levende karakter i Jane Hayes!

For meg var dette virkelig perfekt sommerlektyre: Boka er full av humor, og har et lett og lekent språk. Dette var en skikkelig godbit å sitte i solskinnet på balkongen med (gjerne sammen med st stort glass iste eller et lite glass cava).

Å ligge på en solseng ved et basseng er vel ikke noe jeg tenker på som typisk ferieaktivitet for min egen del, men ved hjelp av skygge og bok er det faktisk ikke så ille. Da jeg besøkte Las Vegas i USA nylig, den varmeste byen jeg har vært i så langt i mitt liv (ca 40 varme), tok jeg meg tid til å tilbringe en dag i selskap av boka jeg hadde lånt på biblioteket, nettopp i et slikt ærend.

Kollektivt selvmord er andre bok av Arto Paasilinna jeg har lest. I denne boka møter vi to karer som forsøker å ta sitt eget liv av dage, og skjebnen skal ha det til at de gjør dette på samme sted til samme tid. Man trenger kanskje ikke si at de ikke lykkes, men de to karene knytter snart vennskapsbånd. De trekker seg tilbake til den enes sommerstue for å diskutere «ståa», og finner snart ut at de ønsker å etablere ei gruppe som skal ta sitt eget liv i samlet flokk. Som sagt, så gjort. De samler en gjeng på litt over tredve kvinner og menn, og legger etter hvert ut på en vill tur med buss.

Jeg skal ikke si noe mer om hva som skjer videre, men dette er Paasilinna slik jeg ble kjent med ham i Den senile landmåleren. Her får man servert god dose mørk, finsk humor, som fikk meg til å le høyt flere ganger. Ikke godt å si hva folk rundt meg måtte tro, men jeg storkoste meg i hvert fall med boka. Hvor Paasilinna får sine sprø idéer fra, er ikke godt å si.

Hvis du ikke allerede har vært på ferie (som meg), kan jeg godt anbefale denne boka som ferielitteratur. Den er relativt lettlest. Språket er lettbeint, og den heftede utgaven er på kun drøye 230 sider. Dog, er du redd for å le høyt offentlig kan det kanskje være lurt å ta den med hvis man ikke skal være i nærheten av andre mennesker, men for oss andre egner den seg ypperlig på flyet, toget, ved bassengkanten, eller på stranda.

For ei uke siden, tirsdag i forrige uke, kom min favorittforfatter ut med ny bok. Selvsagt var jeg spent, for selv om jeg nærmest forventer at den skal leve opp til forventningene, så kan man jo aldri være 100% sikker. Heldigvis skuffet Neil Gaiman ikke denne gangen heller.

The Ocean at the End of the Lane tar oss med til Sussex i England. En mann i slutten av førtiårene har reist hjem for å delta i en begravelse, og han finner seg selv i å kjøre til huset han bodde i som barn. Han føler seg så dratt mot gården som ligger i enden av veien. På denne gården ble han som sjuåring kjent med jenta Lettie, hennes mor og bestemor. Mens han sitter ved gårdens andedam, kommer minner tilbake til ham, og ting som skjedde førti år tidligere. Mystiske, skumle og merkelige ting, han helt hadde glemt…

Jeg ble glad i pjokken nesten med det samme. Det tror jeg enhver bokelsker blir. Han er den typen gutt som helst forsvinner inn i bøkenes verden. Et sted i boka sier han at det var bøkene som oppdro ham. Det var dem som lærte ham alt som var verdt å vite om verden.

Neil Gaiman skriver så vakkert. Selv om historien hans i stor grad har overnaturlige elementer i seg, får han det hele til å virke så levende. Det er som om man blir dratt inn i historien, og det er vanskelig å rive seg løs. Etterpå er det nesten som om man tror det faktisk kan ha skjedd.

Hvis jeg skal ha noe å utsette på boka, må det være at den var for kort. Misforstå meg rett, jeg følte ikke at den manglet noe. Det er bare det, jeg skulle ønske den ikke sluttet så fort!

Jeg har faktisk skrevet bokomtale om boka Dead, undead or somewhere in between av J. A. Saare tidligere. I august i fjor leste jeg boka omigjen, etter at forfatteren inndro den forrige utgaven og omarbeidet den.

Aller først må jeg si at jeg er bekjent med forfatteren av boka på nettet. Dette påvirker dog ikke min boka, og jeg er rimelig sikker på at jeg ville ha ment det samme om jeg ikke visste hvem hun egentlig er. Forfatteren er amerikansk, og snakker ikke norsk, så jeg regner ikke med at hun vil lese dette blogginnlegget.

Dead, undead or somewhere in between er første bok i serien om Rhiannon Murpgy, ei ung kvinne som ikke helt som alle andre: Hun kan se avdøde mennekser. Og ikke nok med at hun kan se dem, men hun ser dem slik de framstod i det øyeblikket de døde. Og hva kan vel ikke ødelegge en dag som et grusomt lik?

Til daglig jobber Rhiannon som bartender i New York City, og er tøff i trynet og stor i kjeften. Hun gjør det beste hun kan får å skjule sitt uvanlige talent, og har klart det, så langt. Det er dog én som har fått teften i hemmeligheten hennes: Den vakre vampyren Disco. En dag ber han om hennes hjelp: Noen eller noe dreper vampyrer for å stjele hjertene deres, og han vet at Rhiannons unike gave kan være med på å løse gåten. Disco er ikke den som tar et nei for et nei, og snart føler Rhiannon seg tvunget til å ta på seg oppgaven.

Det er mye jeg liker med denne boka. Vampyrer blir ikke framstilt som verken glitrende eller ufarlige, og J. A. Saare skriver drivende spennende. Det er tydelig at dette er en genre hun kjenner, for selv om hun bruker en del av det typiske for «urban fantasy», unngår hun de store klisjéene. Hun finner sin egen stemme, for å si det kort.

Jeg gleder meg til å lese bok nummer to i serien, som jeg allerede har liggende på lesebrettet mitt. Håper jeg får tid til å komme meg så langt om ikke lenge…

Jeg skal ikke nekte for at det var med stor skepsis at jeg startet å lese denne boka på norsk. Faktisk hadde jeg luftet det forforfatteren da jeg fikk henne til å signere den på Juritzen forlags forlagsmøte. Hun forsikret meg om at hun mente oversettelsen skulle være god, så jeg tok sjangsen og satte i gang. Heldigvis ble jeg ikke skuffet – den er godt oversatt. Noen ganger kan jeg riktignok tenke meg til hvilke ord og uttrykk som er brukt i orginalen, uten at dette egentlig gjør noe med selve leseropplevelsen.

Når sant skal sies, så liker jeg faktisk språket i boka. Det er fargerikt og enkelt på samme tid. Jeg opplever det på ingen måte som klisjéaktig. Ordvalgene virker gjennomtenkte, og er med på å få det hele til å flyte.

Boka handler i hovedsak om én person: Beatrice. Hun forsvant for nesten tjue år siden, og selv om hun aldri ble funnet, regner de med at hun er død. Gjennom øynene til bokas mest sendtrale karakterer, bretter en familiehistorie seg ut for oss. Vi blir kjent med deres historie, deres kjærlighet, sinne, svik, bitterhet og ikke minst sorg. De framstår som ekte og troverdige: Ingen av dem er perfekte, de har alle sine små eller store feil. Det er kanskje nettopp dette som gjør at boka virkelig griper en?

Noen vil kanskje hevde at boka ikke har en orginal historie, og den har kanskje ikke det. Men finnes det en historie som ikke egentlig allerede er fortalt? Ikke engang Shakespeares Hamlet var orginal. Det er ikke viktig – det er at historien er godt fortalt som er det sentrale. Og Beatrice er definitivt ei godt fortalt historie.

Boka fikk jeg i «goodiebagen» som ble med hjem etter forlagsmøtet til Juritzen forlag for ei drøy uke siden.