Kategori: bokomtale

Jeg snublet over denne rare, lille barneboka i en bokhandel i England mens jeg bodde i Wales. (Faktisk i samme bokhandel som jeg kjøpte The Story of the Little Mole Who Knew It Was None of His Business). Det tok meg ikke lang tid før jeg skjønte at dette var ei bok jeg bare måtte ha, og jeg kan forsikre om at jeg heller ikke angret kjøpet i ettertid.

I England har de dronning, og alle har jo sett de fine kjolene, hattene og kåpene hun har på seg. Men har noen, for eksempel på et skolebesøk, noen sinne sett underbuksene hennes? Denne boka handler rett og slett om akkurat dét: underbuksene hennes («knickers» er engelsk for «underbukser» for de som ikke vet eller har skjønt det). Men å si at dette egentlig er ei fagbok kan man ikke, for den er full av underlige underbukser, tegnet på mange festlige måter i rare situasjoner. Rett og slett ei humorbok, med andre ord. Og kan kanskje muligens minne litt om boka om den tidligere nevnte muldvarpen med bæsjen på hodet, hvis man legger godviljen til. Uansett, den er hysterisk morsom. Jeg har ikke sett den her hjemme, verken på engelsk eller norsk, men skulle du ha mulighet, les den! Du vil ikke angre! (Med mindre du da ikke har sansen for slik barnslig humor, men da kan du bare skylde deg selv…)

Mitt første møte med denne lille krabaten hadde jeg våren 1999, da jeg studerte engelsk ved Cardiff University i Wales. Vår professor i «20th Century Children’s Litterature» hadde en dag med seg boka The Story of the Little Mole Who Knew It Was None of His Business, som den heter på engelsk, og leste den høyt for oss, til i hvert fall min store glede. Jeg ble så inspirert at jeg gikk hen og kjøpte min egen utgave på engelsk. Og siden har jeg lest den opptil flere ganger, både på engelsk og norsk.

Boka handler om en liten muldvarp som en dag stikker hodet opp av hullet sitt, og i det han gjør dét fåt han intet annet enn en bæsj deisende i hodet. Muldvarpen synes dette er riktig så frekt, og med stor besluttsomhet setter han ut for å finne synderen.

Dette er en veldig morsom bok, og selv om den kanskje kan fremstå som litt triviell, så er den faktisk også litt pedagogisk: Man kan nemlig lære om hva slags type bæsj forskjellige dyr har! Dette blir fortalt på en lekende og morsom måte, og illustrasjonene, som er laget av Wolf Erlbruch, er gode og illustrerende, og passer veldig godt sammen med språket i historien.

Etter at jeg leste ut den siste boka om Harry Potter, har jeg lest ut et par ungdomsbøker. Av disse likte jeg helt klart Svarte vinger av Lise Knudsen best. Den andre boka var Pendel av Hilde Berit Evensen. Det betyr ikke at jeg ikke likte Pendel, for det gjorde jeg, men Svarte vinger var etter min smak og mening et par hakk bedre.

Svarte vinger handler om Dea, som spiller piano. Nei, hun spiller ikke, hun lever og ånder piano. Hun er et kjempetalent og drømmer om å bli pianist. Hun sliter alikevel med dårlig selvtillit. Hun føler at foreldrene ikke lar henne øve så mye som hun trenger, hun føler seg ensom, hun føler at hun har glidd vekk fra sin beste venninne… Dea sliter også med angst, men nekter å innse dette selv.

Man kan kanskje si at boka handler mye om Deas tanker og følelser, men den er skrevet på en vakker og poetisk måte. Dessuten hadde jeg stor sans for referansen til Brontës Jane Eyre. Bøker som snakker vakkert om andre bøker, det synes jeg er fint.

Pendel handler om Jon Ei, han går første året på videregående og er forelska i Kathrine og spiller fotball. Han er god til å spille fotball. Jon er en reflektert ung mann, og han har på en underlig måte blitt påvirket av pendelen de snakket om i fysikktimen, og gjennom hele boka brukes pendelen som et symbol.

Jon merker tidlig at det er noe bak Kathrines blikk, noe han ikke klarer å sette fingeren på. Kathrine bærer på en hemmelighet, og dette er skyggen i hennes blikk…

Begge bøkene er innom alvorlige temaer, på ulike måter, og jeg synes begge definitivt er leseverdige.

Amal går på videregående skole, og det er mens hun ser en episode av tv-serien Friends hun skjønner det: Det er nå hun er klar for å begynne med hijab. Hun veier mye for og imot før hun endelig bestemmer seg, og første skoledag etter ferien begynner hun å gå med det omdiskuterte hodeplagget fast.

Å gå med hijab er ikke bare enkelt, og selv om dette på mange måter er en roman som skildrer en helt vanlig tenåring som forelsker seg, henger med sine beste venninner og gjør det som alle andre tenåringer holder på med, gir den også et innblikk i hvordan det er å være muslim og gå med hijab, hvilke fordommer hun møter og hvordan hun takler en hverdag med faste bønnetider, ramadan og andres holdninger og fordommer.

Allerede fra første skoledag møter hun motforestillinger. Amal velger å ta et møte med skolens rektor helt på starten av dagen, og hun, som mange av Amals klassekammerater, tror dette er noe foreldrene hennes har tvunget henne til å gjøre. Vi som lesere føler sammen med Amal frustrasjonen i følge av det å ikke bli trodd, noe som egentlig er beskrivede for hele boka. Vi får hele tiden kjenne hennes frustrasjoner og gleder, og alle som selv har vært tenåringer vil nok kjenne igjen mange av hennes tanker og følelser.

Jeg synes personlig dette er en viktig bok, spesielt i dagens multikulturelle samfunn, da den nok gir oss noe mange andre tenåringsbøker ikke gjør. Mens jeg tror at mange muslimske jenter vil kjenne seg godt igjen i Amal, vil vi andre få et helt annet inntrykk enn hva vi til vanlig får. Jeg tror at denne boka kan være med på å bryte ned fordommer, noe som er veldig viktig i samfunnet vi tross alt lever i.

Så, dette er en bok jeg mener alle bibliotek må ha, og alle som jobber på skoler med muslimske jenter bør lese.